Når eg fant litt Gull, i bloggverdenen.. På ein måte..

Foto : Veras Univers

For lenge siå, ikkje så lenge itte eg begynte å skriva denna bloggen, så kom eg over ei perla av ett innlegg eller blogg forsåvidt, skreven av ein aen.. Veras Univers hette bloggen.. Eg trur eg leste teksten omtrent 10 ganger itte kvarandre, og blei heilt blåst av banen.. Og for kvar gang eg leste den, så va det som om teksten krøyp seg inn unna huden.. For det va så godt skrevet at det ikkje va sant.. Teksten va morosam, ettertenksom og gripande, alt på ein gang..

Når har ikkje eg holdt på med denna skrivekløå mi så enormt lenge, og ikkje visste eg at kunne detta her heller.. Skriva nåke som sko engasjera folk  i den grad det har gjort..

Men, når eg kom over denna bloggen te Vera, og leste denna teksten om Bestefar som va ein stein.. Så innsåg eg ihvertfall at eg har mye å læra, om akkurat det å skriva, det å fortella ein historie med ord.. For forfatteren av Veras Univers, han e i ein heilt aen liga enn meg sjøl.. Eg sko nesten ønskt at eg hadde den evnen som han har, te å leka med ord.. Fordi den har eg ikkje, ikkje på den måten han skrive på.. Eg prøvde å skriva innlegg i samme dur, men det va langt ifra lika bra.. Så eg ga opp..

Og i prosessen så fant eg jo ut at det va heilt sikkert lika godt.. For hadde eg gjort det, så hadde eg jo bare blitt ein slags copycat, ein etterlignar.. Eg ville heller fortsetta med å utvikla min egen stil, bli bedre på midt eget vis.. Sjølsagt blir eg inspirert av andre eg og, men å forsøka å skriva som andre.. Ja, det blei bare feil for meg..

Derfor tar eg heller å dele teksten te “Bestefar er ein stein” med dåkke, som forsåvidt e nåken år gammel.. Bloggen e ikkje aktiv meir, men hjølpe meg.. Kos dåkke med denna teksten, som eg synast e så inni granskauen godt skrevet..

Kanskje kan man lokka Vera ut på glattisen igjen..  ;D

 

Bestefar er en Stein… 

Steiner liker seg i samla flokk, og det skjønner jeg godt.

Røyken kommer med pusten. Det er så avgjort et drag i luften. Med nøtter på bakken og pinner i hånda og vann som blir til is og til vann igjen. Sølepyttene har slutta å søle, nå. Og veden blir grilla i peisen. Mamma veiver puta frem og tilbake under brannvarsleren og pappa gnir en kubbe mot hodet. For hvordan var det med den luka igjen, skulle den være opp eller igjen?

Vinduet må i hvert fall opp så ny luft kan komme seg inn. Om høsten, nemlig, skal alt som er ute, inn. Eplene, trillebåra, hageslangen og bilen for eksempel, som allerede er oppskrapa, fordi pappa skrapa rim og jeg skrapa lakk. Takk, sa pappa, tre ganger mens han dunka hodet i garasjeveggen. Jo da, fine striper, tenkte jeg, og så dunka jeg hodet i veggen jeg óg.

Mamma mener at om bilen bare hadde stått der den burde stått, så hadde ripene vært unngått. Men om bilen skal få plass må garasjen ryddes.

Pappa og jeg setter oss på saken.

Men så rydder vi ikke bort, som vi burde. Ikke rydder vi unna heller. Vi rydder frem, så mye rask at vi må nok rydde på nytt, sier pappa, enda en gang, til neste år kanskje, til våren muligens, eller kanskje bare vente til sommeren.

Så får ikke bilen plass likevel, da. Ikke denne vinteren heller. Med rim på ruta og riper i lakken blir den stående utenfor, i lukta av brune blad og brent ved, og det blir ikke varmere med det første sier mamma, så da skal ikke garasjen ryddes til våren likevel, men til uka. Senest.

«Knapt med tid» sier pappa. Så lener han rompa si ned mot stubben ved postkassa akkurat i det farmor kommer i bilen sin trillende i ganske sakte fart mens hun sveiver ned vinduet i ganske sakte fart det óg, og sier:

«Knepp igjen jakka di, bane mitt, du frys jo ihjæl.»

«Jeg fryser ikke», fnyser pappa.

«Feit og sta som far din», sier farmor. Og så gråter hun min gode gud mens hun tørker snørr med et tørkle fra lomma.

Så knepper han igjen, likevel, da, pappa.

Farmor er opptatt av knapper. Hun teller på knappene og det har hun gjort siden bestefar ble en stein. Det er derfor hun gråter også. Ikke fordi pappa er sta og feit, men fordi bestefar er død. Han mista hodet, tror jeg. Eller så spiste han for mange fluortabletter. Jeg vet ikke. Det er mange måter å bli steinet på.

Dessuten har de flere navn, steinene. Er de store og står på et jorde heter de bestefar, er de små der jeg skal gå, heter de grus. Det er pappa som sier at steiner kan hete singel også, som tante Sissel heter etter at hun ble alene fordi hun også mista hodet da onkel Tor reiste med dansebåten sammen med en helt ny tante, tante Berit. Men det skjønner jeg ikke, for singel og grus og bestefar er aldri alene. De er alltid sammen. Med tente lys og brune blomster som graves fram på jordet hver julaften, eller strødd utover isen om høsten.

Det er tungt å bære, sier farmor, og det er jeg enig i. Spesielt siden jeg må stappe jakka full. Hadde steinen likt seg alene ville det holdt med én i hver lomme. Men den vil jo ikke være alene. Den vil være sammen.

 Steiner liker seg i samla flokk, og det skjønner jeg godt.

 For det gjør jeg óg.

 

Forfatter : Veras Univers.. 

Ein fabelaktig Imitasjon av ei Geit….

Itte ein heseblesande dag med fotballcup, fulla huset i ungar når eg kom heim og ei småstressa Kånå som styrte på med bollebaking og lignande.. Så roa det seg litt utpå kvelden, når besøket te kidsa hadde gått heim og ein slags ro begynte å senka seg øve huset.. Eg skrive ein slags ro, for stille blir det aldri hos ein massebarnsfamilie så lenge Flokken e våken.. Mini’en hadde masa om ett spill han ville me sko spilla, og når me plutselig satt der aleina i stuå, så fyrte me igang..

Eg trudde det va sånn bildelotto han hadde funnet fram, eller nåke lignande.. Men når eg satte meg ner med guten og kikka på reglene, så va det jo ett sånn mime\imitasjons spill..

Ett mimespill om dyr som generelt va enkle og gjetta seg te, altså man sko trekka ett kort og prøva å mima eller imitera bevegelsar og lydar te detta dyret.. Og så fikk man flytta fremover på brettet med spillbrikkå si, om den andre klarte å gjetta ka man va.. Jaja, detta kan jo bare bli artigt, tenkte eg for meg sjøl.. Ein koselig liten spillkveld med Mini’en kan jo ikkje vær den største utfordringen, her i livet.. Nei, det va jaggu meg på tide at eg og han fikk oss ei litå kosestund for oss sjøl..

 

” Men, me hadde ikkje rigga oss te på gulvet der, før Han i Midten og Litlajentå kom hoppande opp i stugo, å ville vær med.. Jøss, kan skjønna dåkke ska få vær med sa eg te de, mens de slengte seg ner på gulvet med meg og Mini’en..

 

Detta mimespillet med dyr va jo ikkje akkurat verdens vanskeligaste, så detta kunne vel ikkje gå så gale tenkte eg videre.. Ingenting e så kjekt som å kosa seg litt med kidsa, og så lenge det ikkje e Monopol det handla om, så går det sikkert greit.. Eg har blanda minner om Monopol spilling med mine søsken fra barndommen, spesielt gjerna med søster mi.. Der me spilte detta famøsa spillet med våre foreldre, som igjen sikkert tenkte som oss når me starta ett spill med Monopol, sammen med dei 2 eldste i vår flokk..

Og trudde det sko bli ein koselig familieaffære kor me knytta bånd mellom kvarandre og kosa oss, men endte opp med ein blodig og intens krig om Ullevål hageby, Bastø fergå og andre verdifulle gateseriar..

Gud hjølpe meg.. Den som laga det spillet tok garantert ikkje høyde for konkurranse instinkt, mellom familiemedlemmer.. Ihvertfall ikkje te søsken som hata å tapa for kvarandre, sånn som meg og søster mi.. Eller Eldstemann og Han i Midten.. Og som gjerna endte opp med ekstatiske latteranfall fulle av skadefryd, når ein av oss havna på frikort plassen og trakk sjangse kortet, “Alle dine hus og Hoteller brenner” .. Herreguuud, ingenting va meir oppmuntrande enn når søster mi såg ein soleklar ledelse, gå opp i røyk..

 

” Men, det va ikkje nåke forrædersk Monopol eg sko te med nå, kun litt koselig mimespill med enkle dyr, sammen med kidsa.. Så eg frykta jo ikkje sånne tilstander, ikkje i det heila tatt..

 

Og ikkje endte eg opp med det heller, ikkje i nærheten eingang.. For det gikk rett og slett i likaste laget å spilla detta spillet med kidsa, foruten når Han i Midten juksa litt i starten eller når Mini’en røpte ka slags dyr han prøvde å mima.. Han e jo liksom ikkje så voldsomt flink te å holda på ein hemmelighet, mildt sagt.. Har man lyst at alle i familien ska få vita nåke, så kan man bare sei det te Mini’en og legga te at det e ein hemmelighet.. Då vett garantert heila huset det innen 5 minutt, maks..

Då løpe han rundtomkring te alle med ett fårete og lurt flir om kjeften og kviskra de i øyra, at han har ein hemmelighet og ka det e for nåke.. Ubetaleligt vett du..

