Foreldrene mine henta dei to minste på skolen og i barnehagen idag, siden det va meiningå me sko feira bursdagen te Han i Midten, sammen med ein klassekompis.. Men, siden kompisen blei sjuk igår, så blei det avlyst, og heller utsatt te neste onsdag.. Sånn egentlig, passa det meir eller mindre perfekt, når eg tenke på kossen dagen skred fremover idag.. Sonen va stupfull når eg kom opp på jobb, i morgens, og inne i ein container hadde de laga ekstra sone te oss, dei på terminalen.. Men, det e jaggu meg merksnodig altså, der eg e bombesikker på at man aldri klara å få ut alt detta godset, i løpet av ein dag..

 

Så klara man på ett eller anna finurlig vis, å få tømt sonen, og kjørt ut alle godset te kundene våre.. Det e ikkje alltid eg heilt forstår kossen kabalen gikk opp, men det kan egentlig vær det samma, så lenge det blei tomt..

 

Jaja, eg gikk nesten på ein smell då, når ein kunde forsåvidt sendte meg ei melding om at de sko senda ein palle i morgens, men som ikkje va klar før seint på dagen.. Det hadde jo eg klart å glemma ut, og fikk lett panikk, når de skreiv melding om at pallen va klar.. Eg va jo nesten kommen te byen igjen, så eg forbante den skrantande hukommelsen min, før eg tok ein sjarmør runde i ei rundkjøring, og suste tebake for å henta pallen inn.. Så stakk eg avgårde å flytta 10 paller for ein bekjent, som eg har hjulpet te med å flytta lageret for.. Og gleda meg egentlig halvt ihjel, te å komma meg heim, slenga beinå på bordet og nyta ein god og varm kopp kaffi..

 

” Siden selskapet va utsatt te neste uka, tenkte eg at ittemiddagen rett og slett lå nystrøken og rolig foran meg, siden Småtrollene va heima hos Bessen og Farmor..

 

Men som alltid, når eg legge ein storslått plan for ein perfekt ittemiddag, så komme det alltids ett eller anna i veien og forkludra det Fatter’n har planlagt, eller ihvertfall sett frem te.. For nærmast før eg har kommen meg inn dørå heima, itte ein heidundrande dag på jobb, så står både Kånå og Han i Midten å trippa i stuå, klar som nåken egg for å kjøra ein tur te byen.. Eldstemann sko avgårde å spilla kamp, så han gikk når eg kom og Småtrollene va jo hos besteforeldrene sine.. Derfor hadde Kånå bestemt at Han i Midten sko få klippa seg, mens hu gikk på ein interiørbutikk og brukte opp ett gavekort hu fikk te jul..

 

Min jobb va sjølsagt å vær anstand hos frisøren, hu visste jo ikkje kossen Han i Midten ville bli klippa, va Kånå sitt argument for at det blei min jobb..

 

Men, eg vett godt det e nåke anna som e grunnen, for guten e mildt øvedrevent glad i håret sitt, og går det lukst te helsikke, så e det ikkje hu som får sjauen, men Fatter’n.. Enkelt og greit.. Jaja, når me først va hos frisøren, så tenkte eg at det e lika godt å slå to fluer i ein smekk, så eg satte meg i ein stol eg og.. Og om nåke sko gå te helsikke denna dagen, så va det gjerna lika godt at alt gjorde nettopp det, på ein gang.. Ingen av dei vanlige frisørmennene va der idag, bare ein eldre mann, og ei dama eg vil sei det va vanskelig å tippa alderen på.. Men, ein ting va sikkert som banken.. Mye erfaring som frisører, det hadde de neppe..

 

” Eg har opplevd mye morosamt i denna sjappå, kor man definitvt får det man betala for, uten tvil.. Og i dag, det va definitivt ein dag me absolutt ikkje fikk for mye for pengene..

 

Teknikken den eldre mannen som klippa meg brukte, det va ein teknikk eg aldri har sett i bruk før, der han spant rundt meg med maskinen og hårføneren.. Så blåste han håret opp eller ner, og svusja maskinen gjennom håret, mens føneren holdt det i samme posisjon.. Det va jo ein kreativ metode, for all del, men om den va så steikje presis.. Det e nok ein anna sak.. Men, jøje meg, han fikk jobben gjort, sjøl om eg meir eller mindre såg ut som ein halvgammal staur av ein kar, med tidenes hentesveis, når han va ferdig.. Då va det verre med denna damå som klippa Han i Midten, som hadde fått klar beskjed, om å ikkje klippa luggen..

 

Men, som sjølsagt klarte å ta av fire-fem cm, istedet for bittelitt, når tuppane ihvertfall måtte trimmes litt.. Han i Midten streika og treiv av seg frisørponchoen, og strauk på dør, sint som ein forskremt lemenflokk oppå fjellet..

 

Eg forstår jo guten godt eg, for all del, han hadde jo spart i lange tider for å få denna sveisen.. Ein sveis som ein Youtuber har, og Han i Midten ville ha.. Og nå hadde denna damå ødelagt heile skitten, meinte guten, som aldri, aldri, sko te frisøren igjen.. Gudhjølpe meg.. Eg fikk ein liten Deja Vu følelse fra det året eg begynte på skulen, eg va sju år og sa det samma te mor mi som Han i Midten , luggen sko ikkje klippast så mye som ein millimeter.. Mor mi ga beskjed te frisøren, og gikk opp i daglivarebutikken i andre etasje, for å handla.. Og kom ner te ein illsint undertegna, som satt i stolen mens tårene spratt, med ein lugg i oppover bue fra tinning te tinning..

 

” Eg gikk ikkje te frisør før eg flytta ut heimante, trur eg, itte den episoden.. Den jobben måtte mor mi ta.. Flaks i uflaksen, det va vel at Hockey sveis, det va voldsomt inn på 80 tallet.. Hockey sveis og pigg..

 

Han i Midten va strengt tatt sønderknust, det samma va forsåvidt frisørdamå, men det gikk seg te når me kom heim.. For då satte me igang med å stripa håret hans, nett som denna Youtuberen hadde, og katastrofen blei avblåst.. Guten såg jo kjempetøff ut, spør du meg, men eg skjønne jo godt at stoltheten va såra, når luggen blei for kort..

 

Eg stakk avgårde for å henta småtrollene, itte håret te Han i Midten hadde fått stripene satt i, mens Kånå redda stumpane..

 

Og når eg kom heim, va det ein superfornøyd gut, som stolt viste frem den nye sveisen.. Mini’en, som hadde vært i storform heima hos foreldrene mine, han tippa øve på veien heim, og va sur som ei potta og trøtt som aldri før, når me kom heim.. Litlajentå va høg som ett fjell, itte de hadde storkosa seg hos foreldrene mine, men slokna på null komma niks, når hu havna i loppekassen..

 

Det samma komme garantert eg og te å gjera ikveld, når kvelden snart e der, og Fatter’n luska seg ner i sengå.. Itte ein hektisk dag i Familien Vandrende Kaos..

Ein dag som absolutt har gitt av seg sjøl, og virkelig tømt undertegna for krefter..

Så godnatt, Folkens.. Nu e det kveld..

 

 

 

Då va det på tide med ein pust i bakken, her på jobb, før eg suse ut på terminalen å lasta opp resten av godset, som ska ut.. Det tok jo heilt av med varer idag, så det blir vel tredja lasset faktisk.. Tjera vena meg.. Ein anna ting som tok heilt av, det va innlegget eg skreiv om bloggbråket, som har pågått den sista ukå, som te slutt kulminerte i ein debatt, på Nrk tv.. Eg har ikkje fått sett den ennå, men har tatt den opp på boksen heima, så eg får oppdatera meg på den fronten seinare..

 

Det hadde visst gått finsligt for seg, forstod eg, uten dei største oppslagene å skriva heim om..

 

Men, hjølpe meg.. For eit engasjement på lille meg si meining om sakens tema da, målaren som telle leserar gikk jo nærmast amok, kommentarene strøymte på og innlegget blei delt og likt øve ein lav sko.. Ihvertfall i forhold te min målestokk.. Det må jo gjerna bety at eg traff nåke då.. Det e jo gjerna så enkelt som å slutta å skriva/prata om problemet, og heller legga fokuset øve på løysningar og tiltak, som bloggerne/Influencere sjøl kan gjør..

 

” Diskutera kor grenså bør gå, det e bare tull og vas, spør du meg.. Sunn fornuft og god gammal folkaskikk, e det som gjerna bør tella.. For begge parter..

