Igår kveld laga me gresskar te Halloween.. Generelt sett, meir eller mindre alt som skjedde av interesse igår..
Somme dagar, skjer det ikkje så mye, på ein måte..
Eller jo.. Eg gjekk lukst i Bodå te kvelds, fordi eg fikk et anfall, begynte å spilla Football Manager 2019.. Og glemte tid, sted og at ungane sko legge seg..
Auda… 😁😁😂😂
Kvar morgen, så komme Kånå halsande opp på jobb, med den eine morgen historien itte den andre, om kor travelt det har vært, med å få kidsa ut av dørene.. Det har nesten vært så gale, at eg har fått ett snev av dårlig samvittighet, der eg rusla ut dørene.. Lenge før Flokken våkna te liv, og ei god stund før detta haraballet sette inn.. Jøje meg, eg vett jo kor spinnville de kan vær på ein mot normal ittemiddag, så at det gjerna va full fyr i heimen om morgenen, det tvilte eg ikkje ett sekund på..
Eg har jo til og med tilbydd meg å bytta, sånn at Kånå kunne lura seg ut dørene, før ragnarok sette inn, og la meg ta baugen..
Men nei, hu va vant med det, så sjølsagt trengte eg ikkje det.. Forsåvidt, så gjorde me det nåken ganger i sumar, men då hadde kidsa ferie, og Kånå stakk opp på jobb å kjørte sitt gods, så øvelappa me midt i dagen.. Men, det blei liksom ikkje det samma.. Då sov jo Flokken litt frempå.. Foruten Mini’en da, som nesten e ett haraball i seg sjøl, strengt tatt.. Så idag, når me mangla ein heil semitrailer med gods, og sonen vår va nærmast tom, då tenkte eg på stakkars Kånå, og ikkje minst lommabokå mi, som lå igjen heima..
” Kanskje eg bare sko kjøra heim å henta lommabokå, og gjerna hjelpa Kånå med kaoset, som stort sett regjere der heima..
Det hadde hu sikkert satt pris på.. Tenkte eg for meg sjøl, før eg iverksatte planen min..
Eg jogga lett ut i varebilen, heiv meg inni og suste heimover.. Mens eg fornøyd tenkte på alle plusspoengene, som eg nå gjerna ville samla inn.. I ein ellers mager poeng høst.. Eg parkerte utenfor vårt eminente rekkehus, hilste pent på nabokånå som gjekk og virra på tunet og sikkert va midt i sitt eget lille ragnarokk, med å få kidsa sine avgårde på skolen.. Mens eg stålsatte meg på tornadoen som ville treffa meg midt i fleisen, når eg åpna inngangsdørå te “Pandoras box” ..
Eg gjekk inn, med hendene klar foran andletet i tilfellet ting fløy omkring i luftå, mens Kånå forsøkte å holda styr på viltre barn i kaoset eg trudde foregikk..
Men… Her va det jo illesvarslande stille.. Gudhjølpe meg, hadde Kånå gått fra konseptene og tatt knekken på kidsa.. Eg varta nesten litt skremt.. Tre skolesekker sto pent klare, sammen med barnehagesekken te Mini’en.. Nett som utstyret te ein bataljon med Navy Seals.. Eg lista meg opp trappå mens eg høyrte godt itte, men det einaste eg høyrte va summingen fra barne-tv, som såvidt braut ein harmonisk stillhet.. Eg kom te toppen av trappå og observerte Litlajentå, som satt å leka med legoen sin, litt bortenfor satt Mini’en fint å bygde med duplo..
” Og der, godt planta i sofaen med ett teppe øve fanget og ein rykande varm kaffi i håndå, der satt Kånå og nøyt livet te sitt fulle…
Fri og bevare meg vel.. Eg steig majestetisk inn i stuå, og stilte meg opp.. Mini’en oppdaga meg først og kom løpande mot meg.. Litlajentå kikka forbausa opp på meg..
Og Kånå.. Ja, hu Kånå mi som nærmast ikkje klarte meir, av dei her spinnville morgenene..
Hu satte opp ett fårete smil, holdt på å velta kaffikoppen sin, før hu begynte på ein tirade om at det nesten aldri va så rolig som det va idag, altså.. Nærmast før eg hadde fått sagt ett ord..
Nåken ganger, så e ting absolutt ikkje som man trur, andre ganger e det man trur nåke heilt anna enn det som skjer..
Men, idag.. Så vett eg ikkje heilt ka eg ska sei..
Så eg tok lommabokå og g Kånå ein klem, ei Kåna som plutselig hadde ett mangfold av ting hu plutselig måtte gjør, før eg rusla ner trappå..
Meir eller mindre nåke forvirra, men heilt klart med litt ny kunnskap, innabords..
Om det blei bonuspoeng eller ikkje, det vett eg ikkje heilt..
Sånn egentlig.. 😂😁
Der va det nesten blitt stille i stuen.. Så stille som det kan bli, i ein heim full av ungar.. Man har jo alltids dei her tørste kidsa, som sjølsagt vil ha vann når de nettopp har spist kveldsmat, og endelig kommen seg opp i loppekasså.. Eller den som har glemt nåken leker i stuå, og komme snikande opp trappå som ein fullblods banditt, og lista seg så stilt på tå.. Eg trur eg har skrevet det før, men når Mini’en ska lista seg fremover, så trur han at det e sånn som han går som gjerna gjør at me ikkje ser han.. Derfor gjør han ikkje så mye for å gjemma seg, der han nett som Kasper, Jesper og Jonathan, komme listande øve gulvet..
Med hendene foran seg med knekk nedover i håndleddet, så smått overdrevne høge kneløft og ei infernalsk lur grimasa om andletet.. Der han smyge seg “tilsynelatende” usett foran sofaen..
Det e ikkje få ganger eg og Kånå har slitt med ein sjølkontroll på randen av oppløsning, når fjotten trur me ikkje ser han, og snike seg rundt lika karikert som John Cleese, i sketsjen om silly walks.. Nærmast ubetalelig vett du.. Andre ganger, når man akkurat har har landa i sofaen, så kan man ta fanden på at Han i Midten må ha hjelp med å laga seg kveldsmat, fordi han ikkje va sulten når me andre spiste kvelds.. Eller at Eldstemann må ha teknisk hjelp med data’en, oppe på rommet sitt, og når man igjen dette om på sin faste plass.. Så komme garantert Kånå og må letta trykket på samtaletanken sin, og jabba i vei som ein foss, akkurat når Fatter’n har funnet roen..