Det samma va det når han sko mima elefant idag, eg holdt nesten på å daua av latter når han trakk kortet og kikka på det.. Og endte opp med ett mildt sagt fortvila andletet.. Me visste jo ikkje ka som va problemet, akkurat då.. Men me lurte jo fælt på ka i all verden han prøvde å mima, der han trampa kraftig rundt på gulvet og gjorde seg så svær som mulig.. Ikkje minst når han gjorde nåken løgne bevegelsar fra nasen med håndå, liksom i ein bue nedover og så opp igjen..

Me fatta absolutt ingenting, før guten reiste seg oppgitt opp.. Men så, så va det akkurat som om man såg lyset komma på oppe i topplokket hans.. Og han løp bort te trappå og trampa oppover på sitt sedvanlige vis, før han snudde seg og liksom kikka forventningsfullt på oss.. Eg forstod ingenting, men så….

 

” – Elefant .. Kom det kontant fra Litlajentå.. – For dåkke seie jo alltid at han trampa som ein elefant i trappå.. La hu te..

 

Mini’en jubla, og kom jumpande ner å flytta spillbrikkå si triumferande fremover.. Så va det min tur.. Eg hadde med stort hell allerede mima ein rev, ei ku og ein hane.. Eg trakk kortet, snudde det og kikka rett på ei geit, og sette igang å trippa øve gulvet..

– Esel.. Sa Han i Midten.. Men eg fortsatte mimingå.. – Rådyr.. Kom det ifra Litlajentå.. Fortsatt feil.. Mini’en heiv seg ivrig på.. – Dinosaur.. Sa han, skråsikkert.. Og eg stoppa nesten litt opp, hjølpe meg altså, ligna det meir på ein Dinosaur enn ei geit.. !!?? .. Eg spratt grasiøst opp på ein kjøkkenstol, og prøvde å ligna på ei geit som stod oppe i ei fjellhylla.. Kånå hadde fått med seg ka me spilte, og stod med den der forbaska knekken i knærnå igjen.. Og holdt seg for munnen mens hu gispa itte luft..

Hu hadde jo fått latteranfall igjen.. Av ein Fatter’n som febrilsk prøvde å imitera ei geit.. Herreguuud..

Eg spratt ner fra “fjellhyllå” og galloperte bortover “markå”, og hoppa opp i sofaen før eg fortsatte mitt strålande skuespill.. Prøvde å breka littegranna for å gjør det enklare for kidsa.. Fra kjøkkenet så høyrte eg bare ett brøl av latter og ett dunk, når Kånå datt om på kjøkkengulvet å lo så tårene trilla.. Det e takken vett du, for å ta seg litt av kidsa på ein fin søndags kveld.. Gudbevaremeg vel.. Men, ingen i flokken hadde den fjernaste anelse om ka det kunne vær eg prøvde å vær..

Flokken hadde til og med blitt smitta av Kånå sitt mildt sagt lattermilda anfall, og lå å vrei seg av latter på gulvet.. Mens eg stod på alle fira oppe på sofaryggen, og i mine auger drog ein perfekt geite imitasjon.. Tjera vena meg…

 

” Men eg måtte kapitulera og innsjå at slaget va tapt, når Han i Midten meinte tiå va ute.. Eg fikk ikkje flytta fremover..

 

– Åjaaa… Utbrøyt heile gjengen som begynte å komma te hektene igjen, når eg snudde geitakortet å viste ka eg hadde forsøkt å mima.. Hjølpes meg, det e lenge siå nåke har klart å fremkalla ein såpassa unison krampelatter i heimen.. Ikkje siå eg sko på fotballtrening for første gang på lenge, og tok eit par knebøy nere i gangen i ein nåke morken fotballknickers.. Og heile gjengen sjølsagt va innen rekkevidde, og fikk bivåna ein knickers som på tredja knebøyet revna fra buken, te der rumpå slutta og ryggen begynne..

Herre jesus altså.. Gu kor mye latter detta spillet hadde klart å lokka fram, i ein familie som ellers gjerna slite med å le i takt..

Ett par andre høydepunkt i løpet av denna spillkvelden, det va når Mini’en trakk sel kortet og drog seg øve gulvet itte armane.. Mens han kauka som ein grisakvalp som nettopp hadde blitt tatt fra mor si.. Han blei så fornærma når ingen av oss klarte å gjetta rett, at Kånå måtte øvetala han te å vær med videre.. Eller når Litlajentå sko imitera ein gjøk, men fikk totalt hjernteppe og høyrtes meir ut som ei småsjalu kråka som stod å yppa seg mot rivalen sin..

Fytta rakkeren altså.. Det va jaggu meg nåke av det mest morosame spillet eg hadde spilt med Flokken på lenge.. Og jaggu meg trur eg kidsa syns det samma, hverken meir eller mindre..

 

Ein strålande slutt på ei fantastisk helg med fullt program, nesten utført te 20 i stil og som sjølsagt endte med 2 fornøyde men utslitte foreldre.. Og når Kidsa va i seng, eg og Kånå satt i sofaen å glodde på skjermen, så kremta Kånå litt før hu med ett par tonn latter i emning spurte..

 

” – Du Frode.. Kan du ikkje ta den der geite imitasjonen din igjen.. Før hu datt om i ei latterkrampa uten like, igjen..

Typiskt vett du… =D

 

Når man mangla nåke i Ligningen…

 

Denna lørdagen hadde eg frykta at sko bli ett skikkelig inferno av ein dag, for Mini’en sko i selskap, Litlajentå sko på kino med søster mi og Eldstemann sko spilla fotballcup.. Så alt låg te rette for ein heseblesande og hektisk dag, som te slutt ville etterlata oss foreldre som nåken slakt i sofaen.. Ett haraball uten like kor man sprang som hundar, for å rekka alle tingene som stod på tapetet idag.. Det sko handlas litt inn te helgå, ryddast litt i heimen itte ei hard jobbbuka så det såg rimelig svart ut, fra morgens av..

Men, det e ikkje alltid sånne dystre spådommar slår te, somme ganger når man forvente ein ting, så ende man opp med nåke anna..

Forsåvidt, så e det sjelden det gjerna blir omvendt av det ovannevnte, men man leve jo alltid i håpet.. Ett ydmykt håp om ei meining med tilværelsen.. Og idag så va det som om lotttogevinsten slo inn, for fulle mugger.. For dei dystre spådommane slo ikkje inn som ein tsunami av ville hendelsar, hos familien vandrende kaos idag.. Istedet blei det ein vennlig dag kor den eine hendelsen, avløyste den andre med god margin.. Uten hektiske taktskifter man ikkje hadde forutsett..

 

” Morgenen gikk som ein drøm uten dei store utfordringane, eg og Eldstemann kom oss avgårde på fotballcup og Kånå styrte på heima.. Med sånne huslige ting, som Kåner gjør på ein lørdag..

 

Eg og Eldstemann kjørte heim fra cup, itte 2 tap mot lag som gjerna va ett hakk bedre enn hans lag.. Men, de kjempa som løver og det sko ihvertfall ikkje stå på innsatsen.. På veien heim fant me ut at me hadde såpassa god tid, at me svinga innom ein bilvask, og kjørte Kånå sin bil gjennom.. For den såg ikkje ut.. Så når me rulla inn i på parkeringen der me bor, med ein nyvaska bil te Kånå.. Så hadde hu tatt føre seg i heimen med rydding, vasking og det som følge med..

Mini’en sko snart i selskap og ikkje lenge itte me kom heim, så ringte søster mi på for å henta Litlajentå, og kjøra på kino..

Mini’en havna i badekaret, Kånå tok seg ein dusj og eg satt plutselig mutters aleina i sofaen, med ein goe kopp kaffi.. Og visste ikkje heilt ka eg sko gjera på.. Men, siå det hadde blåst opp te snøstorm ute, va det ikkje meir logisk enn at eg satte på ein film, og høyrte om Eldstemann ville vær med å se.. Me hadde sett ein film igår kveld og, ein som handla om amerikansk fotball og ett sånt skolelag.. “Remember the Titans” hette fimen.. Den kan eg absolutt anbefale på det sterkaste..

 

” Gjerna ikkje å se den sammen med dei aller minste, med dei fra 12 og oppover vil nok kosa seg med den filmen.. Heilt klart..

 

Alt som kan riva Eldstemann litt vekk fra det med å spilla data, må seiast å væra ein suksess.. Om det så e å se ein film på Tv’en.. Så eg tenkte eg kunne fortsetta med samma oppskriftå idag, og høyrte med guten om me sko se ein film sammen.. Og nåke motvillig kom han ruslande ner trappene og satte seg, mens eg fyrte igang netflix for å finna nåke me kunne se.. Te slutt så endte me opp med ein film om livet te Pele, verdens gjerna mest kjente fotballspillar.. Ihvertfall når eg va ung..

Nå e det vel gjerna Messi og Ronaldo som stjele te seg mest overskrifter i avisene.. Eller stjernene som forlate Liverpool, ein itte ein.. Typisk..

Men Eldstemann storkosa seg med den filmen, spesielt når eg fortalte at det va løyselig basert på ein sann historie.. Når filmen va slutt så for han opp på rommet sitt igjen, men sett i lyset at me tilbringte halve dagen på fotballcup.. Og så halvannen time med film, så syns eg det va heilt greit.. Man får ta små steg når man forsøke å avleda guten litt fra den hersens data’en, skjønt eg e gjerna ikkje den som burde snakka høgast.. Som fikk kallenavnet DataHarry på ungdomskolen..

 

” Eg va vel ikkje så enkel å riva fra skjermen i min barndom, eg heller.. Sjøl om det va ein Commodore 64 med 1 tusenedels ytelse av den maskinen Eldstemann har..