 

Men, nok om det.. Eg skreiv det eg meinte igår, og va faktisk usikker på om eg turte å posta innlegget, det kunne jo vær eg tråkka nåken på tærnå.. Jaja, det får bli som det blir, sa eg te meg sjøl te slutt, og trykka publiser.. Og poff sa det på godeste internettet.. Ifølge tellaren på nettsidå te bloggen, har 360 stykker te nå, trykka liker eller delt innlegget, te sammens.. Gudjølpe meg, vett du.. Og ikkje ein einaste negativ kommentar, te nå, har det dukka opp.. Det va det eg va engstelig for, når eg først tør å legga hovudet på hoggestabben, og meina nåke..

 

Eg fikk til og med ei melding fra Søster mi idag, om at de hadde nevnt bloggen min blant andre som va verdt å lesa, på P4 idag morgens..

 

Eg har ikkje fått det med meg, men kanskje andre har..!?? ..

 

Uansett, det kan man jo ikkje sei anna om, enn at va fryktelig kjekt å høyra.. 😀😀 .. Men, nå e friminuttet over her, bilen e ferdig med pausen sin, og siste pallen må leverast, før eg lasta opp på ny.. Ha ein strålande onsdag, Folkens.. Det har eg..

Ennå.. 😁😁

 

 

 

 

Nå e det fanken meg nok, altså, både Kristin Gjelsvik og Sophie Elise og alle andre som henge seg på all denna kroppspress hysteri kanonaden, uansett ka sida dåkke e på.. Hold kjeft.. Ti stille.. Slutt å brygg opp unna nåke, som uansett ka sida man velge å stå på, gir grobunn for usikkerhet, sårbarhet, kroppspress og dårlige holdninger, blant unge jenter.. Ingenting blir bedre av full og åpenlys skittkasting, kor den eine parten meine at ingenting virke og at detta e det einaste virkemiddelet som står igjen.. Eller at den andre parten liksom legge seg flat, ittepå, når man ser kossen det gikk, og seie de rette tingene før man inntar ein slags offerrolle.. 

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare altså.. Nå e dåkke to kommen så langt i livet, at man nesten kunne forventa litt meir av dåkke, begge to.. Dåkke e jo snart voksne kvinner, trudde eg..

 

Hvis dåkke ønske det besta for kvarandre, eller dei man faktisk e forbilder for, så snakk om det som e viktig, heller.. Gi svarten i å dra opp og skapa blest om det som skapa usikkerhet, sårbarhet, kroppspress eller dårlige holdninger, som slike ting gjør.. Kutt ut å gå te frontalangrep på kvarandre i full offentlighet, og legitimere den måten som ok, for å gi beskjed eller sei si meining om saken.. Man løyse ikkje problemene på den måten.. Då visa man faktisk heller dei unge jentene som ser opp te dåkke som forbilder, at det e greit å ta det opp i plenum, i beste sendetid.. Sjøl om det gjerna e konstruktiv kritikk, personhets eller sjikane.. 

 

” Eg synast absolutt ingenting om at Sophie Elise, legge ut innlegg om ka hu gjør med kroppen sin, fordi hu har komplekser.. Men, eg synast heller ingenting om måten Kristin Gjelsvik, velge å ta te motmæle på, sjøl om eg e enig i budskapet hennas.. 

Egentlig, veldig enig..

 

Grip heller tak i det som e viktig for unge jenter, i ein alder kor usikkerhet og sårbarhet regjere hverdagen, før man tar steget inn i voksenverdenen.. Gi de heller viktig ballast som kan vær god å ha, seinare i livet, som ikkje e prega av kroppspress, personhets eller kritikk.. Konstruktiv eller ikkje.. Fortell unge jenter at det e heilt normalt, det å gjerna ha komplekser i den alderen, og at man ikkje må ty te drastiske tiltak for å føla seg bedre.. Sophie Elise, sjøl om du har komplekser som du gjerna slite med, så trenge ikkje det trykkast frem på bloggen, og visast te unge jenter ka du velge å gjør med det.. Uansett kor spontan du e, eller kor mye du lika å sjokkera.. 

 

Eg pleie å sei te mine barn som e fra fem te tretten år, at de ska tenka godt over det de ska sei før de seie det, og om det virkelig vil komma nåke godt ut av, det å sei det de gjerna meina.. Av og te, så e det bedre å la sine egne meiningar, vær akkurat det, bare sine egne meiningar.. 

 

Og kanskje burde du og tenkt meir over, om et innlegg vil skapa gode tankar og energi, sjøl om man e spontan og lika å sjokkere litt.. Det å vær spontant sjokkerende, kan somme ganger backfire, slik som det har gjort nå.. Fokuser heller på det faktum at alle e god nok som de e inni seg, og at det ikkje e fasaden eller utseende, som virkelig betyr nåke.. For om man vil få ett godt liv.. Verdiene man ser på som viktige når man e ungdom, dei e fryktelig annerledes, enn dei verdiene man får når man bare blir litt eldre, og tidlig voksen.. Då kan det fort vær man angra på at sparepengene blei brukt på kosmetiske inngrep, istedet for andre viktigare ting, som BSU f.eks.. 

 

” Eg trudde gjerna du va på rett vei, når du tok ut ett par kilo silikon, fra brystene, og fremstod som fornøyd med valget, i ittetid.. Men, så ska man liksom tatovere viker i håret, fordi extensions har ødelagt hårfestene. Tjera vena meg.. 

Det har jo ingenting å sei om det va sponset eller ikkje, frøet e sådd hos usikre ungjenter.. Og det trur eg du viste.. 

 

Fortell heller ungjenter at ikkje alt e som man trur det e, med det å bli voksen, når man står med begge beinå i ungdomstiden.. Det e ikkje alltid sånn at den flottaste jentå i skolegården, gjerna e den skarpaste kniven i skuffå, og ende opp med ein prins av ein mann.. Det å vær fin på innsiden, ha gode holdninger og gjerna virkelig ville det besta for dei rundt seg og seg sjøl, det e mye meir verdt, enn all verdens fine fasader.. Dei fleste eventyr e fabler, og det e derfor de hette eventyr, fordi de som regel ikkje e sanne.. Og noen eventyr blir te, fordi man bruke falske virkemidler, når eventyret blir skapt.. Då e som regel fallhøyden stor, når eventyret blir avslørt.. 

 

Og når man gjerna vil avsløra ett eventyr som gjerna e bygd på falske premisser, fordi man har fått nok, så tenk deg godt om før man gripe saken i strupen, og klemme te.. 

 

For om man bare ser problemet, og ikkje legge frem løysninger, så e man gjerna ikkje bedre enn det problemet man vil belysa.. Og ende opp med å fremma problemet og seg sjøl, meir enn man finne fine og gode løysninger, som kanskje ville gjort hverdagen bedre, for unge jenter.. Som ser på dåkke som forbilder.. I mine auger e det ikkje nåke bedre å fremma personhets eller sjikane, av dei man gjerna e uenige med, enn å vær ett dårlig forbilde for sine følgere.. Ihvertfall ikkje for åpen scene.. Uten at man komme med løysninger, for kossen man kan bli flinkare, eller bedre forbilder for unge jenter..

 

” Men, eg e fryktelig enig i deg, Kristin Gjelsvik, om at detta e eit ufattelig viktig tema, å heilt klart ekstremt viktig å få igang ein debatt om .. Absolutt.. Kanskje bare litt uenig i fremgangsmåten, på ein måte.. 

 

Så, for å komma tebake te tiraden min i starten av detta innlegget, kor eg ba dåkke om å både holda kjeft og tia stille, om kroppspress hysteriet.. Eg vil heller oppfordra dåkke begge, te å snakka meir te følgerane dåkkas, om at man rett og slett e god nok, akkurat som man e.. Ja, gjerna meir enn god nok.. Oppfordra unge jenter te å godta kvarandre, og ikkje utestenga fordi man har feil farge på håret, feil merke på klærna eller ikkje har ein populær instagram konto.. Det å visa følgerene dåkkas dei viktige verdiene i livet, som det å vær snille med kvarandre, støtta kvarandre og heller inkludera, istedet for å eksludera.. Ja, oppfordra te gode gjerninger, istedet for hat og hets av kvarandre..

 

Vær med på å ufarliggjør det å vær ei jenta, i ungdomsskole alder, med å gi de troen på at materielle ting og utseende, det e ikkje det viktigaste i verden.. 