” Det e då det e viktig å skru på autopiloten.. Den som fiska opp essensen i det Kånå babla om, og sende signaler te hjernebarken, sånn at Fatter’n klara å svara på rett måte, i riktig tid og uten å virka uinteressert..
For, det blir aldri heilt stille, i ein heim med 4 småtroll og ei ilter, småsint men stort sett snill Kåna.. Det e alltid ett eller anna som må gjerast, som skjer eller som ligge å murre i bakgrunnen.. Som idag, når Kånå hadde tatt med seg dei 2 minste ner, for å legga di.. Og ett par sekunds stillhet plutselig blei avbrutt, av Litlajentå og Kånå som synge ein nattasang.. Ikkje den med “når trollmor ska legge sine små troll”, eller “alle killebukkane på haugen.. Neida.. Plutselig så runga “Frøken vil ikke mer” fra to spinnville kvinnfolk der ner, meir eller mindre i totalt fistel, mens de enda opp i ei inderlig latterkrampe, når de e ferdig..
Og Mini’en komme luskande opp og klaga sin nød, øve at han ikkje får sova, når Mamma og søsterå bråka sånn.. Før han snike te seg nåken Duplo klossar, å går fornøyd ner på rommet sitt igjen..
Gudhjølpe meg, tenke eg for meg sjøl.. Og rusla ut på kjøkkenet for å finna meg et glass brus, fra den halvfulla brusflaskå me hadde igjen itte helgå.. Som eg hadde gjemt innerst i kjøleskapet, for å kosa meg med ikveld.. Den flaskå som ikkje e halvfull meir, men kun har ein liten slump bånnslam igjen i seg.. Herreguud.. Det tar ikkje mange øyeblikkene før eg innser, at sannsynligvis har Han i Midten vært på ferde igjen.. Kjøleskap tjuvradden vår.. Jaja, eg har vel mine synder på akkurat det feltet, eg og.. Som når eg ikkje klarte å la ein riskrem ligga i fred, når Kånå la ungane her for nåken år siden..
” Og gjekk på ein smell, fordi Kånå hadde kjøpt den te oss, som me liksom sko kosa oss med, den kvelden.. Så eg kunne jo ikkje ta guten for det heller, når eg ikkje e hakket bedre sjøl..
Men, det ska vel ikkje vær stille i ein heim, med viltre ungar og to småslitne foreldre heller.. Det ska væra litt liv.. Eg minnast ein gang heimen va tom og eg hadde nåken timar for meg sjøl, fordi Kånå va ute på vift med heile Flokken.. Og sko ikkje komma heim før te kvelds.. Og eg hadde gleda meg heile dagen på jobb, te alt eg sko finna på, når eg endelig hadde heimen for meg sjøl..
Men, endte opp med å ikkje gjør nåkenting, av det eg hadde planlagt.. Fordi ingenting va som det sko vær..
Kaoset va borte vekk.. Man høyrte gjerna et svakt ekko av barnelatter og lek mellom husets veggar, fra før Kånå og kidsa for avgårde.. Kanskje gjallet ein beskjed fra Kånå te nåken viltre ungar, som hadde dradd leken litt langt, opp gjennom trappegangen.. Men, som te slutt blei omringa av den absolutte stillheten, som regjerte i ein heim, uten Kånå og Flokken..
Eg satt rett og slett der heima og mistrivdes, og endte opp med å skriva ett innlegg om det.. Kaos e mitt dop..
Og det e jaggu meg heilt sant.. Det må vær litt kaos og sjau, for at ein massebarns Fatter’n ska føla seg heima.. Det e vel sånn det ska vær, vil eg tru.. Eg hadde blitt meir skremt, om det hadde vært motsatt..
Sånn egentlig..
Igår, så tok me ein liten “spansk” ein når Mini’en kom hoppande inn i midten, og istedet for å å irritera oss øve fjotten som kom luskande inn.. Så spratt me opp og ut av sengå, te Mini’en sin store forbauselse.. To flodhester velta seg ut av sitt midlertidige eksil, og lot den viltre gasellen ligga igjen aleina i sengå.. Mini’en e muligens lettlurt, men han e ikkje dum.. Der han forlot sengå med et jump uten like, Mini’en hoppa opp fra midten og med to skritt nådde han enden av sengå, før han slapp seg ner på stumpen og spratt som ett prosjektil ut på gulvet.. Smått forbløffa øve at to foreldre hadde stått opp, uten for mye protester, men rimelig fornøyd med avgangen fra sengå..
Mini’en e nærmast som ein slags sprettball, det e som tyngdekraften ikkje har samme regler for ham, som for oss andre dødelige.. Der han flyr lavt gjennom hverdagen..
Me hadde litt på tapetet igår, så i utgangspunktet va planen å stå opp innen rimelighetens tid, sånn at me fikk mest mulig ut av dagen.. Då gjorde det forsåvidt ingenting at Mini’en ikkje va så altfor tidlig, med sin ankomst inn i midten, men heller ikkje for sein.. Egentlig akkurat passe, for ein gangs skyld.. Sånn at me ihvertfall ikkje kom for seint te Litlajentå sin frisørtime, på ein tidlig lørdags formiddag.. For endelig sko Litlajentå ta turen te frisøren, for å fiksa litt på håret sitt.. Ett hår som har fått voksa fritt, fra den dagen hu blei født, for litt over syv år siden.. Me har detta fenomenet i min familie, med at hår gjerna ikkje manifistere seg i all sin prakt, før itte 2-3 års alderen..
” Nåke som gjerna ikkje har hatt den store betydningen, når dei to førstefødte va gutar, men når Litlajentå kom.. Så trur eg Kånå nærmast ikkje klarte å venta, på at håret sko bli ramma av drivhuseffekten, og voksa seg te..
Men nå, itte syv år uten å ha sett så mye som snurten av ei saks, va det på tide å ordna litt opp i hårstasen, te Litlajentå.. Det va liksom ikkje alt som vokste i samme fart, eller retning meir.. Nåke som hadde resultert i ei uregjerlig hårmanke, som sjelden va lett å holda styr på.. Strengt tatt, så trur eg det plaga Kånå meir, enn det gjerna gjorde Litlajentå.. For all del, hu bryr seg jo ein god del om kossen hu fremstår, denna her Litlajentå våras, men hu e nok meir opptatt av klær enn hårmanken, enn så lenge.. Mini’en, som fortsatt spratt rundt i heimen, som ei bekymringsfri antilopa på dei asiatiske steppene, fant sjølsagt at ut at han og ville klippa seg..
