Nesepray, Kånå og andre trivielle Forviklingar..

Et bilde som i høyste grad gjerna gjenspeile energien me utstråle.. =D

Hjølpe meg.. Først så klaga eg meg øve ein tom skalle, og legge ut i ett langt innlegg om både det ein og det andre.. Og Avslutta nesten med følelsen av at nå.. Ja nå hadde eg kommen godt igang igjen.. Joda.. Neida.. Då holde me kjeft i 3-4 dagar te då.. For sikkerhets skyld.. Som om ikkje dei dagane i forrige uka va nok.. Det e så gale atte..

På toppen av det heila så har eg blitt sylte forkjøla, tette i nasen og har sannsynligvis ett lite snev av feber..

Eg tørr ikkje sei det te Kånå eingang, for då e helsikke laus.. Det e bare å bita tennå sammen og kjempa seg gjennom ittemiddagen.. Sånn som idag.. Eller igår då.. Sånn egentlig.. Det har jo allerede blitt idag på ny.. Tjera vena meg kor fort den der tiå går.. Eg syns jo nettopp det va mandag, og idag e det torsdag allerede..

 

Men.. Altså det va denna her forbaska forkjølelsen då.. Eg har gått å veksla mellom å småfrysa og følt meg som ett damplokomotiv på jobb igår.. Og har rett og slett ikkje vært i optimal  form.. Så når eg kom heim va det bare å gjera dystre utsikter te skamme, og gjør som om man va i toppform.. Sist gang Kånå tok meg på fersken i å vær sjuk når eg blånekta, då skrudde hu bare på febermålaren igjen..

Som eg nettopp hadde skrudd av og diskre gjemt bak om nåke greier.. 39 komma ett eller anna lysa imot Kånå, og eg fekk rødt kort å blei sendt i sengå..

Det e det versta eg vett.. Det å vær sjuk.. Ivertfall når man hverken har lyst eller tid te å vær det.. Sjuk liksom.. Då får man jo ikkje gjort nåkenting fornuftigt.. Og ligge eg i sengå for lenge, så enda eg jo opp som ein tømmerstokk.. Med ein kropp uten ett einaste fungerande ledd.. Det knirka og knaka i knær og rygg, når eg gjerna har fått sovet litt for lenge i ei helg..

” Det e som oftast derfor eg jumpa ut av sengå før Kånå i helgene.. Det, og at hu har ett merkelig behov for meir søvn enn meg..

 

Hu kunne sikkert ha sovet ein heil lørdag gjennom.. Om hu hadde fått lov.. Ein durabalige skjønnhetssøvn.. Kunne vel ikkje sluppet na ut dørene igjen ittepå då, så flotte som hu hadde blitt.. Jaja, det va nå gjerna å ta hardt i.. Trenge ikkje skryta for mye.. Eg har ikkje så mye på svartelistå mi i det sista.. Det e viktigt å ikkje skryta for mye øve Kånene sine heller, då kan de plutselig bli høge på pærå..

Men eg kom nå inn dørene itte jobb idag.. Litlajentå hadde eg observert borte på lekeplassen, og Kånå holdt på å tuttla i gangen..

Eg rekna jo med at hu va aleina heima, når hu spurte om eg ville vær med å henta Mini’en i barnehagen.. Siå eg va nåkenlunde heima i normal tid.. Så i beste Fatter’n stil for å skjula at eg va i øvekant slakke, så gjorde eg nåke som eg garantert visste ikkje ville hverken avsløra sjukå.. Eller enda opp med suksess med det eg gjerna gjorde ett fremstøt på..

 ” Så eg ga Kånå ett dualigt klaps på stumpen og proklamerte høgt ut, at eg syns me heller burde ta ein “Quikkie” på vaskerommet.. Før me henta Mini’en..