 

Men, at det å vær ett godt menneske som bryr seg om kvarandre og støtte kvarandre, uansett status, utseende eller materielle ting, vil gi de meir selvtillit enn ka all verdens kosmetiske inngrep vil gi.. Dåkke e jo begge på god vei inn i voksenlivet nå, og barn står snart på tapetet, og då blir det jaggu meg viktigare enn noensinne.. Akkurat det å ha truå på at man e god nok, både som forelder og som menneske, når man garantert vil tvila på seg sjøl, når småtrollene vokse te.. At man gjerna har fått litt av den ballasten allerede fra ungdomstiden, det trur eg ville vært gull verdt for dei fleste ungjenter, nå te dags.. 

 

” Så slutt med å kauka ut om problemet, og begynn heller å formidla fine løysninger og gode holdningar, te forbildene som e dåkkas følgere.. 

 

 

 

Eg kom heim fra jobb idag med eit dundrande hovudverk, det va nærmast som om nåken stod å dunka laus med slegger, oppe i topplokkket.. Det har vært ein strålande solskinnsdag idag, men det har sine ulemper, når man glemme å ta med seg solbriller på jobb.. Og ende opp med å sitta å glira på solå.. Då komme hovudverket som en eit løpsk godstog, på sedvanlig vis, og sende meg lukst i bakken.. Eller, ihvertfall ner på sofaen.. Eg tenkte eg sko ri det av, uten å ta tablettar, men når sleggeslagene bare auka i intensitet, gjekk eg amok i kjøkkenskapet, på leit itte nåke smertestillande.. 

 

Eg har vel ett lite snev av migrene, som ofta slår inn, når solå glire inn gjennom frontrutå.. Eg kjente det litt i dag morgens, når eg kom på jobb, men det tok liksom ikkje av, før eg va ferdig og sko heim.. 

 

Då va det jo typisk at eg ikkje fant nåke å stilna smertene med, der eg raserte kjøkkenskapet, te Kånå sin store fortvilelse.. Humøret blir jo heller ikkje akkurat det besta, når smertene står på som verst, og eg hogg vel av alle Kånå sine forsøk på hjelp, der eg fortvila leita itte hovudtablettar.. Gudhjølpe meg, altså.. Når eg liksom spole livet nåken timar tebake, te litt tidligare idag, så minna eg vel meir om ei illsint lemen av ei premenstruell dama, enn meg sjøl.. Eg måtte jo bare gi opp denna leitingå, for man e ikkje akkurat effektiv, når man har vondt.. Kånå fant jo tablettane på null komma niks, eg kunne jo bare sagt ka eg leita itte, så sko hu jo ha funnet de hu, sa hu.. 

 

” Men, eg trur eg va utilregnelig akkurat i øyeblikket, der eg stod å treiv ting ut av kjøkkenskapet, på leit itte deia her tablettane.. 

 

– Gå ner og ta deg ett bad då, mens du får roa cellå di litt.. Sa Kånå, med ett mildt tonefall men ett strengt blikk.. Det e mange måtar å få gjennom det du vil oppnå, og akkurat det har Kånå perfeksjonert, med årenes løp.. Det milda tonefallet, kombinert med detta fryktinngytande blikket, det levne liksom ikkje nåke tvil, om ka man bør gjør.. Eller omvendt.. Ett mildt blikk, men eit tonefall som nærmast får blodet te å frysa te is, hos ein Fatter’n i villrede.. Som på generell basis, sjelden e i villrede lenge, i slike tilfeller.. Så eg lydde jo Kånå og rusla ner trappene, itte eg hadde svelgt unna to tabletter.. 

 

Eg vrei av meg klærnå nere på badet, og fikk absolutt ikkje mindre skallebank, av synet som møtte meg i speilet.. Herreguuud.. Eg kan ikkje la legemet forfalla meir nå, eller så må eg snart låna ein bh av Kånå.. 

 

Eg snudde meg nærmast i avsky øve ka eg såg, men glemte det kjapt når eg sank ner i badekaret, og nærmast fikk hjerneorgasme av det varma vannet.. Du må slutta å klaga deg sånn øve det forbanna greiene du ser i speilet, sa eg lydlaust men strengt te meg sjøl, som om eg prøvde Kånå sin pedagogiske tilnærming, på meg sjøl.. Enten, så får du gjera nåke med det, eller så får du bare godta det faktumet, at det e sånn du ser ut.. Enkelt og greit.. Fortsatte eg, i denna strenge talen, te meg sjøl.. Og det e jo sant.. Eg trives jo egentlig der eg e nå, og har ikkje akkurat den store motivasjonen, te å gjør nåke med det.. 

 

” Eg har jo aldri vært nåke muskulært vidunder med stram sixpack, svulmande biceps og brystmusklar som glinsa i solå.. Eg har vel alltid vært heilt normal.. For det e jo det eg e, heilt normal.. 

 

Eg kjente sluggerane i hjernebarken begynte å slakka av, mens eg sank lengre ner i badekaret, og lot det kokvarma vannet omfavna meg.. Eg høyrte Mini’en som for ørtende gang, kom inn i utedørå, og kauka ett eller anna opp te Kånå.. Før stillheten igjen regjerte i heimen.. Det begynte å bli nåke kjøligt itte ei stund, så eg nappa opp proppen  med tærna, og fylte på med varmt vann igjen.. Det blei rett og slett ei herlige litå stund, kor kropp og sjel fikk sjanse te ein liten reboot, ikkje minst “cellå”, som Kånå hadde snakka om.. Ei cella som absolutt fikk roa seg godt ner, mens hovudverket forsvant ut i intet.. 

 

Eg va vel meir eller mindre som ett nytt menneske, når eg te slutt tråkka ut av badekaret, og luska opp trappene te stugo igjen.. 

 

Litlajentå satt og så på Luna, Kånå holdt på å legga sammen nåken klær og eg gikk bort te Kånå og ga na ett nuss på toppen av skalpen.. Som ein liten takk for ett lite friminutt, på ein liten halvtime, men ein halvtime som hadde gjort underverk for både hovudet og humøret.. Så eg la meg på sofaen og lot dei siste restene av sleggeslag, få renna ut i sanden, mens eg kvilte augene nåken minuttar te.. Kånå fikk småfolket te sengs, laga nåke kvelds te oss og lurte på om me sko sjå The Voice.. Me fikk ikkje sett det på fredag, men har jo tatt det opp, så eg sko akkurat te å slå det på, når Kånå sa hu bare sko ta ein kjapp dusj først.. 

 

” Eg nikka te Kånå, mens eg kjente nåke som begynte å kribla i nakken, svarte salte bananer. E den forbaska hovudverket på vei tebake igjen nå.. Tenkte eg først.. Helsikken og, altså.. 

 

Før ett eller anna begynte å kima på ein velkjent måte, langt inne i operativsystemet, men som ikkje heilt lot seg bli tolka, med det førsta.. Ikkje va det fleire tabletter igjen heller, og eg gidda ikkje kjøra bort på butikken, for å kjøpa nye.. 

Så kom prikkingen i tinningå, og det kjøliga draget i blodårene.. Ka i alle dager.. !?

 

Før det kom ett skingrande skrik, nerante badet.. – FROOOOOOODE.. 

 

Og ting blei tolka på ikkje mindre enn ett lite nanosekund, før gaulingå fortsatte.. – Har du fader meg brukt opp alt varmtvannet, på ett bad!!???… 

Eg tusla ner trappå, leita frem liggeunderlaget og soveposen, mens det slo meg at “cellå” gjerna hadde roa seg, ett hakk for mye.. Og sendte Fatter’n lukst i Bodå.. Igjen.. 

Jaja, gjerna ikkje meir enn velfortjent, itte humøret hadde gått litt bananas, når eg kom heim.. Sånn egentlig… 

 

 

Denna ukå og i helgå, så har ein gammal klassekompis av søster mi, og forsåvidt ein lokal DJ – Helt, delt bilder fra Brasil.. Han e gift med ei Brasiliansk Kåna og sånn som eg har forstått det, så e de på ein litt forlenga ferie, i Brasil.. Jaja, han har jo delt bilder fra Brasil i ei stund nå, men det va et par bilder denna helgå, som meir eller mindre ufrivillig fanga min oppmerksomhet.. For, som dei fleste som har fulgt denna bloggen ei stund, så har det vel fremkommet at eg muligens har ein “smule” edderkoppfobi..

 

Eg kan rett og slett ikkje fordra dei her småkrypene, uansett størrelse.. Det e som om hjernebarken vrir seg av redsel, når eg komme ut for dei her beistene..