 

Ikkje lenge itte filmen va slutt så kom Litlajentå heim fra kinobesøket med Tante Tanja, de hadde storkosa seg så hu gjekk meget fornøyd inn på rommet sitt for å leka.. Søster mi føyk avgårde med ein gang, hu ville nok komma seg heim før snøstormen tok heilt av.. Eg rusla opp i stuå å surfa litt på nettet, når Kånå og Mini’en kom heim fra selskap.. Ein gut som og va storfornøyd med dagens begivenheter, som hadde kosa seg i selskap..

Og sette seg ner å leka med lekene sine som lå oppe i stuå.. Hverdagsidyllen lå som ett tjukt slør av frydefyll stemning i heimen, å eg forstod meir eller mindre ingenting.. Gu, kor herlig..

Så kom Han i Midten heim med ein kompis på slep, som sko vær her på liggebesøk.. Guten hadde jo sovet hos han inatt, og med ett så gjekk det opp for meg ka som hadde mangla idag.. For katalysatoren te det mesta av fantaskap og hemningsløs traving øve stuegulvet, hadde jo ikkje vært heima siden igår ittemiddag.. Tjera vena meg.. Det va som om man formelig høyrte sjølvaste heimen vår trakk ett sukk, og stålsatte seg for Han i Midten sine neste krumspring..

Stemningen steig formelig 5-6 hakk, tempoet te kidsa auka og eg innsåg at me foreldre sannsynligvis vil enda opp på sofaen ikveld og, totalt utmatta.. Som eg hadde forutsett og frykta, før helgå..

 

” Eg hadde rett og slett glemt å ta med Han i Midten i ligningen, når eg trudde me gjekk mot ein nærmast perfekt gjennomført dag.. Enkelt og greit..

=D

 

Kånå, eg og nok ein Smell..

 

Lite ana eg om ka dagen ville bringa når eg kjørte på jobb idag morgens, og rusla inn på terminalen.. Søvnen hang fortsatt fast i augalokkå, sveisen gjemt unna ei lua og skornå hang å dingla på beinå.. Me hadde nesten forsovet oss litt idag morgens men blei vekka av Mini’en, som va skråsikker på at det va lørdag idag, og barnehagefri.. Han hoppa rundt i midten av sengå i vill jubeldans så både eg og Kånå nærmast blei sjøsjuke, mens han kauka at idag e det lørdag, på repeat..

Han ga seg ikkje før eg trødde på meg arbeidsbukså å gjekk på badet, for Fatter’n jobba ikkje på lørdagen.. Det vett til og med Mini’en..

Det va vel gjerna derfor han trudde det va lørdag, fordi eg ikkje hadde stått opp før Kånå sin alarm begynte å ringa.. For når Kånå sin alarm går av så pleie eg allerede å vær på jobb, men idag så va eg langt inne i drømmeland og hadde ikkje ensa min egen alarm eingang.. Eller jo, når eg gikk ut på badet og kjente eg va nåke mørbanka på høyre sia av kroppen, så kom eg i hug at Kånå gjerna hadde sendt avgårde nåken durabelige slag, når eg hadde ignorert alarmen min..

 

” Eg pleie egentlig å vær kjapp med å slå den av, for å slippa akkurat den “mishandlingå” der.. Men, tydligvis har eg vært rimelig trøtt idag, og gått på ein smell..

 

Ei skingrande blå rosa hadde begynt å danna seg på den “muskuløse” overarmen min, når eg stod og betrakta meg sjøl mismodigt i badespeilet.. Jøje meg, hu har slått hardt idag Kånå.. Eg må ha ignorert meir enn ein alarm forstod eg, der eg kjente litt på den ømme armen.. For eg kan ikkje bare ha ein alarm på om morgenen eg.. Men, ein serie av alarmer som e stilt inn med 10 minutts mellomrom, og alle med full slumremodus.. Sånn at de ikkje gir seg før eg endelig våkna te liv..

Kånå e stikk motsatt og sprette opp som ett troll i eska når alarmen hennas går av, og irritere seg grenseløst øve detta alarm styret mitt..

Men det e det einaste som funka for meg, om eg ska komma meg opp om morgenen.. Eg har aldri trengt lika mye søvn som Kånå, men det betyr ikkje at eg e nåke A eller B menneske for det, så langt i fra.. Alikavel så står eg jo alltid tidlig opp, og legge meg som regel for seint.. Eg e vel ein slags krysning av A og B menneske, vil eg tru.. Ett sånt menneske som vil nyta kvelden lengst mulig, men stort sett e nødt te å stå tidlig opp.. Sjølsagt gjerna ikkje alltid verdens beste kombinasjon..

 

” Men eg kan ikkje huska at eg va så lenge oppe igår kveld, egentlig.. Så eg forstod ikkje heilt ka som va galt idag, når eg stressa ut dørene og tråkka oppi verneskornå..

 

Jaja, eg gjekk å fant håndterminalen min, mekka meg ein kopp kaffi og gjekk te sonå mi for å få ett lite øveblikk..  Eg må sei at det e litt deiligt at Kånå komme litt seinare på jobb, sånn at eg får den obligatoriske kaffikoppen for meg sjøl, mens eg legge ein slags plan for dagen.. Det e ikkje det at eg ikkje lika å jobba med Kånå, men det e viktig med litt egentid.. Og jobb har liksom alltid vært mi frisona, den plassen kor eg får litt “luft unna vingene” ..

Men, det e jo ikkje så lenge me jobba sammen, før me fyke te kvar vår kant for å levera varer.. Sånt sett e det ein optimal måte å jobba sammen, med sin bedre halvdel..

Dei siste dagane har det vært litt kaos på jobb, siden fjellovergangane og dårlig vær har skapt litt problemer for bilane, som komme fra Oslo.. Og dermed komme seint inn te oss i Haugesund, og idag toppa det seg skikkelig når me mangla 2 semitrailere med stykkgods, og sonå meir eller mindre allerede va stupfull, klokkå sju om morgenen.. Tjera vena meg.. Sånne dagar vett man nesten ikkje kor man ska begynna, men som regel må man bare hoppa i det..

 

” Så det va det eg gjorde.. Og når Kånå kom opp i halv ni tiå, så va nærmast alt sortert og min bil nesten ferdig lasta..

 

Kånå sorterte resten av varene mens eg hadde meg ein liten kaffitår, for Kånå finne alltid ein ny kopp kaffi te meg når hu komme opp.. Hjølpe meg, nåken fordeler må man jo ha som sjef, ikkje sant.. Og te slutt så hadde me sånn nåkenlunde kontrollen.. Kånå suste avgårde med varebilen og smågodset, mens eg heiv meg i lastebilen full lasta med paller.. Kånå hadde lasta alt på ett lass, mens eg måtte inn igjen og lasta ett lass te, litt seinare..

Og akkurat her i denna beretningen om dagen vår idag, så vil eg gå tebake te begynnelsen igjen.. Der eg søvndrukken rusla inn på terminalen og ikkje heilt visste ka denna dagen hadde å tilby..

For alt før det som skjedde nå, har egentlig bare vært ein oppbygning, te ett inferno av ein hendelse eg ikkje har vært ute for, på lang tid.. For itte eg hadde vært inne å lasta for andre gang, og kommen meg litt ut i rutå.. Så fant eg fram mobilen for å ringa te Kånå, for å høyra kossen det gjekk med henna.. Eg hadde ikkje høyrt ett pip i fra hu, og ville bare høyra om hu hadde kontrollen.. Eg va akkurat ferdig på Frakkagjerd og sko te å kjøra videre te Aksdal, når eg ringte..

 

” Kånå svara ganske så kjapt, og begynte forsåvidt å fortella om kor fornøyd hu va med seg sjøl, som nettopp hadde slått to fluer i ett smekk..

 

Hu hadde ein privatlevering mellom Aksdal og Slåttevik, men hadde funnet ut at han som sko ha det jobba et sted hu sko levera alikavel, og fikk levert privatleveringå der.. Som va et firma i Grinde.. Og om eg har tråkka i salaten før, med skor eller klogger på.. Så blir det barnamat i forhold te kor hardt eg tråkka i den nå.. Gudhjølpe meg og Herrens Hærskare.. Og litt te.. For når Kånå sa hu va i Grinde, så presterte jo eg å komma med ein kommentar som gjerna ikkje akkurat va gjennomtenkt.. Ikkje i det heila tatt..

– Grinde…!!?? .. E du ikkje kommen lenger.. Spurte eg Kånå, med ett nåke i øvekant perplekst tonefall, som eg sko angra på om litt..

– Ja.. Grinde ja.. Altså, eg hadde ganske mye idag Frode, å eg har stressa som ein gal.. Svara Kånå, med ett stigande crescendo og ein nåke irritert undertone..

Og sjølsagt hadde Kånå rett i det.. Hu hadde faktisk øve 50 leveringar idag, med esker i hytt og pine.. Så det eg burde gjort va jo å legga meg flat, og gjerna gitt Kånå ein tommel opp.. Joda.. Istedet for det eg burde gjort, så gjorde eg sjølsagt nesten stikk motsatt, og fyrte opp unna endå meir..

– Jammen, hadde du såååå mye før Aksdal idag da, klokkå e jo snart ett å du e bare i Grinde !!?.. Svara eg kjepphøgt, som om eg trudde det ville gjør saken bedre.. Og det va då crescendoet te Kånå, gjekk øve i fistel.. Hjølpe meg..

– Herreguuud.. Eg springe vettet av meg, kava som ein gal åsså ringe du meg å seie “Har du ikkje kommen lengre !!??” .. Du e fader meg ikkje lite frekke du, din fordømrande sosemikkel.. !!! .. Freste hu øve linjå som ein Panter som verna byttet sitt, før hu kleiste på røyret så trommehinnå mi nærmast sprakk i sjokket.. Og eg innså nettopp at om eg har gått på ein smell før, va det som småfjertar i badekaret i forhold te den vulkanen eg nettopp hadde vekka..