Men, han sko sjølsagt ikkje klippa seg hos “jentefrisøren”, han ville heller der som me mannfolk klippe oss.. Der ingen overivrige frisører masa om rødmussede hodebunner, tilbyr spinndyre hodebunn massasjer eller anbefale rådyre hårkurer..
Me e enkle sånn, me mannfolk.. Om man ikkje har ein pompøs holdning te sin egen hårmanke, og trur at alt frisøren seie e sant.. Med årenes løp, så har eg funnet ut at det enkla som regel e det besta, istedet for å sitta i ein frisørstol, kor man betale i dyre dommar.. Med ein frisør som gjerna høgrøsta og skruppeløst kauka ut, at gudhjølpe meg som hodebunnen min ser ut, .. Sånn at heile frisørsalongen snur seg mot min stol, kor ein nåke småflau Fatter’n sitte, og forbanne seg øve at her ska eg aldri gå igjen.. Min faste frisør mista ein kunde den gangen, og sjappå med “sydenfrisører” i Strandgatå fikk ein ny..
” Den samma sjappå som Far min går te, og som Mor mi irritere seg gal øve, fordi Far min alltid komme skamklipt heim ifra..
Men vett du ka.. !? .. Eg komme heller skamklipt heim, enn å sitta i ein stol kor man får hodebunn tilstanden sin, forkynt te heile salongen.. Og enda opp med å takka jatakk, te all slags behandlinger og produkter man overhodet ikkje trenge, fordi man e livredd ei småsur dama med ei sylskarp saks i nevane.. Sånn e det bare, enkelt og greit.. Mini’en digga denna sjappå, fordi han får akkurat den sleiken han vil og te slutt får ein grenseløs dasj av fargespray, dandert med glitter på toppen.. Eg digga den, fordi de aldri masa om raude hodebunner, ska selga deg ein skokk med ubrukelige produkter eller drite deg ut, for resten av salongen..
Men jenter, som f.eks Litlajentå og Kånå, dei tør ikkje heilt gå på denna sjappå, faktisk, så har eg ikkje sett et einaste hokjønn bli klippa der, dei gangene eg har vært der..
Så dei går nok te sånne “skikkelige” frisører, med sin dyrebare hårmanke, for å få stelt seg.. Jaja, det e nok heilt sikker lika greit, eg vett ikkje om Litlajentå hadde kledd ein sånn fotballgutt frisyre, som e barbert fra øyra te øyra, med ein liten dasj hår igjen på toppen.. Hu kledde heilt klart bedre, å få det mesta av håret sitt i samme lengden, og ordna fasongen litt på resten.. Der hu satt som ett lys i frisør stolen, og kikka spent på frisøren, uten å sei så mye som ett ord.. Det va Kånå som stod for snakkingå.. Mini’en e omvendt, for der Litlajentå nåke beskjedent krøyp opp i frisørstolen, spratt han som ein fullblods Ninja opp i stolen, klar som ett egg..
” Og der hans brødre satt meir eller mindre skrekkslagne, med ett godt tak i Fatter’n si hånd, så sitte Mini’en heilt aleina.. Og får nærmast latterkrampe, når maskinen kitla han i nakken..
Jøje meg, der drog eg jaggu meg te med ein kraftige digresjon igjen, men det va jaggu meg godt å få det ut, akkurat detta med mannfolk og frisører.. Nåken ganger e litt grenseløs smalltalk om alt eller ingenting, meir enn nok, istedefor høgrøsta konklusjoner om tilstanden te ein utslitt hodebunn og salg av spinndyre produkter.. Punktum..
At me hadde oss et lite fantastisk kafebesøk, kor Fatter’n fikk seg ett par kopper med kruttsvart kaffi, mens Kånå nippa te ein god Mocca..
Innimellom dei to frisørbesøkene, kor kidsa kosa seg me kvar sin softis, mens me voksne igjen fikk ett lite hverdagsøyeblikk.. Det gjorde heller ikkje vondt i ein travel småbarns hverdag.. Det å få nåken minutt på kafe, kor me voksne sitte å konversere litt, og gjerna kikka mjukt på kvarandre.. Når dei små e opptatt med sitt..
” Det e jaggu meg balsam for to småslitne sjeler, utsulta på litt hverdagsromantikk, det å kosa seg øve ein kaffikopp å senda småsultne blikk, te kvarandre..
Det e lørdag og me har utnytta ei levande biologisk vekkerklokka, som ubønnhørlig dumpa ner i midten hos oss, uten medlidenhet om det e vanlig ukedag, eller helg.. Men, me kom oss tidlig opp og ut av heimen, siden Litlajentå sko te frisøren for første gang idag..
Så nå har Litlajentå fått ordna sitt uregjerlige hår, Mini’en har fått kikka på lekebutikken og Fatter’n har fått seg ein kaffekopp..
Mens Kånå virra rundt og har tusen ærend hu absolutt sko hatt gjort.. Det e ikkje lett for gudinnen av ubestemmelighet, å skjæra gjennom i havet av muligheter, når frykten for å gjør ett bedre kjøp ein anna plass, stort sett tar over..
Heldigvis, så får det bli hennas problem, blanda eg meg inn, går det sjelden godt..
Ha ein flott lørdag, Folkens..
” …nei, gjør du? klynker mamma.
Joda, jeg har vært her i tre, snart fire år nå. Men de merkelige lydene der, de har jeg aldri skjønt meg på.
Heldigvis kommer de ikke så ofte. Tre ganger har jeg hørt dem. Kanskje fire. Alle gangene oppe fra stua, og det passelig sent på godterikvelden.
Men nå er det ikke passelig sent på godterikvelden. Det er dagen etter. Søndag, og lysende morgen.
Likevel, der er den igjen…
Den lyden!
Fra kjøkkenet, kanskje? Er det jamrelyden fra kjøleskapet som mormor alltid jamrer seg over? Klynkete (kjøleskapet altså), som om det var en valp der inne…
Noe jeg er ganske sikker på at det er, forøvrig.