 

Eg vett ikkje når denna her Fobi’en oppsto, men eg har alltid vært pisseredd edderkoppar.. Mor mi meina, at mi kjære Søster delvis har litt av skyldå, der hu hoppa te som ein stukken gris, i barndommen.. Og sikkert skremte vettet av sin 2 år mindre lillebror, nemlig meg.. Med sine skrekkhyl fra ein anna verden, når hu oppdaga et beist av ein edderkopp.. Det e jo egentlig heilt latterlig, eg e jo på ein måte fullt klar øve det.. Eg lide jo av lett høydeskrekk og har vel et snev av klaustrofobi også, men det har jo forsåvidt ein slags logikk, bak seg..

 

” Men edderkoppar liksom, at små kryp som meir eller mindre e ein promille av min egen materielle størrelse, kan bringa fram ei så stor frykt.. Ja, det henge liksom ikkje på greip..

 

Alikavel, når eg oppdage at ein svær edderkopp blunka dovent mot meg, når eg rota nåke fram i Bodå, eller når ein liten rakkar pile forbi meg på veggen, i taket eller over gulvet.. Ja, då e det som om sjølkontrollen blir bombardert av ei mitraljøse med prosjektiler, og går i full oppløsning.. Hjernen sette igang i alle retningar, og scenarioer lika urealistiske som fra ein splatterfilm, rulla øve netthinnene.. Det e ikkje stort meir å sei om den saken, for det har ikkje blitt bedre med årenes løp, heller tvert imot..

 

Så, når denna gamle klassekompisen te Søster mi, posta nåken bilder på Facebook fra Brasil, av ein mildt sagt ilter liten krabat.. Ja, då begynte kvernå å gå oppe i topplokket..

 

Det blei ikkje bedre når han i ett oppfølgings bilde, la te at denna hissigprompen va av et kaliber, som sendte folk på sjukehus.. Herreguuud, då va jo ikkje eg sein om å sjekka nettet, for å innhenta litt total irrasjonell informasjon, om detta krypet.. Ein Brasiliansk Vandre Edderkopp.. Ein av verdens giftigaste edderkoppar.. Gudhjølpe meg og Herrens trofaste Hærskare.. Detta e ein totalt fryktløs krabat som oppføre seg stikk i strid med andre kryp eller edderkopper, på sin størrelse..

 

” Og istedet for å pile te sikkerhet når den møte mennesker, mane den opp te kamp med ein spektakulær krigsdans.. Altså, det e ein spinnvill aggressiv fysak av ein edderkopp sak..

 

Og sånn idiotisk innhenting av informasjon, det e jo heilt typisk for sånne edderkoppfobi befengte individer, som meg sjøl.. Man bare må sjekka opp all tilgjengelig info om sånne kryp, når man blir gjort oppmerksom på de.. Bare for å skremma livskiten ut av oss sjøl.. For tenk om sånne livsfarlige småkryp kan forekomma andre steder, enn nettopp der de kommer fra.. Nåke eg sjølsagt klarte å finna eksempler på, itte ein runddans uten like, på World Wide Web sine utallige sider..

 

Det va observasjoner fra fleire land i nærheten, kor denna krabaten hadde blitt observert.. Ein krabat som gjerna reiste sammen med ein klase bananer, på tokt te nye kontinenter..

 

Men, når Danmark dukka opp på denna listå, då gikk eg nærmast i fistel her eg satt, nå begynte det å bli for nærme.. Før eg kleiste igjen laptopen, jogga bort te kjøleskapet og sjekka om me hadde bananer inni der.. Tjera vena meg.. Eg stod som frøsen fast i gulvet der eg kikka på ein stolt klase med svære bananer, slapp ut ett lite fortvila hikst før eg kleiste igjen kjøleskapsdørå.. Tenk om me hadde fått et sånt kryp inn her i heimen.. Altså, oddsen for at det kunne skje, den e jo mikroskopisk.. Men, så lenge det e odds inne i bildet, så e jo alt mulig..

 

” Ka va oddsen for at Leicester sko vinna Premier League, liksom.. Kan Leicester vinna serien, så kan Brasiliansk Vandre Edderkoppar sikkert komma te Norge og.. Heilt klart..

 

Det hjalp jo ikkje på denna irrasjonelle og totalt idiotiska tankerekkå, at denna klassekompisen te Søster mi, fortsatte å posta bilder av edderkoppen, denna ukå.. Nå på Instagram.. Saft og suse altså.. Eg bestemte meg for at nå fikk det holda med detta tullet, igår kveld.. Og tok ein avgjørelse om å ikkje tenka meir på denna forbaska edderkoppsaken.. Det e jo måte på kor mye man ska skremma seg sjøl, med sånne spinnville edderkopp historiar, fra virkeligheten.. Så eg satte på et par episodar med reprise fra Neste Sommer på Tv’en, før me gikk og la oss, igår kveld..

 

Det va ein vennlig kveld som høflig tok meg inn i nattå, og eg slokna sannsynligvis ganske så kjapt.. Heilt klart før Kånå, ihvertfall..

 

Kånå hadde høyrt litt på musikk på mobilen sin, før hu og kjente at søvnen trengte seg på, skrudde telefonen av og la seg te rette.. Eg vett ikkje, men all denna funderingå og bildene av denna edderkoppen, hadde heilt klart gjort et sterkt inntrykk.. Både på meg og underbevisstheten min.. Der eg lå og småsvetta og drøymte om horder av Brasilianske Vandre Edderkoppar, som erobra heimen vår.. Eg har det med å få ufattelig livlige drøymar, som oppleves som skrekkelig levande, når eg gjerna har tenkt for mye, på et eller anna..

 

” Så, når Kånå i et sjeldent øyeblikk sikkert hadde fått litt “ild i torvå”, og lurte ei hånd inn under dynå mi.. Ei hånd som traff 10 cm under kneskålå, før den sneik seg oppover med kitlande bevegelser..

 

Herregud.. Det gjekk som det måtte gå, og heilt sikkert som ein følge av ukens edderkopp begivenheter.. Eg spratt opp av sengå som ei marokkansk fjellgjeit, treiv te meg det nærmste våpenet eg kunne finne og begynte å dundra ei bok fra nattbordet på dynå.. Mens eg kauka ut – Edderkoooopp, edderkooooopp… Kånå skvatt jo te som ei forskremt gardabikkja, som nettopp hadde fått kraftig skjenn av eigaren sin, og krøyp sammen borte i kroken sin.. Mildt sagt, meir eller mindre sjokkert..

 

Det va som når man spille av ei scena fra ein film, men i hurtigare hastighet, der eg i fistel vekselsvis stod og hoppa, dundra på dynå og kauka ut i fryktsom redsel..

 

Fri og bevare meg vel.. Eg kom ikkje te meg sjøl før Kånå klarte å skru på lyset, og eg innsåg at sengå våras ikkje va befengt, med ein flokk aggressive sambadansande Brasilianske Vandre Edderkoppar.. Hjarta dunka som besatt, blikket mitt va forvridd av redsel og eg kikka forfjamsa rundt meg.. Men, når redselen hadde galoppert øve andletet mitt, og endt opp nere i tærnå.. Og bølgene av frykt forlot kroppen, mens eg slapp ut nåken gispande hikst av skrekk..

 

” Så snakka Kånå beroligande og langsomt te meg, for å roa meg heilt ner.. Og når eg fikk fortalt Kånå om årsaken te min totalt irrasjonelle oppførsel.. Ja, då fikk hu knekken i knærnå og latterkrampen skylte gjennom hennas lekre smekre kropp..

 

– Herreguud, Frode.. Eg trur du e nødt te å søka profesjonell hjelp eg, for denna her edderkopp skrekken din.. Kakla hu fram, innimellom latterhikstene..

Tjera vena meg.. Eg kunne vel nesten ikkje vær nåke anna, enn enig med hu..

Før eg la meg te rette i sengå igjen, mens Kånå fortsatt lå og humra litt for seg sjøl, ute på vingen sin.. Hu turte ikkje nærma seg meir igår natt.. Men, eg kan vel ikkje anna enn takka meg sjøl..

For, sånn kan det gå.. Når ein kraftig dose edderkoppfobi, meir eller mindre tar knekken på ein liten dose “ild i torvå” ..

Heilt klart..

 

 

Det e mandag, igjen.. Ett sikkert tegn på at det e mandag, tidligare i min karriere som Fatter’n.. Det va tydeligvis at eg gjekk på ein smell, av sjeldent kaliber.. Eg våkna ihvertfall idag morgens, og lurte meg ut av soverommet, itte ei god natt søvn.. Fant fram arbeidskler som eg for ein gangs skyld hadde lagt klar, dagen før.. Juhuu, her lukta det bonuspoeng.. Eg kikka triumferande bort på Kånå i sengå, som ein valp som nettopp hadde gjort eigaren sin glad, med å mestre ett nytt triks.. Men hu sov jo som ein stein.. Typiskt.. Når man endelig prestere å få gjort nåke rett, då får ikkje hu det ikkje med seg..