Og for andre gang, i min karriere som yrkessjåfør har eg blitt kaldt ein sosemikkel.. Sist gang va fra ein kar i Åkra Pinsemenighet, som va så sint at han nesten kom gjennom røyret, fordi eg i hans auger va altrfor seint ute med ei levering.. Og drog sitt verste skjellsord i sitt vokabulær.. Sosemikkel.. Eller suppehue, som dåkke gjerna seie på Østlandet..

 

” Ett ord som språkforskarane meina e utdøande, det e det eg får slengt itte meg, når eg går på ein smell på jobb..

 

Eg prøvde å ringa Kånå ett par ganger ittepå, men samtalane blei avslutta før det begynte å ringa.. Eg begynte å fundera på kossen i all verden eg sko komma meg ut av denna knipå, uten å tilbringa nattå i Bodå.. Men, det va lite eller ingenting som dukka opp i hjernebarken.. Null, Nada, Niks.. Eg hadde heilt klart tråkka for langt ut i salatåkeren, te at det va mulig å redda stumpane.. Toget va gått forbi stasjonen og hadde langt igjen te endestasjonen..

Heldigvis va laptopen min fullt opplada når eg kom heim, og tok liggeunderlaget, soveposen og data’en med meg ut i Bodå..

Sånn at eg kunne formidla denna lille episoden, fra vår hektiske hverdag på jobb.. Og som eg har skrevet så mange ganger tidligare og sikkert te det kjedsommeliga.. Kan eg gå på ein smell så gjør eg det og sjølsagt så skjer det som regel, når eg gjerna har begynt å føla meg litt ovanpå.. Men, men.. Det e som regel aldri så gale, at det ikkje e godt for nåke.. Eg fikk nå rydda bittelitt i Bodå her, og eg trur jaggu meg eg ska sjekka opp den ideen nåken eg levere te hadde..

 

” At eg gjerna burde installera ei hengekøy her ute i Bodå, så eg gjerna slapp å ligga på gulvet sammen med Ederkoppane.. Dei grusomme skapningane eg e pisseredde..

 

Yepp.. Det ska eg jaggu meg gjera.. Ei hengekøy i Bodå får bli neste prosjekt, definitivt.. Og ellers, så får dåkke rett og slett ha ei strålande helg Folkens.. Det ska ihvertfall eg.. Om Kånå te slutt tilgir meg, for min

 

 

Trøtt som ett Bybud …

Arkivbilde.. men trur eg va trøtt der og.. =D

Eg satt å kikka på nyhetene sånn heilt tilfeldig her ein dag, når ett eller aent me hadde sett på va slutt.. Det e forresten løye det der når man endelig har fått Flokken te sengs for kvelden, å itte man gjerna har rydda litt rundtomkringfallera og endelig dette om i sofaen.. Nett så ei dua som blei truffen av lynet.. Poff,..  Så gikk lyset liksom.. Så komme man te seg sjøl ei stund ittepå, kanskje ein heil time seinare.. Og det førsta man ser dansande føre seg, det e barne-tv figurar som kava rundt på skjermen og gjerna på fullt volum..

Det sko fanken meg vært totalt umulig å slokna i ett sånt inferno av barne-tv lydar, men som småbarnsforeldre blir man herda og legge meir eller mindre ikkje merke te bråk av det kaliberet..

Man blir faktisk mye meir bekymra som småbarnsforeldre, av at heimen e omringa av endalaus stillhet så langt øyra kan sjå.. For det betyr som regel at ett eller anna fandenskap e på gang, ein eller aen plass.. Nesten uten unntak.. Det e ikkje få ganger når man gjerna har falt inn i ein slags komatøs tilstand på ein søndags ittemiddag, at både eg og Kånå plutselig sprette te værs nærmast synkront.. Fordi heimen plutselig ikkje gir fra seg dei vanlige lekelydane den ska gjør, men heller e omfavna av lydløs stillhet..

 

” Så finne man gjerna ein Mini på tokt i kjøkkenskapet, kor han sitte oppå kjøkkenbenken og lydløst har åpna ein kokesjokolade.. Samvittigheten hans e lika svart som sjokolade randen rundt kjeften på han..

 

Eller Litlajentå som me eingang fant sittande med kjøkkenbordet i 3 års alderen, med Kånå sin neglelakk te langt oppover albuane.. Ikkje minst hadde hu lakka halva kjøkkenbordet.. Dei to eldste smugspiste frokostblanding eingang, nåke som forsåvidt ikkje høyrest så gale ut, sett sånn isolert på det.. Men de hadde funnet seg sukker og hatt på, masse sukker.. Eg trur me va langt forbi “overdose” av sukker, for det kicket dei fikk ikkje så lenge ittepå, det glemme eg aldri..

Der de spant rundt i heimen i ett tempo eg ikkje har sett lignande før.. Eller jo.. Ein gang når eg glemte å gi medisin te ein eg va støttekontakt for, som va ramma av sterk AdHd..

Milde moses.. Snakka om å la notå gå og ta heilt av.. Sjølsagt va me på Markedet kjøpesenter midt i Haugesund sentrum, når guten gira opp 15 hakk på omtrent 5 sekund.. Og gikk fra ein litt i øvekant nysgjerrig og småvilter kar, te ett monster av ein “Roadrunner” som tok heilt av inne på senteret.. Det va omtrent som om guten gjekk i sånn “fast forward” mens eg sprang itte i “slow motion”.. Te slutt fikk eg hjelp te å fanga han i rulletrappene, itte 15 runder opp og ner med meg i helane..

 

” Eg glemte aldri å gi den guten medisinen sin fleire ganger, det va ihvertfall heilt sikkert..

 

Men oisann.. Det va litt av ein digresjon.. For det va dei nyhetene eg satt å glodde på, som eg begynte med her i starten av innlegget.. Og hadde tenkt å skriva om.. Men, nå har eg glemt heilt ut ka eg hadde tenkt å skriva om akkurat den saken, fordi eg tok heilt av i ein anna retning.. Gudhjølpe meg.. Om dåkke bare hadde visst kor mange ganger det skjer, når eg begynne å skrive innlegg.. Ein ide sette seg i hovudet som eg bare må gjør noe med, å eg rusha gjerna bort te laptopen, for å begynna..

Og komme gjerna godt igang.. Men.. Så itte ei stund så e eg heilt på ville veier, og har blitt så avspora at eg ikkje e i nærheten av den opprinnelige ideen..

Før har eg gjerna bare kassert heila innlegget.. Trykka delete, smelt igjen data’en og gått og lagt meg, meir eller mindre birsure på meg sjøl.. Fordi innlegget gjekk i dass.. Men, idag ska eg bare la det stå te, så får det bli som det blir.. Og kanskje ska eg gjera det e i framtiå og, for eg har blitt nåke så inni granskauen sjølkritiske.. At listå for å godkjenne det eg sjøl har skrevet, nærmast har blitt uoppnåelig.. Og sånn kan man jo ikkje ha det, rett og slett..

 

” Så.. Då blei detta det eg hadde på tapetet ikveld, for idag e eg meir eller mindre trøtt som ett bybud..

 

God natt, Folkens.. Over og ut.. =D

 

Vorspielet, Bilturen og Ein skitur i Fjellet..

 

Instagrammen min, eller bloggen sin forsåvidt og ikkje minst Snapchat’en har blitt flittig oppdatert igår, med flotte bilder fra gårsdagens aktivitet.. For me va på skitur oppe i fjellheimen igår, nærmare bestemt Olaliå.. Jaja, å skriva Olaliå e gjerna å ta hardt i for me gikk ikkje heilt inn te hyttå, såpassa sjølinnsikt har både eg og Kånå.. Det e viktig å huska på at man ska gå tebake igjen når man e ute på tur, så me gikk ikkje så langt innover fjellheimen før me fant ein fin plass..

Kor me slo oss ner og fant fram sitteunderlag, kakao og ein liten matbit.. Det e viktig å sjå sine begrensningar, og ikkje falle for fristelsen for litt vilter og småskummelt overmot..

Bare det å komma seg ut dørene og inn i bilen med Flokken på slep, e jo nesten ein liten bragd, mildt sagt.. For det e ikkje bare å hoppa i bilen med 4 barn og susa avgårde, for å gå litt på ski.. Det å komma seg ut av huset og inn i bilen, kan nærmast vær lika utmattande som sjølve skituren, rett og slett.. Spesielt når 50% av Flokken nærmast stod på bakbeinå når de fikk beskjed, om ka som stod på tapetet idag..

 

” Sjølsagt dei 2 eldste, for smårollingane på 4 og 6 va blodklar for ein tur på ski oppe i fjellet.. Mens dei  på 9 og 12 ikkje kunne tenka seg nåke verre enn ein skitur i finværet igår..

 

For, bak dei fleste nydelige bilder på instagram, Facebook og Snapchat på sånne fantastiske solskinnsdagar som igår, finnes det alltid nåke rusk, som aldri når sosiale medier.. Ting som “vorspielet” i gangen før man komme seg ut av heimen, spinnville ungar i bilen på vei te destinasjonen og gjerna opportunistiske krapyl i skisporet på vei innover i fjellet.. Dei “småtingene” der forsvinne som dugg i plettfritt solskinn når man finne fram mobilen, og vil dokumentera dei få øyeblikkene av idyll som gjerna oppstår på tur..

F.eks igår, når me endelig hadde fått mesteparten av kidsa i bilen, pakka skiutstyret i skiboksen og laga klar sekker med varm kakao, sitteunderlag og nista..