 

Kånå blei sprutrød i trynet, kikka på meg med ett småpanisk ansikt mens hu peika oppøve og kviskra at Eldstemann satt rett der oppe på kjøkken.. Før hu rista oppgitt på hovudet øve denna her maen sin, tok på seg skornå å durte ut dørå for å henta Mini’en.. Eg tok av meg mine sko, rusla forsiktig opp trappå og såg heldigvis ikkje nåke Eldstemann på kjøkken.. Puh, tenkte eg med meg sjøl.. Ei flausa va ivertfall avverga..

Så eg mekka meg ein kopp kaffi, kjørte den spontette nasen full av nesespray og gjekk mot stuå..

Eg kan forresten ikkje forstå folk som blir avhengige av nasaspray.. Det e for meg ei gåta.. At nåken syns det e godt å få innsiå av nasaskaftet snudd på hovudet av den helsikkens sprayen.. Eg holde på å få åndenød kvar gang eg må te med det der dritet.. Og så smaka jo ting absolutt ingenting ittepå.. Til og med kaffe blir bare som varmt vann, som renne nedover ganen og gir meg absolutt ingen godhetsfølelse, som den pleie..

” Og så svir det som ett hel…te.. Kvar forbaska gang.. Gudhjølpe meg, eg blir ivertfall aldri vant med det nasaspray..

 

Men.. Sjølsagt når eg går mot stuå med tidenes tåkesyn itte nasaspray torturen og ein kopp kaffi i handå.. Så ser eg Eldstemann som sitte og flira i sofaen, gjennom tårene som renne itte nasen har blitt bombandert av menthol spray.. Han hadde tydligvis fått med seg seg Fattern’s flåsete bemerknimg nere i gangen.. Og syns det va ufattelig morosamt med ein sjanglande, tåresprettande og småflåsete Fatter’n som ikkje heilt klara å tenka lengre enn nasatippen, i ny og ne..

Ein Fatter’n som i sin iver itte å fremstå som frisk, og ikkje sjuk.. Gjorde ett fremstøt han visste kom te å bli avvist uansett.. Uten å tenka på at andre gjerna va heima..

Det blei ein nåke klein stemning før Eldstemann luska seg opp på rommet sitt.. Mens eg slokna som ett slakt på sofaen, itte ein slurk og to av kaffien.. Og blei ikkje vekka før Kånå sa, at nå kjørte hu på trening med Eldstemann.. Mini’en satt i badekaret, Litlajentå lekte på rommet og Han i Midten ana hu ikkje kor va.. Alt va som mot normalt, egentlig.. Eg fikk ta meg ein Ibux og få fart på flesket, sa hu.. Når hu jogga ner trappå..

Eg kikka forfjamsa på meg sjøl, og den gryande carporten øve litlekaren.. Som gjerna ikkje kunne kallast gryande meir.. Meir “ikkje langt fra ferdigstillt” for all del.. Men ivertfall ikkje flesk..

” Tjera vena meg.. Eg lå bare litt toskje te, så den såg litt større ut.. Magen altså..

 

Jaja.. Eg gjorde som Kånå hadde befalt.. Tok ein Ibux og satte igang.. Mini’en blei fiska opp fra karet.. Litlajentå leste litt for meg, eller me repeterte det hu sko lesa, ivertfall.. Før me luska oss ner på rommene, sang litt nattasanger og så slokna de nærmast på minuttet.. Då dukka Han i Midten plutselig opp.. Han som egentlig ikkje sko gå ut, før mattelekså va gjort.. Forbaska livsnytar den der karen, eige ikkje ein bekymrande tanke i si sjel..

Men han dukka nå opp igjen kvar kveld, får seg litt mat før han hoppa te køys.. Så eg trur nå han trives her hos oss.. Det virka sånn..

Igår fikk me til og med gjort mattelakså i ein fei.. Uten så mye som ein protest.. Eg holdt på å detta i bakken av forbauselse, når han plutselig satt der å rekna.. Uten å ha fått 59 beskjedar om å gjør det.. Miraklenes tid e tydligvis ikkje øve.. Det e ivertfall heilt sikkert.. Skjønt, de pleie å gå fort over sånn for hans del, som oftast..

Man kan jo ikkje vær flink te nåke for lenge om gangen.. Kor utfordrande hadde det vært for oss foreldre da..