Men det er ikke valpen jeg hører nå. Ikke denne gangen. Lyden kommer fra den andre gangen. Soveromsgangen. Og hadde jeg ikke visst bedre kunne jeg veddet på at det var lyden fra en bøtte med sprell levende fisk jeg hørte, stående rett utenfor soveromsdøra mi. For den lyden er jo vitterlig ganske lik…?
Litt klaskete,
på et vis.
Men så gir det jo ingen mening med klaskende fisk, utenfor døra mi, en tidlig søndags morgen. Ikke engang i mitt tre, snart fire, år gamle løpske fantasihodet virker det veldig sannsynlig. Dessuten er det den klynkingen.
Og fisk..
de klynker da ikke.
Nei, det må være katta. Har den satt seg fast i trappa, eller under senga til mamma og pappa? Er det der lyden kommer fra?
På tide å komme til bunns er det i alle fall. Til bunns av saken. På høy tid nær sagt, å fastslå en gang for alle og alle for en, hva slags lyd dette dreier seg om.
Jeg setter meg som vanlig på saken. Bort med dyna, opp av senga, bamsen under armen, traske over gulvet og banke på…
….eller nei, jeg bare durer på.
– KOMMER DU??? roper pappa.
– Nei, gjør du?? klynker mamma.
– Er det katta? spør jeg.
Siden denna teksten e skreven på bokmål, har gjerna mange tenkt at detta ikkje va mitt.. Og det har de jaggu meg heilt rett i.. Detta e fra bloggen Vera’s Univers.. Ein blogg Arne S. Kvalvik stod bak, når han hadde planer om å skriva ei bok, om Vera’s Univers.. Men, det blei ikkje ei bok om Vera, men heller ei bok om eldre, eller det å bli eldre.. Å leve, lever, har levd..
Det har blitt nåken messenger meldinger, mellom Arne og meg, siden han fatta litt interesse for min blogg, den gangen..
Eg personlig, fikk nærmast bakoversveis øve Arne sine ferdigheter som forfatter, og meir eller mindre misunte han sterkt, denna evnen te å formulera setninger.. Setninger som bare krype seg langt inn i hjernebarken, og man får ein slags følelse av euforisk kaliber, når man lese Arne sine tekster..
Om ikkje lenge, så ramla det et eksemplar av Arne si nya bok ner i postkassen vår, som eg har lovet å lesa, og gjerna trilla ein liten terning på.. Denna “Å leve, lever, har levd”..
Alikavel, så håpa eg virkelig at Arne ein gang i fremtiden, fyre igang med bokå om Vera igjen.. For Vera va ei herlige jenta, på tre snart fire år.. Med mange finurlige tanker, om kossen livet e, som barn..
Uansett.. Så håpa eg at “Den lyden”, klarte å bringa frem litt latter hos dåkke leserar, sjøl om den ikkje va mitt innlegg.. På ein tidlig “Freddan’s” ittemiddag..
God helg, Folkens…
Me hadde ein alvorlig samtale med Mini’en her i går, itte at den fjotten kom inn i midten klokkå 05:00 om morgenen her tidligare i ukå og holdt ett haraball uten like.. Det hadde liksom roa seg her ein periode, denna her nattevandringen inn te oss, men nå hadde det begynt å eskalera igjen.. Med episoden tidlig denna ukå som ett lite “høydepunkt”.. Kor guten olstra seg te der i midten å masa om å få sjå på Nrk Super på mobilen te Kånå, og når me unisont ga klar beskjed om at det fortsatt va natt, gjekk krapylet rett i opposisjon og blånekta.. For det kom litt lys inn fra lampå i carporten, gjennom gardinene.. Så då va det morgen, i hans auger..
Gudhjølpe meg.. Ein ting e denna mildt irriterande masingå om morgenen, ein anna ting e gneldringå og hyperaktiviteten på ittemiddagen, når guten e øvetrøtt..
Så me tok guten føre oss og forklarte på alvorlig vis, at nå va det nok av denna vandringen inn på rommet våras, før fuglane fise.. Sjølsagt, så burde Fatter’n ordlagt seg nåke bedre, for når ordet fis blei brukt i denna sammenhengen.. Så sprakk Mini’en, der han forsåvidt satt og fulgte med på talen min, men endte opp i ett gnistrande fniseanfall, når Fatter’n sa fis.. Det e heilt klart visse ord man bør unngå, når man ska sei et alvorsord te kidsa, for å gjerna få talen te å synka inn.. Men, når både eg og Kånå på ett utrolig vis, klarte å holda maskå, sjøl om gutalarven hadde fått slagsida av latterkrampen.. Så kom detta trista hundablikket te Mini’en tebake, det blikket som lyse av skyldfølelse, men som nærmast kan smelta all isen i Antarktis, raskare enn svint..
” Kånå holdt på å gå på ein smell, men henta seg kjapt inn med å skynta seg ut på kjøkken, med påskuddet om å laga seg ein kopp kaffi..
Mini’en såg ut te å la ordene synka inn, og ga oss nåken motvillige formaningar om at han ikkje sko komma inn så tidlig meir, og ihvertfall ikkje sko masa om telefonen te Kånå, om han kom inn.. – Jada, pappa.. Eg ska ikkje vekka dåkke meir, eg love.. Heilt sant, faktisk.. Det kunne rett og slett se ut som at vår lille peptalk, va ein liten taktisk triumf, med tanke på å mindre avbrutt søvn tidlig på morgenkvisten.. Sant og sei, så såg me frem te ein morgen kor me gjerna fikk sova, heilt te vekkarklokkå drog oss ut av nattens mørke.. Det va nesten ikkje te å tru, strengt tatt så trudde eg gjerna ikkje heilt på fjotten, men eg va villig te å gi det ein sjangs..
Man slutte aldri heilt å tru på mirakler, når man står midt i oppi det, langt inne i småbarn livets ubarmhjertige kvern.. Små bagateller for folk uten barn, kan vær milepæler av stort kaliber, for oss massebarnsforeldre..
Me gikk derfor å la oss igår kveld med ett mildt håp, om ein lykkelig slutt på denna olstringå og maset, fra Mini’en i midten.. Me har jo omtrent fått besøk i midten 13 år på rad, siden den eine har avløyst den andre, ittekvart som de blir for store te sånne ting.. Men, Mini’en e liksom minstemann han, den i ein søskenflokk som me foreldre gjerna aller helst vil ha liten, så lenge som mulig.. Så det e jo ein slags ambivalent greia detta her, på ein måte vil man ha morgensøvnen sin igjen, på den andra siå så e det litt kos med den fjotten i midten og.. Eg syns ihvertfall det.. Kånå trur eg e litt meir på den morgensøvn greiå..