Men, så finne man ut at 2 stykker fortsatt e “missing in action”, og for ørtenhundreogfemtiende gang kauka man opp trappene at nå ska me kjøra.. Gudhjølpe meg, vett du.. Det e så eitrande irriterande når den eine komme nerøve trappene i shorts og t-skjorta, mens den andre kauka tebake at han må spilla omgangen ferdig.. Og itte å ha løpt opp og ner trappene i ett hus med 3 etasjer, med full vinterhabitt på seg for å finna klær te “sydenturisten” og purra på “gameren”..

 

” Ja, då renne svetten allerede i strie strømmar fra ein oppgitt foreldrekropp, som trua med full shutdown allerede før man har kommen seg avgårde..

 

Gudbevare meg vel.. Te slutt så har man fått Flokken i bilen, og e klar te avgang.. Men så komme man sjølsagt på at man har glemt nåke, og ei varsellampa i bilen gir fra seg ett “Ploink”, det e tomt for spylarvæska.. Så må man ut av bilen for å ordna opp.. Eg tok spylarveskå mens Kånå jogga opp trappene for å henta lommabokå.. I stresset glemme begge ut at Flokken plutselig e forlatt aleina i bilen, og innser ikkje tabben før det e full sjau og baluba i bilen..

Herreguuud.. Man begynne nesten å angra på tiltaket, før man har kommen seg avgårde..

Litlajentå hyle som ein stukken gris, Eldstemann sitte å kjefta på Han i Midten og Mini’en sitte å tegna på eit sånt brett han fikk te jul.. Han har blitt vant med galskapen fra søsknene sine, og ensa de ikkje meir.. Men Kånå storma te og får ordna opp i disputtene, før me endelig komme oss avgårde.. Dei neste 10-15 minuttane så herske det litt frydefull stillhet i bilen, ein stillhet som vare te Hodnafjellet.. Då begynne dei to eldste å kjekla, og me e igang igjen..

 

” Eg og Kånå dele ett blikk før eg bøye meg litt fram, og skrur volumet på radioen nåken hakk opp.. Det pleie som regel å gjør susen..

 

Man lære seg nåken triks som foreldre for ein Flokk som sjelden går i takt, nåken ganger virke de andre ganger ikkje.. Men det e som regel vanskelig å kjekla videre, når musikken overdøve kjeklingå.. Resten av turen går strengt tatt fint, om man ser vekk ifra alt det man som småbarnsforeldre i bil, har blitt herda mot ellet e blitt vant med.. Og nesten presis klokkå 12 kjøre me inn på parkeringsplassen, finne ein ledig plass før man åpna slusene og slippe Kidsa ut, fortare enn svint..

Ingenting e så herligt som den følelsen når man parkere bilen, itte ein litt øve gjennomsnittet lang biltur med Flokken.. Og endelig komme seg ut i frisk luft igjen..

Ski blir funnen fram, skiskor blir trødd på Kidsa og på rekordtid e me klar for skiløypene.. Mini’en har vel nærmast ikkje stått på ski før, men går på som han aldri har gjort anna, i den første slake motbakken.. Litlajentå e blitt skikkelig flink i det sista, for hu har nærmast vært ute på ski kvar einaste dag.. Dei 2 eldste forsvant fram i front og kjempa om teten, nett som Smirnov og Bjørn Dæhlie.. Egentlig likagodt.. Så får me andre gå meir eller mindre i fred, i baktroppen..

 

” Det e jo begrensa kor mye galskap de kan finna på, så lenge begge har ski på beinå.. Men, det såg nesten ut som om det va ganske så gemyttlig stemning, der framme..

 

Og når me komme opp på flatå og det tippa litt nedover, så har Litlajentå stukket fra oss og tatt igjen gutane.. Mini’en, som har traska opp heile den lange bakken i godt driv, hyle av fryd når me renne ner ein liten bakke.. Eg trur ikkje det blir nåke problem å ta han med på skitur igjen, man sko nesten trudd ordtaket “født med ski på beinå” va sant.. Både eg og Kånå rekna nesten med at han sko kapitulert for lenge siå, så me hadde tatt med oss akebrettet hans..

Men ikkje før Han i Midten plutselig hadde kasta skiene, og tok ein trippel salto ut i laussnøen på siå av løypå.. Og dukka opp igjen kvit som ein snømann, så hadde Mini’en fått nok og ville opp i akebrettet..

Han i Midten fikk beskjed om å ta på seg skiene igjen, me sko jo gå ett lite stykke te.. Mini’en jumpa opp i akebrettet og Kånå drog han med videre, og eg hadde eg min fulle hyre med å få Han i Midten i gang igjen.. Han ville stoppa der og ha pause men tok motvillig på seg skiene igjen, når han innsåg at kampen va tapt.. Eg snudde ryggen te guten og begynte å gå igjen, når ein snøball traff meg midt i nakken, og sendte iskalde snøkrystaller nerøve ryggen..

 

” Eg talte roligt te 10, mens fjotten skøyta forbi meg i ein fart.. Han hadde tross alt fått på seg skiene, så eg beit i meg ein kamel og holdt kjeft.. Tjera vena meg..

 

Man får velga sine kamper med omhu, tenkte eg for meg sjøl.. Og skrytte heller øve kor flinke han va te å gå på ski, når eg tok han igjen.. Istedet for å gi han ein skjennepreken, nåke som øverraskande nok blei godt mottatt, denna gangen.. Han e ein liten skoyar den guten, som man aldri heilt vett kor man har.. Ein bohem av ein livsnytar som stort sett gjere som han har lyst te, te oss foreldre store fortvilelse, somme ganger.. Men, han kjeme seg.. Det e vel ein øvegang som far min alltid seie, vil eg tru..

Litt lengre framme, så fant me ein fine plass kor me kunne setta oss ner å spisa nistå, ha ein pust i bakken mens Flokken leka seg i snøen..

Kånå fiska fram litt mat og Kakao, eg laga ein liten benk i snøen og Han i Midten va meir eller mindre overalt.. Endelig kunne han slippa laus all energien som finnes i den guten, og han føyk rundt i mårkå som ein røyskatt på speed.. Litlajentå og Eldstemann gjekk bort i ein bakke og rant litt på ski, mens Mini’en kava med å komma seg fram i den flotte pulversnøen som hadde lagt seg, dei siste dagane.. – Ed klara ikkje å gå ed, det e for masse snø.. Klaga han seg, der han prøvde å holda tritt med Han i Midten..

 

” Han i Midten roa tempoet litt og satte heller igang med å laga ei snøhula, sammen med Mini’en.. Og freden senka seg endelig øve hovudene, te både meg og Kånå..

 

Itte ein strabasiøs ferd ut av heimen og inn i fjellet, så fant me endelig litt harmonisk familieidyll der inne i fjellheimen.. Man ska slita litt for godene i livet, det e ihvertfall heilt klart.. Og dei minuttane kor Flokken storkosa seg i snøen, istedet for å gå i tottane på kvarandre.. Ja, dei va verdt sin vekt i gull.. Solå stod lavt i horisonten, men det va nærmast vindstille.. Landskapet lå dekka i snø og det va nesten ein slags trollsk vinterstemning, der me satt og kosa oss, eg og Kånå..

Det e ikkje så mangen av dei minuttane i ett ellers hektisk og travelt småbarnsliv, der kidsa leka samstemt og kosa seg ilag.. Så det va jaggu meg ett flott minne å festa bak i hjernebarken..

På veien heimøve satt Mini’en oppe i akebrettet sitt, han hadde tatt seg heilt ut på veien innover, og ikkje minst når han leka i snøen.. Eldstemann og Han i Midten forsvant avgårde i ein fart, igjen.. Mens Kånå og Litlajentå sakka litt akterut, der de sikkert gikk å snakka om sånne kvinnfolk ting.. Når me nesten va på parkeringsplassen igjen, stod Eldstemann og venta på toppen av ein den lange oppover bakken i starten.. Han i Midten va forsvunnen nerøve allerede..

 

” Eg sendte Eldstemann avgårde ner bakken først, og lot ein gjeng som kom oppover gå forbi oss.. Før eg og Mini’en satte utfor..

 

Det e ikkje nåke bratt bakke med den e nå littegrann lang, og litt øve midten så hadde eg og Mini’en som hang bak meg i akebrettet, fått opparbeida godt med fart.. Plutselig endra ei jenta retning ikkje så langt foran oss, og gikk fra venstre mot høyre i sporet.. Akkurat der eg og Mini’en kom susande nerøve.. Tjer vena meg, tenkte eg for meg sjøl.. Nå smelle det.. Eg begynte å ploga litt mens eg sving te høyre, samtidig som eg måtta holda Mini’en oppe i løypå..

Det va ett lite søkk på siå og kom Mini’en nere i der med akebrettet sitt, ville han sannsynligvis få ein bråstopp og ta ett svalestup øve rattet..

Det ikkje akkurat nåke eg tenkte ville væra kjekt å fortella Kånå, men på ett eller anna vis klarte me å unngå kollisjon.. Om det va Mini’en sine elleville jubelrop, eller om hu bare tok ett tilfeldig skritt inn mot midten av løypå, det vett ikkje eg.. Men hu redda heilt klart meg fra å havna i Bodå te kvelds, vil eg tru.. Og når me endelig stoppa nederst i bakken, så pusta eg letta ut.. Eldstemann, som hadde runnet ner før oss, stod og skrattlo av stilen min..

 

” Der han fortalte at armar, stavar og heila meg, hadde vingla i hytt og pine forbi denna damå.. Mens Mini’en hadde brølt  – Fortare, fortare.. 

 

Han lovte å ikkje sei nåke te Kånå, men klarte jo ikkje å holda seg lengre enn te me kjørte ut av parkeringsplassen.. Kånå bare kikka bort på meg og rista på hovudet, mens hu mumla ett eller aent..

Eg spurte ikkje ka hu sa.. Det e ikkje alt man trenge å vita, sånn egentlig..