 

Eg har ein mistanke om at den guten blei sendt te oss fra storken, for å testa oss te alle våre yttergrenser.. Men.. Han e jaggu meg ein flott gut med ufattelig mye omtanke for andre i seg.. Man må bare forstå han på rett måte.. Og håndtera han deretter.. Ikkje alltid lika lett med ein flokk på fira løpande rundt beinå på seg.. Men det kjeme seg for kvar dag..

Kvar dag man har overlevd nok eit døgn som massebarnsforeldre, det e ein lykkelig dag.. Me legge oss som regel med ett smil om munnen, eg og Kånå..

Når me gjerna har oppdatert kvarandre om våre småtroll sine krumspring.. Eller gjenopplevd nåken av våras små fadeser, i løpet av dagen som gjekk.. Og ligge i sengå og hikste av latter, før me sovna meir eller mindre utmatta.. Ikkje på grunn av nåke “quickie” på vaskerommet, eller utvida sengegymnastikk itte man har delt hver sine historiar..

” Men rett og slett av 4 spinnville ungar som har dratt sine foreldre langt over forstandens grenser, og tebake.. Gange 2..

=D

 

Viskelær i kaffien…

Denna ukå har eg meir eller mindre ikkje vært kompis med tastaturet, mildt sagt.. Eg har sikkert påbegynt ein skokk av innlegg, for så å kassera de.. Te min store fortvilelse.. Alt eg skreiv blei bare ei skikkelig suppa, uten driv, fremdrift eller sammenheng.. Eg satt med følelsen av at eg hadde mista taket på skrivingå.. At evnen te å setta setningar sammen te nåke som faktisk kunne finnast underholdende å lesa, va sporløst fordufta..

Som om nåken hadde hatt viskelær i kaffi’en, som igjen hadde funnet veien te mitt kreative senter i hjernebarken.. Fra fordøyelsessystemet og inn i blodårenes uransaklige veier, og viska vekk evnen te å setta sammen ord..

Hjølpe meg.. Eg har hatt dagar kor det har vært tomt i topplokket, til og med gjerna ei lita uka.. Men det har alltid dukka opp ett eller anna som har aktivisert hjernebarken, og trylla fram den eine historien itte den andre.. Og det mangla ikkje ting å skriva om heller.. Det e full fart i småbarnsfabrikken og hendelsane komme forbi på et stupfullt samlebånd.. Eg får bare ikkje te å skriva om det..

 

Og eg ana ikkje koffår.. Eller forsåvidt, så gjør eg gjerna det.. Nåke må jo vara årsak te denna her ufrivillige “melt-downen” oppe i topplokket..

 

Eg har ein liten mistanke om koffår eg plutselig har fått ett jernteppe større enn Niagara fossen, øve mitt kreative senter.. Av ein eller anna grunn har eg følt at denna ukå måtte eg virkelig levera varene.. Alt eg sko skriva denna ukå måtte vær fra øverste hylla, nærmast bedre enn alle dei gode innleggene eg har skrevet før, te sammens.. Men istedet for å virkelig toppa heile driten, så har eg heller gravd hovudet ner i sanden i iveren itte å overgå meg sjøl..

Då e det jaggu meg ikkje lett å komma gjennom sin egen kvalitetskontroll, om ikkje nærmast umulig.. Og det i ei uka man virkelig føle det e viktigare enn nåken gang å gi gass..

Joda.. Det e som om topplokket e ein gammal forgassarmotor, som ikkje e justert optimalt.. Så når man trør litt ekstra på pedalen, så flomma det for mye bensin inn i forgassaren.. Og istedet for å akselerera mot nye høgder, så blir forgassern overfylt og kvele heile motoren, så den stoppa.. Nett som hjernebarken min har vært denna ukå.. Eg har hatt så mange ideer og planer te innlegg, at når eg endelig utpå kvelden har funnet ei litå luka..

 

Ja, då e det så overfylt i topplokket at det einaste som kom ut va stakato og fri for flyt.. Før det stokka seg heilt og det mesta blei sletta..