” Så egentlig, e vel detta ei fanesak eg har blitt nødt te å føra, på Kånå sine vegne.. Hu vett Mini’en gjerna lytta litt meir på meg, enn hu.. Av ein eller anna merksnodig årsak..
Så.. Idag morgens, då vakna eg alikavel grytidlig, men ikkje av ein Mini i midten, men av ei ilter, småsint men stort sett snill Kånå.. For Mini’en hadde ikkje kommen inn te oss han, gutalarven hadde holdt den delen av avtalen sin.. Det Kånå meir eller mindre oste av irritasjon for, det va ein Mini som lå inne på rommet sitt og kauka..
– E det morgen nå, mamma.. Maaaaamma.. Pappa, e det morgen nå..?? .. Kan eg stå opp ? .. Pappaaaaa...
Tjera vena meg.. Eg fikk ein liten dult i ryggen først, før Kånå kylte albuen i sideflesket mitt og sendte meg nesten sidelengs ut av sengå.. Med klar beskjed om å stilna hanegalene fra rommet te Mini’en, asap.. Før han vekka heila huset.. Eg lista meg gjennom gangen, med ei mild slagsida itte smellen i sideflesket, og fikk beroliga Mini’en med at det va lenge te morgen..
Det gikk ein halvtime te før han kom luskande inn te oss, og krøyp stille opp i midten.. Før han kviskra meg i øyra..
– Pappa.. E det morgen nå da.. ??
Jauda.. Det e nok ikkje anna å gjera, enn å smøra seg med tålmodighet.. Den siste epoken med ein uregjerlig rabbagast i midten, den kan nok bli langdryg.. Hverken meir eller mindre..
Me va akkurat ferdige på jobb igår, og hadde snudd snuten heimover igjen, både eg og Kånå.. Når telefonen fra skolen kom.. Det som slo meg først når eg såg kim som ringte, det va vel at Han i Midten hadde funnet på nåke ramp.. Men, den guten forbeholde seg visst retten, te å kun driva med sånt heima.. På skulen får han stort sett de beste skussmål.. Sånn alt i alt, bør jo me foreldre vær fornøyd med det, skjønt man kan jo bli nåke oppgitt i heimen, i ny og ne.. Som igår, når han tok bussen opp te Amanda senteret med ein kompis, for å svi av ukepengene sine i ein fart.. Han sko visst handla seg nåke spillgreier..
Det blei derfor delt nåken blikk mellom meg og Kånå, når han sendte melding om at han spiste middag på McDonalds.. Den guten e ikkje sanne..
Men, tebake te denna telefonen fra skolen, som absolutt ikkje handla om Han i Midten, men om Eldstemann.. Han hadde hatt ett uhell på sløyden og endt opp med ett relativt stygt kutt i fingen.. Det blei litt hektisk telefonaktivitet mellom meg og Kånå, før me blei enig om hu som lå i front, sko ta seg av pasienten.. Så ordna eg med barnehage henting.. Når det komme te sånne ting som legebesøk og lignande med Kidsa, så må eg vel innrømma at eg meir eller mindre e ubrukelig.. Eg har ingen problem med å ordna med ting med meg sjøl, når det går gale, og eg hadde vel nærmast klippekort på poliklinisk klinikk, i barndommen..
” Når man va aktiv i fotball på sumaren og spilte håndball om vinteren, så endte man opp med nåken vonde ankler og forstua fingrar, innimellom..
Skjønt, den verste skaden eg pådrog meg, det va når eg sko hoppa over ein hekk når eg gjekk med avisene, men i iveren itte å ta ein snarvei.. Så endte eg opp med å landa nærmast på hælane, som sklei rett fram på den våte plenen, og momentet når eg sko ta meg føre, med den eina håndå.. Det blei for stort, så leddbåndfestene i venstre tommel røyk tvert av, uten at eg merka så mye akkurat der og då, og fullførte rutå mi.. Det va når eg kom heim og tommelen hadde mista evnen te å fungera, at eg gjerna forstod at her va gjerna ikkje alt som det sko.. Mor mi sendte meg med bussen te poliklinikken, eg satt og venta på venteværelset og endte gråtkvalt med å ringa heim, for å gi beskjed om at eg blei innlagt..
Tommelen måtte opererast.. Jøje meg vett du, det høyrest gjerna nåke kaldt ut av mor mi, å senda guten sin aleina på legevakten.. Men, det va sånn det va den gangen..
Me va ein søskenflokk på 5 og me va vant med å ordna oss sjøl, me eldste, siden Gamlingane fikk tvillingar når ittepåklatten sko komma.. Søster mi huska ennå blikket te mor mi, når hu kom fra ultralyd med den “fantastiske” nyheten.. Det va vel mye som hu på den Extra reklamen, som rulla og går nå.. Jaja, nok om det.. Tommelen blei operert, tvillingane blei født og eg e totalt snøsokk i voksen alder, når det komme te skader på Kidsa.. Eg løpe rundt i heimen som ein tulling, og har eg fått beskjed av Kånå å finna plaster, så kan man ta fanden på at eg leita alle andre plasser, enn det som gjerna e logisk.. Som i badeskapet kor medisinskrinet våras ligge..
” Kånå bruka meir tid på å roa meg ner, enn den som gjerna trenge plaster, itte ett uhell på sykkel eller lignande.. Ikkje akkurat ein egenskap eg e stolt av, men sånn e det bare..
Kånå vett, eg vett det og forsåvidt har vel Kidsa funnet det ut også, der de stort sett løpe te Kånå når uhellet e ute.. Så igår, måtte Kånå te pers igjen og kjøra Eldstemann te legen for å sy 3-4 sting i ein halvflådd finger.. Men, for ein tøffing altså.. Muligens va han nåke oppglødd av heile episoden, at adrenalinet gjerna tok litt øvehånd, for Kånå kunne melda om ein beintøff kar, som satt rett opp og ned, mens legen sydde flengå sammen igjen..
Og kom heim med ein god plastra fing, med ein ispinne som avstivelse.. De fant ikkje ei dugande skinna på legekontoret, så då tar man hva man haver..
