Marokkanske treklatrande geiter, Småbarnslivet og Fatter’n

Det har vært ein skikkelig torndado av ei helg, og me e forsåvidt ikkje heilt i mål ennå.. Seinare idag, så e det Juleshow for dei 2 som går på turn, nemlig Han i Midten og Litlajentå.. Då e det herligt å ha tebakelagt 2 spinnville morgenar, ein fotballcup og ett 1 års selskap hos Ulrik.. Bror min og Kånå hans sitt tilskudd te ungaflokken i familien, som endelig gjorde at eg ikkje stod for 50 % av barnabarnene meir..

Litt av ein rekord å inneha.. Me e 5 søsken, og eg hadde lika mange barn som alle dei andre søsknene mine hadde, te sammens..

Søster mi har 2, og bror min som bor i Bodø har 3.. Og eg har altså 5, fira med Kånå også ein fra før, som meir eller mindre e voksen nå.. Men, om me starta med lørdagsmorgen då, så tar me det sånn nåkenlunde i kronologisk rekkefølge.. For Mini’en kom tuslande inn i 5 tiå om morgenen og jumpa inn i midten, kor han lå og vrei seg i kjedsomhet eller vilter forventning..

 

” Det e vel førsta året han forstår så mye av detta her med jul, adventstid og kalendere.. Sjølvaste Mini’en..

 

Det e ikkje så lett å legga seg te å sova igjen, når man gleda seg sånn te å åpna kalenderen, det e ihvertfall heilt sikkert.. Der han forsåvidt forsøke å få litt blund på auga igjen i midten av sengå vår, men klaga sin såre nød øve å ikkje få det til.. Og spør ka klokkå e kvart 5 minutt.. Tjera vena meg.. Det e som å ha ein flokk med steinhakka galne papegøyer i midten av sengå…

Som masa i ett besettande tempo, og gjentar seg sjøl te det mest irriterande..

Kånå, som forsåvidt trenge litt meir søvn enn meg, ligge å sukka og klaga seg i takt med denna viltre papegøyeflokken.. Og før eg vett ordet av det så blir eg kasta te ulvane og må stå opp med papegøyen.. Som sjølsagt, på sin vei opp trappene kakla såpassa høgt, at resten av Flokken blir vekka av denna spente og forventningsfulle krabaten.. Gudhjølpe meg..

Kånå har knytta kalendergavene fast i trappegelenderet opp te loftet.. Eg vett ikkje heilt om det va nåke sjakktrekk, sånn med tanke på dei 2 gutane som sove der oppe.. Og minst trenge lika mye søvn som Kånå..

 

” Ein Han i Midten som har fått for lite søvn, e nærmast som ein kategori 5 Orkan.. Hverken meir eller mindre..

 

Så han tok jo av fra morgens av igår, mildt sagt.. Og va meir eller mindre litt meir enn ein håndfull å håndtera.. Ein småsur overtrøtt Eldstemann, ei oppstemt Litlajenta som sko på fotballcup og ein spinnvill papegøye på speed som ekstrakrydder på toppen av kakå.. Det va nesten i øvekant av ka ein småsleten massebarns Fatter’n, klarte å håndtera..

Når ei Kånå som ikkje hadde fått nok søvn, kom trampande opp trappene som ett småhissig neshorn på tokt..

Ja då va lørdagsmorgenen rett og slett komplett, sett sånn i forhold te ein nåkenlunde normal lørdagsmorgen hos familien “Vandrende Kaos” .. Fyrverkeriet tok av og salutten gikk te værs, før Kånå fikk kontroll på skutå, laga frokost og plassert familien rundt frokostbordet.. Mini’en, som heilt klart ikkje hadde nok søvntimar i kroppen, gikk alikavel øve i turbomodus itte frokosten.. Med Han i Midten på slep..

Han e gjerna ikkje heilt som andre barn på sin alder, som gjerna slokna litt hen eller blir gretne, pga for lite søvn.. Mini’en slår heller taktskifte minst 10 hakk oppover, og spinne rundt i heimen.. Nett som den der Roadrunneren i tegnefilmen, som blir jakta på av den uheldige Coyot’en..

 

” Heima hos oss e Mini’en Roadrunner, og me foreldre Coyote’en.. Heilt klart.. Det blir som oftast nåken smellar, før krapylet blir fanga..

 

Kånå raste ut dørene med Litlajentå i halv 12 tiå, meir eller mindre i lykkerus, trur eg.. For å forlata ein heim som heilt klart gjekk på fullt turtall i lavgir, og raserte eitkvart håp om ein harmonisk lørdag, så te de grader.. Eg visste nærmast ikkje mi arme råd om kossen eg sko få orden på sysakene igjen, der Kidsa fløy lavt øve parketten i full krigsdans.. Den eine meir oppspillt enn den andre..

Men, te slutt fant eg ein film på Tv’en som fenga dei fleste.. Han i Midten roa seg i sofaen sammen med Eldstemann og Mini’en slokna under stuebordet, stuptrøtt og totalt utlada..

Me sko jo i selskap te Bror min seinare denna lørdagen, og eg hadde ikkje så lyst å komma der med ein Flokk nærmast i full galopp.. Det e greit at de gjerna rasere vår egen heim, men det e litt greit at me fremstår nåke meir harmonisk hos andre.. Ihvertfall såpassa harmonisk som det e mulig å oppnå.. Me kan hvis me vil, innimellom.. Om lykken står oss bi, på ein måte..