 

Eg lista meg videre rundt i huset, som ein fullblods Apache indianer på jakt.. Fant bilnøklane i rein og skjer flaks.. De låg oppå dopairholdaren, inne på badet.. Eg tenkte litt på kossen dei forsåvidt hadde havna der.. Men, ga fort opp..

 

Eg visste jo ikkje at eg hadde savna de eingang.. Eg tenkte med gru på hurlumheien det hadde blitt, om eg ikkje hadde funne nøklane, og gjerna måtte gått så langt at Kånå måtte vekkast, for å hjelpa te.. Det gjekk ett iskaldt gufs gjennom meg, før eg priste meg lykkelige øve at den katastrofen va avverga.. Forsåvidt før nåken va klar øve den.. Så sneik eg meg stillferdig ut i bilen, å starta den så stille som eg kunne.. Det e ikkje nåke enkel sak, for den bura jo som ein vårkåt bjørn i paringstiå, når den e kald.. Eg kom ikkje lengre enn bort te Spar butikken, før eg kom på nåke eg hadde glemt.. Lommabokå.. Svarte salte bananer..

 

” Den lå jo i den jobb-bukså som eg forsåvidt hadde slengt inn på vaskerommet, nok ein gang på jakt itte bonuspoeng..  Eg tok ein runde i rundkjøringen, og suste heimover igjen..

 

Eg parkerte litt borte i gatå og lista meg inn dørene igjen, og begynte leteaksjonen.. Trudde eg.. For i iveren itte å ikkje vekka nåken, hadde eg glemt å ta av meg skornå.. Det som skjer videre e som tatt ut av ein actionfilm.. Tenk deg intro musikken te Mission Impossible, i bakgrunnen.. Eg har nettopp, som Ethan Hunt, tråkka i salaten.. Med begge verneskornå på.. Man står musestille som ei hundre år gammal golvlampa, meir eller mindre støpt i gulvet og ikkje ein muskel e i bevegelse.. Mens man lytte for å sjekka om alarmen gjekk av.. Sjølsagt, akkurat når man trur at faren e over, og gjerna pusta letta ut.. Så oppdaga man at det blinka rødt i alle alarmlys, inne i hjernebarken..

 

Mini’en har våkna av trampingå inn dørå, klokkå e null seks hundre, for eg ville komma meg tidlig avgårde idag.. Fri og bevare meg vel.. Han skrike te når han ser meg, i halvmørke fra lyset i gangen..

 

Kånå sprette plutselig ut fra soverommet, nett som Kramer i Seinfeld, sprette inn i leligheten te Jerry.. Hu kikka på meg med søvndrukkne auger før hu utbryte iskaldt – Ka i svartaste granskauen e det du holde på med ? ..  Tjera vena meg.. Nå hadde garantert Ethan Hunt funnet på nåke supersmart, for å unnslippa vreden te ei Kåna, brutalt dratt ut av skjønnhetssøvnen.. Men eg e ikkje Ethan Hunt, eg e ikkje McGyver eingang.. Eg e bare ein 45 år gammal yrkessjåfør, med vernesko på, som har tråkka i salaten, igjen.. – Han va våken han, altså.. Datt det ut av meg, lika troverdig som Mini’en, når han hadde halva trynet bedekt med sjokolade, mens han blånekta på at han hadde spist resten av sjokoladekakå..

 

” Musikken fade ut.. Plutseligt, rett bak Kånå ved enden av sengå, så oppdaga eg lommabokå mi, liggande på golvet.. Den hadde sikkert ramla ut av bukså, før den blei kasta i skittentøyet..

 

Akkurat som når Indiana Jones nettopp har oppdaga gullskatten, men står foran ett monster fra ein aen verden.. Så står eg foran lommabokå, med ett illsint Kånemonster mellom lommabokå og meg.. Så nærme, men enn så fjernt.. – Eg sko bare….. Begynne eg.. – DU sko bare ka ?? .. Avbryte Kånemonsteret meg.. Eg løfta forsiktig håndå og peika nervøst på lommabokå.. Kånå snur seg og ser den.. Katastrofen e ett faktum.. – Ka tid, ska du lera deg å legga ting klart?? .. Freste hu videre så stille som hu kunne.. Eg holdt på å sei at Kånå ikkje trengte kviskra, for Mini’en va jo allerede våken.. Men nødbremsen slo inn, før toget gjekk utfor det bunnlausa stupet..

 

Fortella om min lille triumf med arbeidsklærnå, slo eg fort ifra meg.. Eg tenkte det gjerna ikkje va det besta tidspunktet, å liksom brifa med nåke eg forsåvidt hadde gjort, når Kånå va i den sinnsstemningen..

 

Eg fikk lommabokå te slutt og kjørte opp på jobb, forholdsvis tidlig.. Fant meg ein kopp kaffi og satte meg bak i lastebilen, oppå ein stabel med tompaller.. Og tenkte at alle bonuspoengene eg har samla opp denna helgå, dei forsvant nettopp i lausa luftå.. Som dugg i plettfritt solskinn.. Nåke “Freddan” i heimen denna ukå. det trur eg nok man kunne sjå langt itte nå, vil eg tru, og aksjer te litt Bodtid hadde eg nok anskaffa meg i fleng.. Stakkars Mini’en, som trudde det va ett monster i gangen, og ikkje Fatter’n, han hadde luska lukst inn på rommet sitt igjen, når Kånå spratt ut.. Han har vel lært seg å ha respekt for ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna, han og..

 

” Jaja.. Undere og mirakler har skjedd før, eg får bare venta og se ka humør Kånå e i, når hu komme opp.. Kanskje så går det i likaste laget.. Forhåpentligvis..

=D

 

 

Idag, så har me om eg tar litt i, meir eller mindre ikkje gjort nåkenting fornuftig, men rett og slett hatt ein skikkelig sløvesøndag.. Å det har vært akkurat såpassa deilig, som eg tenkte det ville bli, på forhånd.. For eg og Kånå blei enige om detta, igår når selskapet va øve.. Bittelitt rydding har det blitt, men det har forsåvidt vært minimalt.. Somme søndager, så må det bare bli sånn, når gjerna lørdagen gikk unna i ett heidundrande tempo.. 

Flokken har vært ute å leka seg, ihvertfall dei 3 yngste, men Eldstemann stakk avgårde på trening, i halv seks tiden.. 

Så kidsa har forsåvidt kosa seg glugg ihjel, uten masande foreldre som ska dra de med ut på tur.. Fatter’n har fått sett Liverpool kampen, og Kånå sammen med Litlajentå, dei hadde ett lite Luna maraton når kampen va slutt.. Heldigvis va Mini’en ute då, så det blei ikkje den store kampen, mellom Luna og Paw Patrol, som det gjerna blir andre ittemiddager.. Det har rett og slett vært ein meget avslappa og temposvak søndag, sjøl om Han i Midten fortsatt va nåke “høg” itte selskapskalaset sitt igår.. 

 

Og nå, nå e det filmtid her i heimen.. Me såg ein hardbarka action film igår, uten at Kånå sovna, det va jaggu meg ikkje antydning eingang.. 

Så ikveld, då ska me se oppfølgeren.. Kanskje så holde Kånå ut ikveld og, om filmen e lika god, som den igår.. 

 

Så ha ein flott kveld, Folkens.. Det litla som e igjen av den.. Over og ut, fra Boden.. =D 

 

Eg sitte i sofaen med ein kopp kaffi, ein rykande varm kopp som sprer ei herlige duft i stuå.. Det e bare ein sånn kapselkaffi fra vår eminente kaffimaskin, men det e det man tar seg tid te, med huset fylt av ungar.. Hadde eg trakta ei kanna ville bare halvparten blitt drukket opp, for man blir plutselig opptatt med ein million andre ting.. Så ein maskin som levere ein kopp om gangen, det e gull..

Mikroen har forsåvidt allerede varma opp mang ein kopp, som har blitt forlatt aleina på armlenet te sofaen..

Fordi man har måtta ordna opp i ein eller aen “katastrofe” i heimen.. Sånne som komme på løpande bånd i ein småbarnsfamilie, med litt for mange ungar.. Men, det e ingen uforutsette hendelsar å ta hånd om akkurat nå, for kidsa ligge nere i sengå våras, og ser på tv.. Mens eg sitte aleina oppe i stuå og nyte livet, ein kopp kaffi og surfa litt på nettet..