 

Typisk og, vettu.. At når man virkelig vil visa seg fra si besta sida, så går alle planer i stå.. Og på toppen av det heila så va det sikkert ingen grunn te å ha den følelsen i seg.. Det va ingen grunn te å la forgassaren flomma over.. Man burde bare fortsatt som man hadde gjort før, med formelen som absolutt har funka supert te nå.. Og ikkje latt seg forstyrra av ting man ikkje har kontroll øve sjøl, alikavel.. Istedet for å gå seg totalt vill i ein labyrint av tankar og planer, som surra som ein bisverm i hjernebarken..

Eg kan ikkje forstå at det kan vær så mange andre årsaker, te denna her plutseliga bråstoppen.. Heilt idiotisk, rett og slett.. At man lar seg forstyrra av ting man ikkje kan styra..

Jaja.. Det kan jo vær at eg har mista denna her skrivegløden, men eg trur ikkje det.. Eg har opplevd det før på ein måte, akkurat detta her.. At når eg har hatt ein steikje god periode med stadig aukande lesartall, så får eg ein slags prestasjons angst.. At nå må eg jaggu meg levera bedre enn sist innlegg, for å fortsetta denna gode trenden.. Men ende istedet opp med ein liten skrivetørke.. Fordi man blir for sjølkritisk..

 

Man blir rett og slett sine egen største fiende, sånn kreativitetsmessig.. Tjera vena meg.. Man kan bli så eitrande irritert på seg sjøl, at det ikkje e sant..

 

Men, men.. Sånn e det bare.. Man får læra av sine egne feil, og prøva å ikkje gå i samma fellå igjen.. Eg har tross alt klart å skapa ei sida som dåkke leserar storkosa dåkke med, ein arena for humor, hverdagshistorier og finurlige skråblikk.. Som igjen nærmast uten unntak lar dåkke leserar sitta igjen med ein god følelse, når dåkke forlate sidå.. Itte å ha lest ferdig..

Meir eller mindre uten hjelp, og mot alle odds.. Fulltidsjobb, ein skokk med ungar og ei Kånå som kreve sitt.. Det e jaggu meg ikkje lett å forstå at eg har hatt tid te detta her..

Eg forstår det nesten ikkje sjøl eingang.. Alikavel så har eg te tider produsert det eina innlegget itte det andra, som dåkke leserar har trykka te dåkkas bryst og delt, trykka liker og kommentert i hjel.. Dåkke har kjent dåkke igjen, fortalt om lignande episoder av egen erfaring og lagt igjen fantastiske anmeldelser på Facebook..

Så … Det e nok bare å bretta opp ermane, og fortsetta i samme stil som før.. Mens man prøve å fortrenga denna trangen itte å alltid bli så mye mye bedre..

 

Eg må rett og slett høyra litt på meg sjøl.. At om man gjør så godt man kan, så e det rett og slett bedre enn meir enn godt nok.. Liksom..

Man må ikkje alltid overgå seg sjøl, i sin iver itte å bli bedre..

Men heller slippa litt opp på sin egen sjølkritikk.. Og la litt meir slippa gjennom sensuren.. Så eg kan ikkje anna enn beklaga, for litt forvirrande fravær denna ukå, Folkens..

Men .. Plutselig..

=D

 

 

Humor kan vær ett fryktelig godt våpen..

Foto : Astrid S

I løpet av uka så gjekk så dukka ein Jodel opp på Facebook, om at Astrid S gjekk nerøve Karl Johan med ein Livvakt.. Kor denna Jodel oppfinnaren meinte at så viktig va hu ikkje.. Forsåvidt ein litt småartig liten snutt av ein Jodel.. Det e jo litt kossen den som e nevnt agere på sånne morosame Jodlerier, som gjerna enten legge den død, drar den opp te proporsjonar uten like eller faktisk snur den te egen vinning..