 

” For å skapa kaos på ein effektiv måte, e man nødt te å ha litt orden.. Liksom..

 

Heldigvis fikk eg litt ro og fred, når filmen rulla og Mini’en sov som ein stein.. Eg hadde egentlig ein plan om å skriva ett innlegg igår, mens idyllen va ett faktum.. Men eg klarte aldri å komma heilt i modus, for hjernebarken va alt anna enn på stell.. Det va som om eg hadde ein fullblods karusell inne i topplokket, som spant rundt i ett forrykande tempo.. Sjøl om eg satt hensunken langt ner i sofaen sin mjuke favn..

Alle massebarns foreldre vett ka eg meina, vil eg tru.. Der man endelig finne ei litå lomma av harmonisk idyll, men ein malstrøm av kaos spinne fortsatt rundt i hjernens uransaklige nervetrådar..

Eg hadde såvidt kommen meg opp fra avgrunnen av totalt hjernekaos, når Kånå ringte og lurte på om Kidsa va kledd for selskap.. For dei va ferdige på fotballcup, men sko bare innom Amanda senteret og gjør nåken ærend, før de kom heim.. Eg satt i sofaen i grilldressen med håret te alle kantar, Mini’en lå og snorka i ullundertøy og dei 2 eldste satt i shorts og joggebuksa..

Joda.. Sjølsagt e me kledd og klar, løy eg så vakkert at eg nesten blei rørt..

 

Gudhjølpe meg og herrens hærskare.. All idyll som så sødmefylt nettopp hadde inntatt mitt stille sinn, og forløst karusellen av kaos.. Blei brått revet vekk som eit brasiliansk bikini voks papir, eller som når man får iskaldt vann på ei blottlagt nerva, i ei ødelagt tann.. Mini’en lå heller ikkje å sov under stuebordet meir, som eg hadde trudd..

Hjølpe meg.. Eg fikk nesten samme følelsen som når vannet te Kånå gikk, før Eldstemann kom som ein rakett..

Eg spratt opp som ein ungkar og for på leit itte småtrollet, og fant han sittande dørgande stille på kjøkkengulvet.. Kor han hadde funnet seg Oboy oppi et glass, og satt nå konsentrert og tømte melk i glasset.. Ett snøskred av tankar som nå hadde trudd det versta, la seg te ro i bunnen av tankerekkå.. Det kunne tross alt vært verre påfunn den luringen kunne ha tenkt ut.. Ett innbrudd i snopeskålå kunne jo fort blitt fatalt, før me sko i selskap..

 

” Å få klær på Han i Midten e heller ikkje akkurat nåke dans på roser.. Det e sikkert enklare å få ein pandabjørn te å setta ny Olympisk rekord, på 110 meter hekk..

 

Så eg fyrte han igang med ein gang, før eg kledde Mini’en og durte ut på badet for å fiksa høysåtå, på toppen av treskallen min.. Tok ein kjapp kattavask unna armane med det samma og skifta te finklær.. Då kom Han i Midten ner i ei skitten buksa, uten sokkar og kun ei åpen skjorta uten nåke under.. Herreminguuud.. Eg vurderte nå sterkt trenarjobben te Pandabjørnlandslaget, alikavel..

Men sendte fjotten opp for å skifta igjen, med klar beskjed om å finna seg “Finklær” ..

Kånå kom te slutt halsande inn dørene på øvetid, det hadde vært tendenser te ville tilstander på Amanda senteret.. Så litt køståing hadde sprengt skjemaet hennas.. Ei litå stund herska det ein mild unntakstilstand, nere i gangen.. Før Flokken va lasta inn i bilen og med suste avgårde i selskap.. Han i Midten med respektable klær, ein Mini som gleda seg villt te å gi Ulrik pakken og ei Kånå tom for luft..

 

” Ydmykt dyrka me massebarnsforeldre ett håp om ei meining med tilværelsen, sjøl om me ikkje har andre å takka.. Enn oss sjøl..

 

Det e ikkje stort meir å sei, trur eg.. Enn at dagen idag.. Den får rett og slett bli ein slags Akt nr 2 som kommer utover etaren seinare, istedet for ein fortsettelse på detta innlegget.. Tidå går ifra meg.. Eller kanskje den har vært her, å forlatt meg igjen..

Eg vett ikkje.. Tid e ihvertfall ei lenka av øyeblikk så flagre forbi som småforvirra flaggermus i nattens mulm, flaggermus totalt uten retningssans..

Akkurat som me massebarnsforeldre gjør i småbarnlivets ubønnhørlige dragsug, som konstant drar deg i alle retningar.. Kor kompasset aldri peike ein bestemt vei, men snurre rundt som ein virvel den ikkje komme ut av..

Men… Guuud .. Kor gøy man har det.. Innimellom.. Der man svimmel av alskens inntrykk, virra rundt som forvirra vegglus, men forsøke å fremstå som fjellstøe treklatrande Marokkanske geiter.. Som klatra i småbarnlivets tre av ubønnhørlige utfordringar..

Heilt klart..

=D