På veien heimover va det lika turbulent som det va innover, Og når Kånå ga meg oppgavå med å laga middag igår, så gjorde eg det forholdsvis enkelt.. Og svinga innom Amanda og McDonalds, te Flokkens store glede..

Ein strabasiøs, utmattande men herlig søndag va over.. Og te alle som klaga øve sånne flotte bilder på sosiale medier, inkludert meg sjøl..

 

Av og te, så ligge det blod, svette og bitre tårer, bak kvar einaste bildet av familieidyll, f.eks på tur i fjellet.. Ihvertfall når familien “Vandrende Kaos” har vært på tur i fjellheimen.. Heilt klart.. =D

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Ein herlige Lørdag, Flokken og masse Kos i Snøen..

Idag har me veksla mellom å sløva litt i sofaen, og vært ute å leka i snøen, nye snømann har me laga siå den forrige blei ramponert.. Og kosa oss med kakao med krem og grøt te lunch, før me tok ei økt te ute i snøen.. Kånå hadde kjøpt ett Donald blad te Mini’en, og sammen med bladet så fikk man ein firerbob med lodd inni, som man kunne senda ner bakken.. Så då måtte sjølsagt eg og Mini’en laga Bob-bane.. Ei klypa som lagde perfekte snøballer fulgte og med, så i fare for at detta gjerna e reklame, vil eg uansett anbefala det sista Donald bladet..

Han i Midten syns jo denna klypå va storveis, men me endte kjapt med å konfiskera den fra den karen.. Itte å ha blitt bombardert med snøballer..

Kånå tok heilt av med dei her brettå te Kidsa, og va om mulig meir te fare, enn te hjelp for kidsa.. Der hu suste ner bakken med meir eller mindre null kontroll.. Sannsynligvis med ett godt knippe nye blåmerker på rævå, itte diverse krumspring øve nåken hopp og ett par steinar, som titta frem fra snøen.. Så eg og Mini’en holdt oss klokelig litt unna og laga bob-bane te denna firebob saken, som forsåvidt blei ganske lang te slutt..

 

” Itte gjentatte forsøk som te stadighet gikk i vasken, klarte me te slutt å laga ein film kor den rant heila løypå ner.. For kvar gang eg sko filma ferden nerøve Bob-banen, så stoppa den ein eller aen plass.. Men på filmen unna her kom den seg heilt ned.. !! =D

 

Så det har meir eller mindre vært ein koselig dag, ute i snøen idag.. Med ungar som forhåpentligvis har kosa seg, det har ihvertfall me foreldre, og det e vel ett tegn på at kidsa har hatt det kjekt og.. Itte sista øktå ute i snøen så gikk me inn for å laga middag, eller det vil sei Kånå laga middag mens me andre sløva på sofaen.. Det e jo ein av fordelane med å ha Kåna, vil eg tru.. Altså, det e jo viktig å belysa litt fordelene med å ha ei Kåna i heimen og, og ikkje bare ulempene..

Det e vel derfor eg som oftast beskrive Kånå som småsint, ilter men stort sett snill.. Det e jo fordi hu mest av alt e snill, og sko hu finna på å væra nåken av dei andre 2 så har hu stort sett god grunn te det, kan eg tenkja meg..

Idag, så kom jaggu meg alle å satte seg fint med middagsbordet med ein gang Kånå ga beskjed, for igår gjorde hu kort prosess itte at Eldstemann hadde fått 4-5 beskjedar.. Og jogga lett på tå ner trappå, åpna sikringskapet og skrudde av kursen te Eldstemann sitt rom.. Som sjølsagt blei etterfølgt av ett misfornøyd brøl fra loftet, før guten kom trampande ner trappene og lurte på ka i all verden som foregikk.. – Det e middag.. Sa Kånå fjørlett og flirte som ei sol, der hu satt så fornøyd med bordet..

 

” Eldstemann som nettopp hadde mista strømmen, midt i ein omgang med ett Online-spill, va alt anna enn smørblid.. Men han roa seg kjapt når Kånå sette augene i ham, han har lært seg nåken av blikkene te Kånå, han og..

 

Så idag, va me alle kjappe med å setta oss, når Kånå ga beskjed om at middagen stod på bordet.. Og storkosa oss med ein herlige middag før kidsa fikk litt lørdags-snop, som de trødde i andletet mens ein film rulla øve skjermen..

Nå, e dei fleste i flokken på vei i sengå og me voksne gleda oss te litt voksentid..

Som ska nytes med “Hver gang vi møtes”, litt snacks og muligens nåke kaldt og godt i glasset.. Det må vel meir eller mindre væra fortjent itte ein strabasiøs men sinnsykt kjekke dag sammen med Flokken, ein flokk som har vært i ett strålande humør.. Hverken meir eller mindre..

 

Så ha ein fabelaktig lørdag, Folkens.. Og kos dåkke masse..

 

Litlajentå gjekk på ein smell.. =D

 

Mini sende bobsleden avgårde.. =D

 

Snøborgene i bakgården.. Den te høyre e nåke segen, itte å ha smelta litt idag.. =D

 

Nærbilde av denna nye snømannen.. Litt skummel, meinte Mini.. =D

 

 

 

 

 

Snøballkrigen – Eit realt Sjøslag..

Det blei et uhorvelig snøvær igår og det lava ner te den store gullmedaljen, fryktelig irriterande når me va på jobb men desto meir kjekt når me kom heim.. Kånå sko avgårde på trampett trening med Mini’en, og eg, Litlajentå og Han i Midten satt i stugo å lurte på ka me sko finna på.. Når Litlajentå kom på den geniale ide’en om å laga snøborg i bakgården våras.. Det som bare va ein grussflekk tidligare, men som blei ein forlengelse av heimen vår i sumar..

For då snekra eg ihopa ein terrasse bak huset, som va te stor glede resten av sumare.. Jaja, det som gjerna va av sumar ifjor, for det va ikkje sprekt..

Som regel e me ikkje velsigna med så mye vinter heller, her på vestlandet.. Det e som regel ett par dagar det står på, før me har nåken veker med slaps, is og ikkje akkurat flott skivær.. Man må nesten ha ispiggar unna skornå, om man bare ska gå med bosset.. Eller støvlar som rekke te knærna, fordi man vassa i slaps te langt opp på beinå.. Men, igår snøa det nærmast heile dagen, og det hadde lagt seg ett godt lag med snø.. Litt har det kommen dagane før og, så det e skikkelig vinterlig stemning her i Haugesund, rett og slett..

 

” Så me sette igang med Litlajentå sin plan, og fyrte igang med å laga ei snøborg i bakgården.. Ja, til og med 2 snøborger laga me, sånn at me kunne ha ein liten snøballkrig mot kvarandre..

 

Gjerna ikkje heilt stuereint forsåvidt, der man liksom forøke å læra kidsa at man ikkje ska kasta snøball på kvarandre.. Men, når det foregår i sin egen bakgård så har man nå litt overoppsyn, og det vil vel meir eller mindre foregå under nåkenlunde kontrollerte former.. Trudde eg.. For Han i Midten va nåke lunken te ide’en, men når han såg dei to flotte snøborgene me hadde laga.. Så va  han ikkje sein om å få fillene på seg, før han heiv seg med..

Og det va vel gjerna det som va kjernen, te at mesta liksom sklei litt ut av kontroll.. Og endte med ett realt sjøslag av ein snøball krig..

Det va eg og Litlajentå mot Han i  Midten i starten, og Litlajentå laga snøballer som hu stabla opp bak borgå våras.. Jaja, som det feminina innslaget i denna krigen, tok hu seg jo av litt pynting av borgå.. Og danderte den med solcelle lysene våras, ett par brakebuskar og laga ei nisje som hu pynta med eit keramikk pinnsvin.. Konstant under bombardering fra Han i Midten på andra siå, som sjølsagt begynte snøballkrigen når han va klar.. Istedet for å venta på klarsignal fra Fatter’n..

 

” Så, når borgå våras endelig va moteriktig pynta og klar for kamp, slengte Litlajentå seg og med i kampen.. Som te nå hadde vært ei slags einveis kjøring fra Han i Midten..

 

Det begynte forsåvidt roligt med lette kast øve terrassen, så ingen sko få seg ein kilevink.. Før Han i Midten kylte avgårde ein snøball, som eksploderte i ett inferno midt i andletet på meg.. Tjera vena meg.. Kamp instinktet i Fatter’n vakna, Litlajentå blei instruert te å avleda fjotten på andra siå før Fatter’n satte inn ei grusom hevn.. Han i Midten va opptatt med den littla mitraljøse fra Litlajentå, og va uoppmerksom på at eg hadde krøpe i andre enden av vår borg..

Og når han kikka opp for å besvara dekkilden eg hadde satt Litlajentå igang med, sendte eg ein susar avgårde som traff han midt i planeten.. – Juhuu, der fekk du igjen .. Kauka eg triumferande ut.. Mens guten gikk ner for full telling..

– Frode, ka i alle dager e det du holde på med.. !!?? .. Sa plutselig ei velkjent stemme, som nærmst frøys luftå te is, der ute i bakgården..

Han i  Midten som sjølsagt fikk med seg at Kånå plutselig stod i terrassedørå, utnytta muligheten te å ydmyka Fatter’n te det fulla.. Og satte i ett teatralsk smertehyl etterfølgt av falsk hulkegråt på høgt nivå, mens han gjekk i bakken lika elegant som ein øst-europeisk fotballspiller.. Både eg og Litlajentå stakk hovudet såvidt øve kanten på borgå, og kikka bekymra utover horisonten.. Ikkje på skodespelaren som spilte si livs rolla, men på ei illsint Kånå som kun hadde fått med seg mitt kast..