Eg må nesten få berømma Kånå litt og, som tar alle dei her utfordringane som komme, på strak arm.. Hu e jaggu meg beintøff hu og, mye tøffare enn meg, vil eg tru.. Og oppe i det heila, så va Eldstemanns største bekymring når det kom te denna fatale skaden, kossen det ville innvirka på hans innsats i Fortnite.. Detta her onlinespillet som har tatt heilt av, blant kidsa i klassen hans..
Gudhjølpe meg, vett du.. Då e det gale, når guten e meir bekymra for sin evne te å spilla data, enn om fingen vil bli allright igjen.. Men, det såg bra ut heldigvis, for fingen altså, dataspillingå va forsåvidt lite viktig, for oss foreldre..
Det viktigaste va at ingen sener eller lignande, hadde tatt skade…
Så får dataen gjerna seg ein etterlengta liten pause..
Me va i selskap igår, hu Tante Ingunn som e Kånå te Bror min, tok steget inn i 30 årene .. Det e sånn me treffest som oftast, når man e ein storfamilie som e på kant med tidslukå, meir eller mindre konstant.. Då e selskap ett kjærkomment avbrudd fra dei rutinemessige helgene, som skyte fart på fredagen, og som gjerna gir seg ein gang utpå søndagskvelden.. Og oss i selskap pleie å vær ei heftig affære, kor me komme inn dørene og som regel kuppa heila showet, høgst ufrivillig sånn egentlig.. Der kidsa gjerna letta fra gulvet og holde ein heidundrande oppvisning, man sjelden har opplevd, med oss foreldre løpande imellom, i ett forsøk på å slukka branntilløp..
Men igår, då fant me ut at me sko gjera ein liten vri for å letta litt på trykket, sånn at me ikkje sko ta så mye plass, når me først komme oss ut av heimen og i selskap..
Derfor tok me kun med oss dei to minste, istedet for heile bøtteballetten, for å gjør jobben med å holda kontroll, nåke enklare.. Ein i utgangspunktet strålande plan med alle forutsetningar for suksess, for to minus fira, sko med enkel hovudrekning bli ei ligning, som absolutt va løysbar.. Tenkte eg og Kånå for oss sjøl, sånn med tanke på dagsform, tidligare begivenheter og kossen helgå te då hadde gått føre seg.. Men, enkel hovudrekning trenge ikkje alltid gi det svaret man forventa på forhånd, sjøl om man gjerna har redusert Flokken med 50 prosent.. Eg trur eg har skrevet det før, men gjentar det forsåvidt glatt igjen..
” Svaret på ei sånn enkel ligning, vil aldri gi det resultatet man trur, fordi det har alt å gjera med sammensetningen av faktorene..
Altså, for å forklara det i all sin enkelthet, sjøl om man halvere Flokken, så har stort sett sammensetningen av gjengen alt å sei, for om ønska resultat vil bli oppnådd.. 1 + 1 e ikkje alltids 2, akkurat som at 4 – 2 heller ikkje alltid vil enda opp med det samma svaret.. For om man glemme at kanskje ein av faktorane e opphøyd i mente, mens den andre faktoren absolutt ikkje e 1, men heller 1 gange 10.. Så kan man fort gå på ein smell av sjeldent kaliber.. Så har man nåke som hette uforutsette faktorer, sånne som man på ein måte ikkje e heilt herre over sjøl, faktorer som kidsa te brødrene mine, f.eks..
Sånne faktorer som fort kan bli ein katalysator, for ett regnestykke som allerede har begynt å skli litt ut, uten at man på forhånd e klar øve det..
Så, hvis me då tar i betraktning at Mini’en va oppe sånn ca lenge før, det som heilt klart va forsvarlig på ein søndags morgen, og at den fjotten stort sett gira opp 3-4 hakk når han begynne å bli trøtt, istedet for å synka sammen som ett slakt på sofaen, som oss foreldre.. Så skjønne man gjerna kim som på ein måte va opphøyd i mente, og når Litlajentå då gjerna ikkje akkurat va ein 10’er, men ihvertfall ein god femmer.. Då blir gjerna kaoset komplett når man slenge på den uforutsette faktoren, i Ulrik’en te Bror min og Kånå hans, som sammen med ein Mini’en i godt driv.. Omtrent blir som ei udetonert bomba fra krigens dager, med ein høgst ustabil sprengladning..
” For, tjera vena meg.. Der selskapet absolutt starta rolig, som ei tøffende sørlands snekka på vei ut fjorden, endra det seg rimelig kjapt..
Itte sjokoladekaka va fortært, den sjarmerande sjenansen va overkommen og 2 gutar fant kjemien, på ein Paw Patrol gåbil.. Først med Ulrik’en som sjåfør med Mini’en løpande bak som primus motor, kor både Bror min og Kånå, nærmast satt med hjarta i halsen.. Der bilen føyk rundt i stugo, som om de va med i ett fullblods gatedrifting løp, mens de sladda rundt stolar og bord.. Ulrik’en hoia og skreik der han satt i førarsetet, i ein slags blanding av skrekkinngytande glede og frydefull begeistring.. Mini’en fikk forsåvidt klar beskjed om å roa tempoet litt, fra oss småskvetne foreldre, men det blei glatt overdøva av Ulrik’en sine ville gledeshyl..
Jo meir Ulrik’en kauka, jo meir gass ga Mini’en.. Der de spant blårøyk øve parketten, som eg og Far min hjalp bror min med å legga, her i fjor.. Sammen e dei to gutane dynamitt..
Sofie, jentå te han andre Bror min, satt med svære auger å kikka på galskapen som utspant seg, bokstavlig talt.. Men, når eg tok Sofie med meg ner på gulvet og begynte å leka med litt Duplo lego, så tok guttane å parkerte gåbilen, og heiv seg med.. Ihvertfall Mini’en, som laga seg ein bondegård, og stjal alle dyrene ittekvart som Sofie fant de, oppe i Duplokassen.. Litlajentå satt allerede å kosa seg med detta, og hadde laga seg ett svært hus, med ett lite tårn på taket.. Og va ikkje sein med å bli med på planen, om å sjå kor høgt me klarte å laga detta tårnet, når Fatter’n lufta forslaget..
” Først, så laga me det lika høgt som Litlajentå va, men det va heilt klart potensiale og klossar te å få det høgare.. Så me ga oss ikkje før det va høgare enn meg, og nesten tok i taket..