 

” Det henge ein merksnodig lyd øve stuå.. Lyden av stillhet.. Til og med potteplantene te Kånå står å kikka undrande ut i luftå, mens det einaste de høyre e klappringå fra tastaturet mitt..

 

Men me vett, både eg og potteplantene.. At detta ikkje e nåke vedvarande eller konstant øyeblikk.. Plutselig og enten før eller seinare, så vil stuå bli fylt opp med skrik og skrål både fra viltre ungar høge så fly, eller oppskjørta foreldre med nerver tynne som den yndigaste silketråd.. Men det e stille ennå, så potteplantene og eg har ett lite øyeblikk av undrande stillhet som omringe oss..

Ein stillhet som til og med lar hovudet sortera og rydda litt opp i, ein hjernebark som e lika rotete som ett forsømt barnarom..

Av og te så e småbarnslivet så inn i granskauen tøft, at ein ferd øve Grønland i bitande kulde med alt for lite kler.. Det blir som ein søndagstur på promenaden i sydenland.. Innimellom så blir man dratt så langt ut i grenseland, at man lura på om man fortsatt e med sine fulle fem.. Av galne ungar, sin egen partner eller gjerna bare seg sjøl..

Somme ganger e man gjerna sin egen verste fiende, fordi man sitte på si egen selvrettferdige borg og øse ut med sine bekymringar og frustrasjoner.. At man ikkje ser at den man leve med, har det akkurat på samme måten..

 

Man e så opptatt av det alle andre gjør feil, at sine egne lyter og begrensningar forsvinne som dugg i plettfritt solskinn.. Småbarnslivet kan vær grusomt avkledande og transparent, samtidig som det e så berikande og ufattelig givande.. Men dei dagane kor man ikkje ser ende på rampastreker, fantasifulle påfunn fra ein aen verden og ett hus som ser ut som ett bombenedslag..

Ja, då e det vanskelig å sjå den berikande og givande delen av småbarnslivet.. Man lura jo heller på ka i all verden man har tenkt på, som satte 4 småtroll te verden..

Spesielt når småtrollene har funnet lørdags-snopen ein tidlig søndagsmorgen, og meir eller mindre går amok.. Høg på sukker, livet og andre finurlige mekanismer som igjen sette fart og katalysere seg ut i ett inferno uten like.. Gudhjølpe meg, då har man meir eller mindre bare lyst te å gjømma seg langt inne i ein krok på vaskerommet, dassen eller til og med ute i Bodå..

 

” Idag, va muligens ein sånn morgen, her i heimen., kor potteplantene og eg absolutt fikk rett..

 

For når filmen nere på soverommet va slutt, men sukkerkicket plutselig slo inn.. Så gikk det fra ein harmonisk og sjelevennlig morgen, te ett kakafoni av galne ungar, hissige foreldre og ei koselig frokoststund, som blei forvandla te ei slagmark.. Eg hadde lurt meg ut av sengå å rusla opp i stuå, før filmen va slutt.. Stuå og kjøkken så ut som ett sodoma itte gårsdagen, fordi me ikkje orka å rydda før me la oss..

Så av ein eller anna grunn tok eg å rydda stuå, nappa kjørlene ut av oppvaskmaskinen og fylte den opp igjen.. Før eg sette meg i sofaen, med denna berømte varme kaffikoppen og surfa på nettet..

Eg vett ikkje heilt ka som gjekk av meg, for detta e andre gang på kun kort tid at ett sånt innfall har kommen over meg.. Jaja, heilt uvitande om mine nye påfunn e eg vel ikkje, eg har jo fått med meg at Kånå forsåvidt gjere ein strålande innsats på jobb.. Så at eg gjerna trør litt meir te her i heimen, det e nok absolutt på sin plass.. Tjera vena meg..

Eg har nevnt det før, og kan heilt sikkert gjenta det te det kjedsommeliga.. Mitt forbedringspotensiale te å gjør husarbeid, e nok lika stort som ett gjennomsnittlig i-land sitt statsbudsjett.. Mildt sagt..

 

Så når Kånå omsider kom ruslande opp trappå og forsåvidt la merke te at ihvertfall oppvaskmaskinen va tatt, då satt eg ganske så fornøyd med meg sjøl i sofaen og nøyt livet.. Kånå fant fram støvsugarslangen som lå strødd midt på gulvet, og begynte på ein liten runde rundtomkringfallera i stuå.. Eg hadde egentlig tenkt å gjør det og, men nå kom hu meg nå i forkjøpet..

Eg hadde tenkt å venta te alle va oppe, så eg ikkje vekka vreden te Kånå som lå og sov, mens kidsa så film..

Når hu støvsugde mellom sofaen og stuebordet høyrte me vel begge, at me gjerna burde sjekka støvsugarposen ittepå.. Det va heilt klart ikkje nåke småtteri som bana seg vei nerøve røyrene te vaskerommet.. Eg rista litt lett på hovudet og fikk ett blikk av Kånå i retur, ett blikk eg ikkje lot gå gjennom det vanliga Kånefilteret.. Men bare slapp rett gjennom og ikkje tenkte meir over..

 

” Heilt klart min første tabbe idag, hverken meir eller mindre..

 

Eg hadde jo samla sammen all Lego’en te Litlajentå, lagt sammen teppene og tatt nesten heila kjøkkenet.. Eg burde jo vær laaangt øve på pluss siå, minst.. Så når hu begynte å klaga sin nød øve chipsposen som lå tom unda stuebordet, klarte eg ikkje å stogga kjeften min før tabbe nr 2 va eit faktum.. Ikkje bare ett faktum, men nesten som ett varsellys i Neon farger som blinka foran augene mine..

Men, eg såg ikkje ein dritt.. For min selvrettferdige harme øve at Kånå ikkje kunne svelga ein liten kamel, å ta den chipsposen sjøl.. Va større enn å sjå fornuften i kim som burde svelga kamelen..

Eg har vel muligens ein tendens te å slenga de unna der, istedet for å ta turen ut på kjøkken, kor bossbøttå e.. Kånå øste ihvertfall ut av seg nåken velvalgte gloser som igjen gikk rett gjennom filteret, og utenom alle alarmsensorer.. Eg va nå på sista nivået uten å heilt væra klar over det sjøl, nærmast som når man har jernteppe og har slått feil pinkode på mobilen, 2 ganger..

Men alikavel e skråsikker på at man sjøl har rett, og mobilen tar feil..

 

Så, når eg då klara å lira ut av meg ett eller anna idiotisk, mens me spise frokost.. Og heilt klart slår feil pin kode igjen, gjerna så feil som man muligens klara å gjør det.. “Telefonen” går fullstendig i lås, trampa nerøve trappene mens den kauka ut at den seie opp stillingen sin, som daljert her i heimen.. Med umiddelbar virkning..

Då… Ja då, innsåg ein nåke fortumla Fatter’n at han uten tvil hadde gått i fellå, og blei plutselig fullt klar øve at nå måtte det alskens kunstner te, for å få “låst” opp “telefonen”.. Mildt sagt..

Å ringa “Leverandøren” av produktet for å muligens få ein “Puk-Kode”, det va jo absolutt ingen løysning.. Spesielt ikkje når man sjøl hadde tråkka såpassa langt ut i hengemyrå, at man nærmast satt fast te halsen.. Nåken ganger kan man slå av “Produktet”, og håpa det virka nåkenlunde normalt igjen når man slår det på..

 

” Men det va ikkje kveld og leggetid snart, det hadde tvertimot nettopp blitt morgen.. Og tabbe nr 3 va nettopp blitt begått..

 

Eg innsåg vel egentlig ganske kjapt at her forelå det ingenting anna enn ein durabelige brukarfeil, og all garanti, supporthjelp og lignande va nyttelaust.. Nåken ganger må man bare krypa te korset og innrømma øvefor seg sjøl, at einaste utvei ut av ei sånn knipa.. Det va å gå kanossagang te Kånå og legga seg meir eller mindre heilt flat..

Å vær fyllt opp med indignasjonens selvrettferdige harme, når man blir tesnakka av ei ilter Kånå.. Det e aldri ein god ide..

Man kunne lika godt ha hoppa oppi ei grop med illsinte klapperslanger, å dansa fandango med klogger på seg.. Når man har oppført seg som ein massebarnspappa som meir eller mindre ikkja kan tyda småbarnslivets hektiske kompass, og virkelig vekka vreden te ei småhissig, vilter men stort sett snill Kåna..

Då finnes det ingen andre måtar å løysa flokå på, enn å sei ett tindrande meiningsfylt unnskyld..