 

” Til og med Mini’en stod der med ei bestemt grimasa og kikka på oss, før han sa strengt.. – Herreduuuud pappa, har ikkje lov å kasta snøball på folk.. Faktisk.. !!

 

Kånå satte ett blikk i meg som sendte illesvarslande ilingar langt ner i ryggmargen, før hu rista på hovudet og gjekk for å sjekka Han i Midten.. Eg sendte ett blikk øve på den andra siå eg og, å der stod Han i Midten med ryggen mot Kånå.. Og flira nærmast fra øyra te øyra, mens han liksom hiksta litt for å opprettholda sympatien fra mor si.. Det va nesten som det lyste “Jack Nicholson” fra ein av sine djevelske roller, der Han i Midten stod i ett dunkelt lys og flira fandenivoldsk..

– Han står jo der og smile.. Utbrøyt Litlajentå, som og hadde fått med seg detta utspekulerte spillet te bror sin..

Men, når Kånå snudde guten rundt og kikka på han, kunne man formelig sjå grimaså endra seg fra ett triumferande flir te hulkande gråt, mens han vrei seg rundt.. Og Kånå kjøpte jo fysakkens skuespill rått.. Ett nydelig utført avlednings angrep, med påfølgande perfekt snøballskudd fra meg og Litlajentå.. Va blitt utmanøvrert av skodespel i verdensklasse, Gudhjølpe meg.. Hadde Oscar juryen vært her, ville guten blitt hedra på sekundet.. Garantert.. Eg og Litlajentå stod betutta igjen og mottok ein skjennespreken uten like, fra Kånå..

 

” Eg fikk ett blikk som ikkje betydda anna enn at i kveld så røyk eg nok lukst i Bodå.. Men, hu klarte forsåvidt å sjå at her kunne hu få nåken minuttar for seg sjøl inne, mens eg hadde Kidsa ute..

 

Så under tvil, lot hu oss få styra på litt te og kledde på Mini’en så han kunne få vær med.. Me andre måtte lova å ikkje kasta hardt eller lignande, om me sko få fortsetta denna kjekke leken her ute i bakgården..

Så resten av kvelden gjekk meir eller mindre pyntelig for seg, sjøl om det ikkje va så enkelt å motstå fristelsen..

Fra å kyla avgårde ein skikkelig fulltreffar på krapylet, som nettopp hadde sendt meg ut i ulykkå.. Men det hadde Kånå satt ein effektiv stoppar for, og bestemt at eg og han sko vær på lag.. Mot Mini’en og Litlajentå..

Fortærande og vettu.. Men, men.. Ein gang ska eg jaggu meg få te ei velfortjent hevn, på den der rakkaren.. Heilt klart..

 

Så, ha ein strålande lørdag, folkens .. Med eller uten snø.. =D

 

Kånå, eg og FlyskrekkTabletten..

Itte 2 uker på ferie med Kånå og flokken våras, har den “harde” hverdagen innhenta oss.. Eg kjente eg “grua” meg heilt fryktelegen te å tuttla meg opp på jobb idag.. Men eg klarte te slutt å trø øve dørstokken og løysriva meg, fra ferien sitt siste åndedrag.. Kjenne forsåvidt at eg e glad eg ikkje ska ut å fly på ei stund, for eg ska vær den fyste te å innrømma at eg e ikkje øve gjennomsnittet glad, i å fly.. Nåke som Kånå lett kan bekrefta, vil eg tru..

Turen ner te Sydenland trur eg Kånå helst vil glemma, for ein ting e når eg flyr aleina.. Då e det bare å setta seg ner, spenna setebeltet og kun bekymra seg for seg sjøl…

Det ein heilt aen ting å sitta me Kånå og flokken, innestengt i ein blikkboks med motorar og ett par vinger.. Då må eg jo bekymra meg for dei og. Hjølpe meg, akkurat som om eg ikkje har nok med meg sjøl.. Men, eg har jo valgt det sjøl, for all del.. Mini’en, han føyk fram og tebake øve seteryggen som ein tornado på veien ner, legga seg fint ner å sova, som me hadde planlagt og håpa på.. Det hadde han ingen planer om, og eg va vel ikkje akkurat tålmodigheten sjøl hellår, forsåvidt.. Kim som va verst, det e ikkje godt å sei.. Stakkars Kånå..

 

” Så før hjemreisen, hadde Kånå alliert seg med Svigermor, og trygla te seg nåke beroligande.. Te meg..

 

Tjera vena meg, det va jo Mini’en som va problemet, prøvde eg å sei. Men det va som å snakka te døve øyrer, enten så tok eg denna tabletten, ellår så fekk eg ta neste fly.. Først va eg jo frista te å ta detta tilbudet, men det va før Kånå forklarte at det va forskjell på ultimatum og tilbud.. Så eg tok nå denna tabletten då.. Me sette oss på på bussen og durte mot flyplassen. Mini’en va i full vigør på siå av Kånå, så eg fekk klar beskjed om, at fra flyplassen av så va han mitt ansvar..

Og såg hu så mye som luggen te Mini’en på vei øve seteryggen i flyet, kunne eg belaga meg på ett par uker i bodå, når me kom heim..

Jojo, denna her tabletten begynte å siga inn, så eg smilte så fint eg kunne, mens eg betrygga Kånå om at sjølsagt sko eg gjør som eg blei fortalt, ka du trur.. Me kom oss inn på flyplassen, fekk med flokken og bagasjen inn og durte gjennom 40 sikkerhets kontrollar, sjekka inn koffertane og va klar for tax free’en.. Nå hadde Eldstemann blitt bilsjuk på bussturen, og va nåke bleike om nebbet. Men han va Kånå sitt ansvar, siå eg, småredd for boden.. Hadde tatt jobben med å passa på dei tri andre..

 

“Hadde hørt rykter om at sumaren ikkje akkurat hadde kommen hjemma ennå, så bodå frista ikkje..

 

Så mens me trålte gjennom TaxFree’en, for hu på leit itte toalett i tilfelle Eldstemann måtte tømma magasekken.. Det klarte han sjølsagt ikkje før me kom te fly dørå, heldigvisen hadde me hanka te oss ein pose, så det gjekk nå så bra som det kunne gå.. Egentlig va me vel heldige som fekk vær med, at de gjerna ikkje trudde det va nåke værre.. Så me kom oss nå omsider inn og hadde fått plass på fyste rad, Kånå og Eldstemann satt rett bak oss.

Eg sette meg ner, spente fast belte på meg, Mini’en og Han i Midten, Litlajentå klarte det heilt sjøl.. For pappa måtte forstå at hu va store jenta nå..

Passa på Maxi du, mamma sagt du må det, ellår sova bodå.. sa hu, nåke veslevoksent.

Ja, me vett jo alle kor hu hente inspirasjonen ifra, så eg fant ut det va best og lya.. Mini’en hadde forsåvidt slokna i innsjekkings køen, der han hadde hengt i ein bæresele på ryggen min. Og låg nå i fanget og sov så søtt, der me satt i flysete.. Ein kjekke flyvertinnemann bøye seg ner og hviska te meg..

Skal finne en seng til den lille, når vi er kommet i luften, jeg..  Før eg fikk ett glinsande Colgate smil, og ett blunk fra eina auga..

 

Tabletten hadde jo gjort underverker, så eg takka fint og blunka tebake, te detta vesenet.. Mens eg tenkte.. Hjølpe meg, ka va det i den tabletten.. Eg priste meg sjøl lykkelige at eg ikkje hadde tatt den tabletten når eg satt i frisør stolen, te Tyrkia’s mest innpåslitne og garantert homofile frisør.. Måtte jo holda hendå i fånget når eg satt der, for han gnidde jo gosakene sine innte over alt, mens han svinsa rundt å klippa litt her og der.. Men flyvertinnå, eller rettare sagt flyverten kom med sengå, og Mini’en havna oppi..

Han i Midten se hadde fått reisesjuke tabletten, Eldstemann burde fått, slokna fortare enn svint.. Litlajentå klarte å smiska seg opp i fanget te kånå, uten at eg hadde nåke med den saken å gjør.. Eg holdt klokeligt kjeft eg, når Litlajentå spurte Kånå..

Så eg slokna øve Istanbul og våkna ikkje før me passerte øve Danmark.. Kånå derimot, hu hadde vært så heldige å få ei pratesjuke 9 år gammal jentå, på siå av seg. Som nåken tydeligvis hadde glømt de hadde med seg.. Litlajentå hadde slokna på fanget te Kånå, halveis inn i Nord Europa.. Men hu sove jo akkurat som ein våte hund gjør, når den tørke seg.. Og Eldstemann hadde vært ein håndfull, han og.. Så hu hadde ikkje fått blund på auga i det heila tatt..

 

” Men for ein gongs skyld, kunne hu ikkje takka nåken andre enn seg sjøl.. Sjølsagt, så e eg ikkje så toskjen at eg sa det te Kånå, eg e jo ikkje heilt idiot hellår..

 

Eg har lært av erfaring, at sjøl om eg ikkje har vore skyld i nåke, e det ikkje lange veien, fra uskyldig te skyldig i sånne tilfeller.

Men sånn uansett, trur eg me begge e jysla glad for at hverdagen har innhenta oss.. Og at det e lenge te neste ferie, ja det trur eg ikkje gjør nåkenting..

Ein Snømann med Gulrotnase, Steinauger og nåken Trekvister te armar..

Så sitte eg her igjen og prøva å knota ner nåken ord på laptopen, ein sein tirsdags kveld.. For eg ska ikkje legga skjul på det lenger, at eg rett og slett slite litt for tiå, med å trylla fram ord fra hjernebarkens uransaklige stier.. Der eg før gjerna sitra itte å setta meg ner å tømma hjernen, fordi det formelig rant over av hendelsar eller episoder som ville ut.. Der e det heilt tomt.. Null, Niks og Nada.. Så, istedet for å gå runt grauten og lura meg sjøl, synast eg det e bedre eg seie det rett ut..