Ulrik’en, han va havna i sjokoladekakå igjen, og bunkra sikkert opp te neste runde, med gåbilen.. Mens ei fornøyd Litlajenta gjekk å stjal mobilen te hu mor, for å foreviga detta mesterverket våras.. Nå hadde Sofie og Mini’en funnet tonen, og satt å kosa seg med bondegården hans.. Og hu Tante Ingunn kom skridande inn i stuå, og kappa tårnet våras ner med minst ein meter.. Sikkert av frykt for at det sko rasa ner, og treffa tv’en, det stod forsåvidt på ein måte nåke toskje te, eg såg jo det i ittetid.. Men, når man har det kjekt, så tenke man gjerna ikkje alltids på sånt nåke, rett og slett..
Mini’en hadde satt seg med bordet igjen, for å bunkra opp med litt meir sjokoladekaka, øvetrøttheten kombinert med litt ekstra sukker.. Det e heilt klart ein kilde te meir fantaskap..
Og lika ittepå, så va han og Ulrik’en igang igjen, nå krypande rundt på gulvet i full fart før de forsvant under stuebordet, mens latter og skrål fylte stuå.. Før de fant Paw Patrol bilen fram igjen, og satte igang med ett nytt racerløp i stugo, nå med Mini’en som sjåfør.. Mens Ulrik’en sprang itte så godt som han kunne, og lo så godt av alt Mini’en fant på, i elleville latteranfall fra ein anna verden.. – Hjølpe meg, eg vil tru at den guten sovna lett ikveld.. Utbrøyt Bror min, og håpa sikkert på ein fin søndagskveld, foran tv’en, med ein utslitt pode i heimen, som sovna før hovudet traff puten..
” Itte ein heidundrande omgang med racerbilkjøring på parketten, fant både eg og Kånå ut, at det heilt klart va på tide å forlata åstedet..
Planen om å visa litt mindre igjen, hadde heilt klart ikkje gått akkurat som planlagt.. Skjønt, det e jaggu meg ikkje lett å sei kossen det hadde gått, om dei to eldste hadde vært der.. Eg vett ikkje, men eg har ein liten følelse av at me e vaksinert mot å forsvinna i mengden, nærmast uansett kor mange me har med oss, av Flokkens medlemmer..
Det e alltids ein av de, som gjerna har behov for å få ut ein god dose ekstra energi.. Eller synast det e heilt innafor, å ignorera sine foreldes formaninger om å roa seg ned ett hakk og to..
Ein liten vri slo forsåvidt feil igår og man kan nesten dra ein sammenligning, te sånn værvarsling og om kor kaldt det ska væra.. Der det gjerna står at det ska vær 7 grader, men vil føles som -4 pga vind.. Så hadde med med oss 50 prosent av Flokken, men det føltes som om 150 prosent va med, pga uforutsette faktorer og dagsform.. Hverken meir eller mindre..
Men, eg måtte nesten dra litt på smilebåndet, mens ett lite drag av dårlig samvittighet kom øve meg.. Når Bror min sendte ein snap på familiegruppå våras, litt ut på kvelden igår..
Av ein lysvåken Ulrik, som holdt ett fæla styr på rommet sitt, og heilt klart ikkje ville sova endå..
Mens Mini’en lå og snorka for lengst i loppekassen, trøtt som ett bybud og med nisseluå si på..
Eg hadde lagt Mini’en igår, og låg forsåvidt som ett levande leketeppe, nere i loppekassen hans.. Der han danderte ryggen min med ett lite arsenal av småbilar, og ga meg streng beskjed om å ligga i ro, nåke som sjelden e ett problem, ein fredagskveld itte ei hard arbeidsuka.. Men, Mini’en hadde sikkert ein episode i minne, kor han møysommelig hadde plassert bilane ut på ryggen min, kor eg snur meg øve på siå, uten å tenka meg om.. Og heile leken te guten blei ødelagt.. Tjera vena meg.. E det ein ting Mini’en e ekspert på, som han i mine auger e nødt te å ha arva fra Kånå, så e det å krisemaksimera ting og tang.. Ingen kan ta ein bagatell, og slå den opp som om det nærmast e verdens undergang, som dei to der..
Heldigvis, så e de sjelden langsinte nåken av de, så itte litt godsnakking den gangen, blei eg tilgitt av ein småamper Mini.. Nåke han og gjerna har te felles med mor si, det å vær litt småamper, i ny og ne..
Men igår kveld, når eg nesten hadde falt inn i drømmenes verden, så dukka hovudet te Kånå opp i døråpningen, og lurte på om me ikkje snart sko sjå Idol.. Mini’en va ikkje snauere enn at han sa det va heilt greit, for han gidda ikkje å leka meir, han va trøtt han nå alikavel.. Han e stort sett ganske så ærlig han der Mini’en, når det forsåvidt komme te det mesta.. Han kan finna på å sei sånne ting som f.eks – Pappa, kan du ta glasset te meg på bordet ?? .. Kor eg gjerna svara nåke perplekst – Jammen, du sitte jo mye nærmare glasset du, enn meg..!!?? .. – Joda, men eg gidda ikkje, pappa.. Svara guten kontant..
” Eller den gangen han lå på gulvet å dro seg foran barne-tv, når Kånå ropte at det va middag og guten kauka på Fatter’n.. – Pappa, kan du bæra meg te stolen..??.. – Eh, Nei..!! .. Svara eg.. – Åhh, Pappa, eg gidda ikkje gå.. Svara Fjotten..
Gudhjølpe meg vettu.. Men, men.. Nåke må vel guten ha fra Fatter’n og, så man får vel bare la notå gå, og sjå gjennom fingrane av og te.. Men, for å komma te saken her, og det overskriften gjerna gjenspeila.. Så fant Kånå plutselig ut at hu hadde ein haug med ting hu sko gjera på kjøkken, når eg satte meg i sofaen, klar te kveldens tv-kveld.. Sjøl om eg hadde meir eller mindre skura kjøkkenet, når Kånå va på trampett-lek med Mini’en igår, så fant Kånå nåke hu måtte gjera, alikavel.. Og jaggu meg hadde hu flaks, for maskinene eg hadde satt på, itte eg rydda av kjøkkenbordet.. Den va jo sjølsagt ferdig, når hu hadde ommøblert ett par kjøkkenskap, så då tok hu den og..