 

Før man gjerna går å hente liggeunderlaget, soveposen og rydda plass i Bodå.. Kor man gjerna får bedriva litt kraftig grøftegraving i sjelå, te kvelds.. Egentlig, så burde eg visst så altfor godt, at når man virkelig føle seg skikkelig ovanpå og trur man har sanka kraftig med bonuspoeng.. Ja, det e då man absolutt bør trø forsiktigt i salaten..

Å føla seg selvtilfreds som Fatter’n i ein massebarnsfamilie, ja egentlig i ka for ein helst slags familie..

Ja det e ein av verdens største fallgruver i ett samliv, uansett om man har ein, to eller ein skokk av ungar i Flokken.. Eg trur, eller eg vil vel heller sei at eg vett, at man bør heila tiå jobba mot ett mål om å bli ein bedre Fatter’n, eller Mutter’n for den slags skyld.. For det e alltid nåke man kan bli flinkare te, og man blir aldri utlært i rollen som Kjæreste, Støttepartner eller Forelder..

 

” Men, når vanviddet omringe deg i småbarnslivet og kortslutte alt av fornuft, e det ikkje alltid lika lett å tyda omgivelsane rundt seg, te einkvar tid.. Før man går i fellå..

 

Alikavel, finnes det alltids ein vei ut av uføret, om man bare klara å svelga litt stolthet, legga selvrettferdigheten på hyllå og gjør det retta..

Det som gjerna føles fryktelig vanskelig, men alikavel kan letta ei tung bør fra sine egne skuldre, innimellom..

Nemlig nåke så enkelt som å bare sei, unnskyld..

 

=D

 

 

 

Eg har nesten ikkje ord, kunne forsåvidt vært starten på detta innlegget, som eg tenkte sko handla om comebacket på Blogg.no.. Men, det ville vel vært tidenes underdrivelse, for e det nåke eg gjerna har absolutt nok av, inne på denna bloggen, så e det ord.. Tjera vena meg.. For denna heimkomsten te plattformen kor detta eventyret begynte, ja, det har gjerna rett og slett vært ett lite eventyr, på kun få dager.. På ein måte, så har vel aldri denna bloggen tatt helt av, sånn som mange andre har gjort.. Men, der igjen, så har dei fleste som har tatt av, gjerna hatt bakgrunn fra ein eller anna reality serie på tv, foruten dei som har holdt på i mangfoldige år, som Sophie Elise, Pappahjerte og Frøken Rasmussen.. 

 

Eg, eg e bare ein massebarns Fatter’n, som plutselig fikk ett lite behov for å slippa ut litt damp, i ein litt øve middels kvardag.. Og gjerna ville visa ein kvardag som den gjerna e, og ikkje som eg kanskje sko ønskt den va.. 

 

Ein kvardag med ein Flokk på fira og ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå.. Ein blogg skreven på dialekt, fordi eg lytta og tok te meg kun ett tips, når eg starta bloggen.. Der ein fyr anbefalte å skriva som du snakke.. Han meinte det nok ikkje så bokstavlig som gjerna eg tok det, men eg synast det har vært ein av suksess faktorene, te at så mange lika denna farsen av ein blogg.. Det, og at den mest sannsynlig e sterkt gjennkjennbar, med tanke på at mange har opplevd mye av det eg skrive om, i sin egen kvardag.. At humor e eit virkemiddel som blir mye brukt, e nok og ein faktor som absolutt ikkje ska undervurderast.. 

 

” Eg minnast ennå den dagen eg oppretta bloggen, her på Blogg.no, før eg fikk totalt angst øve ka eg hadde gjort å klappa laptopen sammen igjen.. 

 

Ka kom kollegaene te å sei på jobb, ka ville kompisene mine sei og ikkje minst Kånå, det va jaggu meg mange tanker som rulla rundt i hjernebarken.. Dei to ukene som gikk mellom den dagen eg lagde bloggen, og når eg begynnte å legga inn innlegg.. Eg va til og med innom å sjekka om nåken hadde kikka på den, sjøl om eg ikkje hadde posta ett einaste innlegg ennå.. Herreguud, vett du.. Det gikk faktisk ei veka eller to, før Kånå fikk med seg at eg hadde starta ein blogg, itte eg begynte å posta innlegg.. Hu satt i sofaen og surfa på nettet, når hu plutselig satte i ett lite gisp, før hu spurte meg med ett perplekst blikk – Har du starta blogg, du..?? .. Herreguud, Frode.. 

 

Men, det har gått greit med tanke på både Kånå, kolleger og kompiser.. Eg fikk kjapt kallenavnet “Frode Elise”, oppe på jobb, nåke som forsåvidt har gått over nå.. 

 

Det har vært ei spennande reisa, med mange opplevelser, som eg gjerna ikkje hadde fått opplevd, uten bloggen.. Dobbelt sida i Haugesunds Avis, tre dager på Tv-Haugaland og så toppa det seg, når eg blei invitert med på bLEST Litteratur Festival.. Ein av Norges største litteratur Festivaler.. Gudhjølpe meg.. Ka i all verden hadde lille meg, der å gjera liksom.. Sammen med Hans Olav Lahlum, Hans-Wilhelm Steinfeld og Vendela Kirsebom.. Eg endte opp med ett slag Stand up Show, som eg grua meg te i nesten ett halvt år.. Men, hjølpe meg.. Det gikk jaggu meg bra det og.. 

 

” Allikavel, så har denna bloggen liksom ligget å surfa i ein slags limbo tilstand, for stor te å vær liten, men for liten te å bli stor.. På ein merksnodig måte.. 

 

Eg vett ikkje, men det e gjerna lika greit.. Det e gjerna ikkje nåke å higra itte, det å vær ein slags kjendis, liksom.. Strengt tatt, så e forsåvidt Kånå mye meir kjendis enn meg, der hu blir gjenkjent i hytt og pine.. Ein gang så hadde hu solgt nåke på Facebook, og når to damer stod utenfor dørå heima for å henta varene de hadde kjøpt, så lurte de litt skjelmsk på, om det va her “Han i Boden” bodde.. Hjølpe meg.. Eg lika meg heller litt i bakgrunnen eg, litt sånn i anonymitetens kamuflasje tilværelse.. Skjønt, eg blir nå gjenkjent i ny og ne eg og, sjøl om eg prøve å gjemma meg under caps’en, der eg jogga rundt på jobb.. 

 

Å bli gjenkjent, det forbause meg allikavel endå, og eg vett ikkje om eg klara å venna meg te det, der eg tumle gjennom livet i konstant frykt for å bli avslørt..

 

Det at hverdagens trivialiteter sko bli så populært, det hadde forsåvidt ikkje sett føre meg, når eg begynte bloggen.. Det sko jo bare vær ein plass kor familie og venner, lettare sko finna frem, i alle historiene eg hadde skrevet på den private Facebook veggen min.. Men, som har endt opp med å gjerna vær ein slags kultblogg, ein blogg som skrekkelig mange elska og kosa seg med, men som allikavel ikkje e allemmans eie, på ein merksnodig måte.. Ein blogg fra ein analog mann i ein digital verden.. Det e nesten ikkje te å tru, og eg gjør det vel heller ikkje.. Men, dåkke leserar har jo trykka den te dåkkas bryst, dåkke faste som gjerna dukka opp, igjen og igjen i kommentarfeltet på Facebook siden.. 

 

” Og eg har på ein merkelig måte blitt glad i dei her faste leserane, som kommentere, likar og deler på innlegg, øve ein lav sko.. 

 

Hu Anne Gro Kristensen som dukka opp nesten kvar einaste gang, eller Hildegunn Åsbø Hansen og ikkje å forglemma Suzanne Connely.. Hu Suzanne kunne forresten lett starta sin egen blogg, med alle dei spinnville episodane hu har havne opp i, og gjerna fortelle om i kommmentarfeltene.. Så har me han Ola Anton Moe, som eg ikkje har sett på ei stund, men som plutselig dukka opp igjen.. Tore Kvinlaug, som hadde nåken aldeles fantastiske kommentarer, når han va innom., men som forsåvidt har vært savna ei litå stund.. Sonja Hustad, Edith Nordbø og Anne Vorre Kolbeinsen som alltid komme med koselige og kjekke kommentarer.. 

 

Tjera vena meg.. Eg kunne holdt på i evigheter om eg sko nevnt alle, som eg ser dukka ofta opp, når eg gjerna har lagt ut ei ny anekdota.. Men, det har eg ikkje plass te, men eg digge dåkke, alle sammen.. 