Eg trur eg har mista Mojo’en min.. Altså, eg har mista evnen te å forvandla våre hverdagslige eskepader om te godslige anekdoter krydra med humor og ein salig dose med sjølironi..

Eller, har me te slutt klart å forvandla vår te tider heseblesande og småsprø hverdag, om te ett velsmurt småbarnsfamilie maskineri som endelig går i takt med omverdenen..!? .. At tidå kor me nærmast uten stopp og gjerna fleire ganger te dagen, gjekk på ein smell og 2 av astronomiske dimensjoner, den tiå e over.. Har Kånå lest for mange av innleggene mine, sånn at hu tenke seg om ein gang og to ekstra.. For å ikkje trø ut i salaten med begge beinå, på ein gang..

 

” Sånn at eg får blod på tann og går amok på tastaturet, for å dokumentera fadesen hennas.. Eller meg sjøl for den saks skyld, har eg og begynt å overanalysera saker og ting så ikkje det går på tverke meir..??

 

Eg har jo vondt for å tru at det e tilfellet, man kan jo ikkje mista Mojo’en sånn uten videre.. Eller kan man det..?? .. Eg va tidlig ferdig på jobb idag og ringte Kånå for å høyra kossen hu låg ann, og hu va forsåvidt i ruta hu og.. Men, akkurat når eg sko te å gå heim og Kånå va på vei opp på terminalen, så fikk hu ett par oppdrag te av kjøreledaren våras.. Så Kånå ringte meg å sa at eg kunne jo bare kjøra heim å nyta freden eg, før hu kom heim med kidsa..

Kånå sa hu kunne henta Mini’en, så eg gjerna fikk setta meg ner å skriva ett innlegg.. Hu har vel fått med seg at eg ikkje akkurat bobla over av entusiasme, på den fronten..

Men, eg gjør jo det.. Eg har så lyst å skriva at eg nesten dirra i fingertuppane, eg får bare ikkje nåke ut.. Så når eg parkerte heima i carporten, rusla opp trappene, laga meg ein kopp kaffi og satte meg i sofaen med laptopen på fanget.. Ja, då bestemte eg meg for at nå, ja nå sko det jaggu meg skrivast.. Nå sko eg slippa opp alt av hemningar og andre ulumskheter der inne i hjernebarken, som gjerna lå og sperra for kreativitetens krumspring og lek med ord.. Endelig liksom..

 

” Men, når Kånå kom luskande opp trappene ca halvannen time itte meg og lurte på kossen det gjekk, så kunne eg jaggu meg ikkje anna enn fortvila stotra fram at eg ikkje hadde fått skrevet ner ett einaste ord..

 

Det va som om hjernen virkelig va aleina.. Eller tom.. Men, Kånå va og aleina.. Hu hadde ikkje Mini’en med seg heim fra barnehagen, for han hadde blitt skikkelig skuffa når hu kom, de sko jo akkurat ut å aka då.. Så Kånå hadde latt guten få vær litt lengre, i barnehagen.. Tjera vena meg.. Går det an ???? .. Altså, eg e gjerna bare ein enkel stakkars massebarnspappa, som stort sett gjør så godt han kan.. Og får eg beskjed om nåke, så utføre eg det te punkt og prikke.. F.eks akkurat det å henta i barnehagen..

Eg går ikkje heim uten å ha fjotten med meg, det sko jo tatt seg ut, trudde eg.. Heilt te Kånå kom heim og liksom bare uten videre sa at hu hadde latt Mini’en fått vær litt te.. Som om det va den største selvfølgelighet, her i verden..

Den gangen eg stod småflau og pinlig berørt, mens Mini’en rasande proklamerte at eg henta han for tidlig.. Så va det jo fordi de akkurat sko teå gå inn for å leka litt meir, med Duplo’en, som han hadde bygd ett hus te apekatten sin med.. Ingen hadde nåkengang fortalt meg om muligheten for at guten kunne vært litt lengre, at eg kunne dratt å henta guten ein halvtime seinare, liksom.. Og hadde eg alikavel gjort det av ein eller anna uforklarlige grunn, så hadde det garantert vært feil det og..

 

” Men, om Kånå finne på nåke sånt, så e det jo liksom heilt greit.. Herreguuud.. Tenk, all den eder og galle som eg fikk av Mini’en den dagen, på vei heim.. Fordi eg va for tidlige.. Ja den kunne eg sluppet klar.. Faktisk..  (Som Mini’en alltid seie..)

 

Og, på toppen av det heila så hadde Kånå lova Mini’en, at Fatter’n sko ta han med ut å aka itte me hadde spist middag.. Eg.. Som hadde tilbringt halvannen time med absolutt ingenting der heima, foruten å bli irritert, sur og vrang fordi eg ikkje fikk proppen ut av det kreativa senteret.. Eg sko liksom ta guten med ut å aka.. Hjølpe meg, som om om eg ikkje hadde viktigare ting å gjera.. Som f.eks å få klatta ner ett forbaska innlegg, sånn at leserane endelig strøymte inn te bloggen igjen..

Og løfta den opp fra den djupe statistikk avgrunnen den nå va nere i.. Gudhjølpe meg, Kånå sine lovnader på mine vegne, dei hjalp jo ikkje akkurat på ett synkande humør.. Mildt sagt..

Så eg gikk jo totalt i lås.. Skallebank hadde eg jo og dradd på meg, med all denna helsikkens hjernevridningen.. Så, gå ut å aka med kidsa va meir eller mindre det sista eg hadde planlagt.. Hverken meir eller mindre.. Altså, det e ikkje det at eg ikkje lika å kosa meg med Flokken ute i snøen, når me først har fått den her på vestlandet.. Men, eg hadde kjørt meg inn i ett blindspor eg ikkje kom ut av, og protesterte høylytt te Kånå sine truslar om både det eina og det andra, om eg ikkje gjorde som hu sa..

 

” Sjøl når hu forstod at tomhendte trusler ikkje virka, la om taktikken og lovte saligt både det eina og det andra, så stod eg på mitt.. Alle vett jo at hu sove som ein stein, før klokkå tippa ti.. Ihvertfall vett eg det..

 

Te slutt så endte det med ett kompromiss, eller ultimatum.. Alt itte kossen man ser det.. Livet som aleinapappa for 4 spinnville ungar, det frista liksom ikkje så skrekkelig mye.. Egentlig.. Ingenting e verre i ein diskusjon, enn når man innser at man har tapt.. Det finnes ikkje rettferdighet i denna verden, heilt klart.. Så eg tok ett par tablettar med solskinn, trødde på meg vinterklær og marsjerte ut dørene blid som ei råtten sitron.. Og, av og te så har eg meir flaks enn forstand..

Eg gjekk lukst i Bodå og nappa fram akebrettet te Mini’en, som stod og trippa klar som ett egg i carporten, når eg kom ut igjen.. Eg smelta litt då..

Og når me gikk øve gatå og opp i bakken her hos oss, og fyrte igang med aking.. Så gikk det ikkje langa tiå før eg storkosa meg, forsåvidt.. Det va gjerna akkurat detta eg trengte innsåg eg innerst inne, sjøl om eg ikkje sa ett kvekk te Kånå.. Det hadde vært som å hella kaldt vann på ei blottlagt nerva i ei ødelagt tann, å innrømma øvefor Kånå at detta va som balsam for sjelå.. Så langt inne i indignasjonens selvrettferdige harme begynte eg vel å tina litt opp, oppe i topplokket.. Og kosa meg med både Kånå og Kidsa..

 

” Me laga til og med ein snømann med gulrotnase, steinauger og nåken trekvister te armar.. Det va ikkje stort å sei, anna enn at både skallebanken og motviljen min mot å gå ut, plutselig va fordufta i lausa luftå..

 

Kånå gjekk nå der å flirte for seg sjøl, med ett lurt glimt i auga.. Eg kunne fornemma blikket hennas i nakken, og eg løy så vakkert at eg nesten fikk tårer i augene sjøl, når hu spurte om eg kosa meg.. – Nei, eg gjere ikkje det.. Svara eg så ampert som eg fikk te, uten at det høyrtes tegjort ut.. Sjøl om sannheten va at eg storkosa meg, der eg trilla på ein svær snøball som snart sko bli kroppen te snømannen våras.. Mini’en for å pludra ved siå av meg, og det va svært vanskelig å sjå sur og vrang ut.. Heilt klart..

Litlajentå stod på ski og har virkelig blitt ein kløpper på de, der hu suste ned bakken med perfekt knekk i knærnå.. Før hu gjekk opp igjen som om hu aldri hadde gjort anna..

Han i Midten føyk rundt og tulla som han alltid gjør, rant litt ner på ett sånt brett me har, hadde litt snøballkrig med oss alle og hjalp te med å laga snømannen.. Kånå gjekk heim og henta ei  gulrot te nasen, før hu og Litlajentå leita itte steinauger.. Mens eg, Mini’en og Han i Midten satte på hovudet te snømannen, som gutane hadde rulla sammen.. Og når alle va fornøyd for kvelden så gikk me inn kor Kånå mekka i hop kakao med krem, laga nåken herlige ostasmørbrød før me fikk Flokken te sengs..

Kånå slokna på sofaen klokkå halv ti, eg satt å glodde på ett program på tv’en når lynet plutselig slo ner i topplokket.. Laptopen blei fiska fram i ein fart og før eg visste ordet av det, så føyk fingrane øve tastaturet..

 

Og med det litla bombenedslaget, kan man vel bare konstantera at det gjerna løsna litt i hengmyrå, oppe i hjernebarken.. Forhåpentligvis.. Så god morgen, god ettermiddag eller god kveld, Folkens..

Alt itte ka tid dåkke lese detta innlegget.. =D