Alikavel, så gjorde det ingenting.. For eg kom i hug at detta her “10 på Topp”, med han der Staysman, eller Stian Thorbjørnsen som han hette, det sko begynna på Nrk igår..
Ka ska man sei liksom, Staysman, sjølvaste “Rølpekongen” her i Norge i nyare tid.. Eg må jo bare få innrømma, at eg egentlig har ett sterkt ambivalent forhold akkurat te den fyren, på ein merksnodig måte.. For når me gjerna e ute på ein kjøretur, kidsa sitte i baksetet og det herske eit lite utenomjordisk øyeblikk av idyllisk harmoni.. Så kan man ta fanden på at alt går te helsikke, om ein av sangane te Staysman plutselig blir spilt på radioen, og man ikkje heilt får det med seg med ein gang.. Før refrenget runga i kupe’en, og fira små synge med for full hals, som ett reinspikka rølpeband der i baksetene.. For det e jo ein kjennsgjerning at refrengene e laga enkle, sånn at man kjapt får de på hjernen, i Staysman sin musikk..
” – Syng rara alle mann.. Ta med deg blandevann.. Og drekk dæ te møkkamann.. Syng rara alle mann.. Ta med deg blandevann.. Å drekk dæ te møkkamann.. (Jiiiihaah!)
Herreguuuud… I forfjamselsen øve den unisone allsangen fra baksetet, så klara man jo heilt sikkert å trykka på alt anna, enn det man ska.. Plutselig glir vindusviskerane øve ei knusktørr frontruta, og med eit kvinande crescendo så vekke viskerane gjerna Kånå, som har tatt seg ein hønelund.. Kanskje skrur man volumet opp, istedet for ner, te øredøvande jubel fra rølpekoret i baksetene.. Før man får kontroll på kaoset og endelig får skifta te ein anna kanal, te baksetekorets store skuffelse.. Mens Kånå sende meg ett iskaldt blikk, som heilt klart betyr “Ka i helsikke e det du holde på med”, liksom..
Men, tjera vena meg.. Når man endelig oppleve litt harmoni i bilen, og tankane gjerna flyr te dei gode gamle dagar, kor man sikkert høyrte på rølpemusikk sjøl..
Så e det ikkje alltid lika lett å følga med, på ka som strømme ut av høytalerane i bilen.. Den gangen før Kånå kom inn i livet mitt, og man satt sammen med sine svirebrødre på vorspiel, og kauka te rølpemusikk for full hals.. Kanskje Sauekjøtt med E6.. – Sauekjøtt, sauekjøt, sauekjøtt, sauekjøtt, sauekjøtt.. ja det æ gøtt.. Av det kan me laga ein god fårikål, og eit kjempegøtt lambelår.. Eller nåke av Bjørn Rosenstrøm.. Eg ska ikkje dra nåken strofer fra han, hjølpe meg.. Det e hakket verre enn Staysman, til og med.. Men, for all del, eg har ingen problem med å høyra på Staysman sin musikk, men eg e liksom ikkje der i livet meir, kor sånn musikk blir spilt..
” Det e liksom musikk som høyre te ei fordums tid, på ein måte, den tiden kor undertegna itte to lange forhold på rappen, levde nåken år som ungkar og spillemann.. Den passa liksom ikkje heilt, når man har blitt massebarnspappa..
Men, så satt eg å kikka på Anne Lindmo her for nåken uker siden, og der dukka jaggu meg Staysman opp, eller Stian Thorbjørnsen som han egentlig hette.. Og sjøl om Stian jaggu meg fremstod omtrent som han alltids gjør, så hang ein eim av nåke meir voksent øve fyren.. For all del, når det komme te livserfaring, så har muligens Thorbjørnsen meir av det, enn gjerna den gjengse mannen i gatå.. Med tanke på at han har tjenestegjort i militæret, både i Kosovo og Afghanistan.. Ikkje minst så har han vært med på både Robinson, Skal Vi Danse og Paradise Hotel.. Så erfaring med tv og ein god dose med livserfaring, det har nok fyren innabords..
Men, det va gjerna ein nåke meir reflektert Thorbjørnsen, som satt i stolen hos Lindmo enn eg hadde trudd.. Eller sett tidligere..
Tjera vena meg.. Kanskje har han alltid vært ein reflektert kar, at det bare e “imaget” fyren har skapt, som eg har fått med meg.. For det å væra programleder, det tok Thorbjørnsen ihvertfall på strak arm.. Der han med stødig hånd, losa oss gjennom ett strålande program, som handla om 10 på Topp av musikk, i ett spesielt årstall.. Om det va det, at årstallet va 1985 i første program, som gjorde at eg likte det skremmande godt, det kan det jo fort vær.. For det va vel omtrent på den tiden, kor eg begynte å høyra skikkelig på musikk.. Med Bryan Adams, Kim Larsen og Prince av alle ting, som idoler den gangen..
” Jaja, samma kan det væra.. Programmet va jaggu meg kjempe kjekt, og eg storkosa meg der eg satt å kikka, mens Kånå svinsa rundt ute på kjøkkenet..
Jøje meg, det blei gjerna mye skryt av Stian Thorbjørnsen aka Staysman detta her, men når folk overraske meg med positivt fortegn, så fortjene de jaggu meg ros.. Det e ikkje så ofta Nrk klara det kunststykke, med å underholda meg så te de grader.. Men, det fikk jaggu meg Thorbjørnsen te, med detta 10 på Topp programmet..
Han e jo blitt 2 barnsfar og, så det kan jo vær han har fått med seg ett kapittel eller to, fra vår elleville hverdag.. Det e ikkje godt å sei.. Dei fleste kan vel kjenna seg igjen, i ein eller anna historie her i fra.. Vil eg tru..
Han har ihvertfall få te ufattelig mye, han Stian Thorbjørnsen, eller Staysman.. Mye meir enn man gjerna sko trudd.. Men, vil man ting nok, har pågangsmot så det monna og står på.. Så e det vel nesten ikkje grenser, for ka man kan få te.. Heilt klart.. Så sjøl om eg har ett ambivalent forhold te Stian Thorbjørnsen og musikken hans, så sneik han seg nåke lengre inn på pluss siden igår..
Han gjør det han kan best, og det e heilt klart å underholda oss publikum.. Kanskje nåke meir lavmælt, men alikavel som ett friskt pust..
Eg kosa meg ihvertfall glugg ihjel, den timen det stod på.. =D