 

Så, har eg alle anmeldelsene inne på Facebook siden, kor dåkke leserar kan legga inn ei litå meining, om denna famøse bloggen.. Kor rett over hundre personer har lagt igjen nåken ord, og gjerna trille ein terning som bare går te fem.. Ein anmeldelses funksjon som ligge på 4,9 i snitt, og kor det ikkje går an å sletta dei man ikkje synast va kjekke, men som blir hakka inn som skrift i ei steintavla.. Eg va forsåvidt litt engstelige når eg la te den funksjonen, om det rett og slett sko gå lukst te helsikke, og bare få dårlige tebakemeldinger.. Men, gudhjølpe meg og herrrens trofaste hærskare.. Det står så mye fint der inne, at eg nesten blir rørt bare av å tenka på det.. 

 

Hu Kristin Samskott, hu ska få æren for den eg synast gjerna skille seg litt ut, og som eg har endt opp med å bruka litt både på nettsiden og Facebook, for å beskriva bloggen.. 

 

” Denne bloggen er vondt-i-magen gøy, tankevekkende, helsprø, forfriskende, hverdagslig heseblesende og til tider medfølelsevekkende. Ellevilt og varmt, og viktigst av alt: Ekte. Skrevet med humoristisk gullpenn på en tilgjengelig og underholdende måte, en blogg som vil passe de fleste midt i blinken. Anbefales på det varmeste! “

– Kristin Samskott

 

Og med den fantastiske beskrivelsen, så vil eg bare seia TUSEN HJERTELIG TAKK, te alle dåkke leserar.. Som stikke innom å kommentere, deler og trykka på liker emojis, så det nærmast gnistra inne på Facebook.. 

Dåkke e heilt fantastiske, og uten dåkke, så ville det mest sannsynlig aldri blitt dratt så langt.. Som det på ein måte har blitt, te nå.. 

Og plutselig, om eg gjerna vil eller ikkje, så bryte me atmosfæren med denna bloggen, og tar av inn i det ukjenta universet.. Det e jaggu meg ikkje godt å sei.. 

 

Men, at det gjerna trengs ein litt annerledes blogg, som på toppen av kransakakå, blir skreven på dialekt.. I detta blogguniverset, det har eg ihvertfall tru på.. 

Tusen, tusen takk, Folkens.. For at dåkke e der ute å på ein måte gir meg motivasjon, te å fortsetta denna reisen.. Og ha ein strålande Søndag videre.. 

Hverken meir eller mindre.. 

=D 

 

 

Eg vakna ein morgen med ett forferdeligt håve, og lurte på kor eg igår kveld hadde vore.. Sånn starta ein trudelutt fra Vinskvetten.. Sånn kunne nok morgenen blitt, itte tidenes bursdagskalas igår.. Men, heldigvis gikk det i vanlig brus, i vårt selskap og ikkje mannabrus.. Allikavel har morgenen ikkje akkurat vært fri for hovudverk.. Når den starta 06:20 med ein Mini i full vigør på sidå av sengå vår..

 

” Ed vil se barne tv… Pappa… PAAAAAPPPAA..

” Pappa, Pappa.. PAAAPPAAAAAA… Ed vil se tv..

” EEEED VIIIIL..

 

Å du hildrande du.. Først holdt eg på å gi itte før eg kikka på klokkå, og bar fjotten lukst inn i sengå si igjen, mens eg bestemt ga beskjed.. – Det e mørkt ute ennå, og då ska me sova.. 20 minutt seinare så ryke gardinene våre te side, i ett kjapt vriiitsj.. – Sjå Pappa.. Lyyyyys.. Nå ed se barnetv.. Kauka Mini’en.. – Ja… Mmmm.. Snart.. Mumla Fatter’n tebake, meir eller mindre i komatøs tilstand.. – NEEEEEI…. ED SE NÅ…!!  Svarte morgensolå, høgt.. Såpassa høgt at eg fikk albuen i sidå, og forstod eg hadde tapt.. 

 

Riva ett plaster av ein hårete legg ville nok vært mindre smertefullt, enn når Mini’en skingrande gir beskjed om ka han vil…

 

Og når man forsåvidt har gitt han ein tindrande god grunn, te å høylydt proklamera sin rett.. Kan man ikkje aent enn å gjør som befalt.. Mens man skrive ei fotnota i margen, om å ikkje bruka det argumentet med lyset, før vinteren har slått skikkelig inn.. Når solå ikkje dukka opp før i 9-10 tiden.. Sjølsagt har den levande vekkarklokkå fått liv i både Litlajentå og Han i Midten, de trenge ikkje bli bedt 2 ganger dei, e det liv i leiren lukta de det akkurat som ein sporhund på jakt.. Og komme luntande opp i stuå, med søvnen fortsatt hengande godt fast i augalokkå…

 

” Eg får trødd på meg ei buksa og luska meg inn i stuå, finne fjernkontrollen og begynne den evige runddansen på Netflix.. 

 

Det e ikkje alltid nåke lett oppgava å finna nåke alle vil se på, men idag trudde eg at eg fant “den hellige gral” te litt fred og ro, når flokken ska se barne tv, for eg fant ein serie de tydeligvis ikkja hadde sett før.. Gjennom heile første episode så satt de som nåken lys, Mini’en foran stuebordet, Litlajentå lå henslengt øve puffen, og Han i Midten lå på sedvanlig vis å småturna, borte i hjørna på sofaen.. Endelig, tenkte eg for meg sjøl.. Bare for å gå på ein smell litt ut i episode to.. Plutseligt va stuå tom.. Jaja, det va nå stille ennå…

 

Men ikkje før eg har tenkt det, så høyre eg ett hyl i fra rommet te Mini’en.. Litlajentå og Han i Midten har havna i ein disputt.. Gudhjølpe meg.. Når dei to blir uenige e det jaggu meg ikkje vanskelig å få det med seg, de e akkurat lika sta begge to, og lika påståelige på kim så har rett.. Uansett.. De e vel dei to som e mest like kvarandre her i heimen, mens Mini’en og Eldstemann gjerna har ein del likheter.. Ein fryd å ha kvar for seg, men sammen blir de dynamitt.. Jaja, forsåvidt kan man putta kim som helst sammen med Han i Midten.. Han kan laga dynamitt av gråstein..

 

Jaja, eg må inn å skilla kamphanene.. Mini’en vett ikkje heilt kim han ska legga sin allianse med stakkar, han har jo helst lyst at begge to bare ska vær venner..

 

– Uff.. Tilil å Leander bråka fælt, men ed har vært snill, altså.. Seie han, nåke små fortvila.. Ro og fred blir igjen oppretta sånn at Kånå får kvila litt te, det e jo viktig for trivselen i heimen, resten av dagen det.. Men fem minutt seinare så e det på an igjen, då komme Mini’en i ein forrykande fart oppover trappene, med Han i Midten trampande i hælane og begge e alt anna enn diskre og forsiktig, i baktroppen så komme Litlajentå løpande med sverd og fullt Sabeltann kostyme på seg, mens hu kauka ut.. – Kom tebake usle landkrabbar, dåkke må gå planken.. LAAAANDKRAABBAR.. 

 

Herreguuuud.. Nåke “Hellig Gral” te den perfekte søndags morgen, den e fortsatt ikkje oppdaga, om nåke så trur eg de gjerna har øvegått seg sjøl idag..

 

Plutselig.. Så blir det heilt stille før eg ser i augakroken, at både Litlajentå og Han i Midten pile som to mus oppøve trappene, som om de har sett ett spøkelse.. Før eg ser nåke som faktiskt kunne minna om ett spøkelse, i det dunkla lyset borte med trappå, men det e bare Kånå som har dynå rundt seg.. Som står med ei hånd te værs og ett blikk så olmt, mens hu proklamere rimelig hissig

 

– Det e jo komplett umulig å sova i detta bråket.. Mens hu kikka rimelig bebreidande på meg.. 

 

Mini’en komme tuslande fra kjøkkenet og kikka opp på Kånå, trekke litt på skuldrene før han fortsette inn i stuå, – Tijil å Leander må sova Bodå i natt, faktisk.. Seie han med ett sukk før han sette seg ner foran tv’en.. Eg å Kånå veksla ett blikk før Kånå får knekken i knærnå, og latterkrampå tar oss begge.. Tydeligvis har Mini’en fått med seg begrepet om “Bodå” her i heimen.. Ka e det detta ordtaket seie, ” små gryter har også øyrer” .. Kånå luska seg ner trappene igjen, roen senka seg forsåvidt i heimen og eg laga meg ein kopp kaffi.. 

 

Før eg takka Mini’en i mitt stille sinn, for at han sannsynligvis redda skinnet mitt denna morgenen, med sin lille kommentar.. 

 

Goe søndagen, Folkens.. =D