Det trenge jo forsåvidt ikkje vær ein Jodel ein gang, kanskje bare ett utsagn fra ein eller anna i media.. Ein sitat i ein bokbiografi og andre lignande ting..

I mi meining gjorde Astrid det einaste riktiga, når hu valgte å respondera på denna jodle snutten.. Med å avkrefta at hu hadde ein livvakt gåande ved si sida..

” Eg sitere..  Hva F..n.. Jeg går vel ikke rundt med en livvakt.. Jeg har 4.. ”

Ubetalelig vettu.. Hu respondere på ein humoristisk og godslig måte, som både tar snurten av den første Jodelen.. Og mot all formodning snur det te ei positiv greia..

Alle skjønne at det e på skoi, og Astrid ende opp som den store vinnare i ukas Jodel “fight”..

 

Eg trur mange kunne lært av denna måten å respondera på.. Mange ganger e nok den beste måten å ikkje respondera i det heila tatt, om man forsåvidt ikkje ønske meir oppmerksomhet rundt seg sjøl da..

Og meine at all Pr e god Pr..

Sjøl om man gjerna ende opp som ein tosk i saken.. Det finnes nåken hårsåre bloggerar som har benytta seg av den metoden, for å gjerna få litt medfølelse og medlidenhet..

Men som ikkje heilt klara å formulera seg på ein slik måte, at man vekke dei medfølende følelsane hos sitt publikum.. Istedet ende man gjerna opp som den patetiske idioten, og bare bekrefte det nåken gjerna har sagt om de.. I første omgang..

 

Ett eksempel på feilslått respondering på ting som komme fram i media, det e denna her John Arne Riise saken, for nåken år siå.. Når Claus Lundekvam la ut i bokå si om at 3-4 kvinnfolk hadde rusla ut og inn fra rommet te Riise, på landslagsamling.. Som endte med full oppstandelse i media og skittslenging øve ein lav sko.. Riise gjekk te motangrep og benekta alle utsagn fra Lundekvam.. Det tok jo heilt av..

Eg meina Riise absolutt gjorde alt feil i denna saken.. Det e som sagt forskjell på å vær toskjen og idiot.. Her kjørte Lundekvam forsåvidt i front og kom med påstander i si bok.. Ganske så utleverande påstander.. Til og med..

Då e det faktisk sånn at når Riise valgte å respondera, så va det han som egentlig hadde føringen på ka han vil enda opp som.. I mine auger.. Lundekvam hadde egentlig ingenting å tapa.. Han hadde vært i helvete og tebake..

Om han blei tosk eller idiot, spilte den gangen ingen trille.. Uansett fikk han promo for bokå.. Heile den saken kunne tatt ein godslig og humoristisk vending, te Riise sin fordel..

 

Om han hadde tatt ein Astrid S..

 

” 3-4 damer som kom og gikk på rommet mitt ?? , Tjera vena meg.. Lundekvam hadde nok ein liten black-out der.. 13-14 damer e vel nærmare sannheten.. “

Det burde Riise svart som sitt offentlige svar, med glimt i auga og på eit humoristisk vis.. Då hadde han avvæpna heile saken trur eg, med å dra det så langt ut av proporsjonar at alle forstod han overdrev.. Og ikkje minst flytta litt av fokuset tebake te Lundekvam, med å ta med ein liten black-out.. Som det forsåvidt kunne vært grunnlag for å sei.. Der hadde egentlig Lundekvam lagt seg fram på ett sølvfat..

Istedet endte man opp med Lundekvam som den store tosken, som hadde skrevet detta i bokå si.. Men uansett fikk gratis promotering gjennom media si håndtering av saken..

 

Og Riise endte opp som den forsmådde idioten, som benekta damebesøk på rommet sitt.. Og fremstod lite sympatisk med å nekta å møta Lundekvam ved fleire anledninger ittepå..

Alt kunne gått i Riise sin favør her, om han gjerna hadde tenkt seg litt om..

Istedet for å gå rett i strupen på Lundekvam.. Humor kan væra ett fryktelig godt våpen i sånne omstendigheter.. Om man bare evne å sjå muligheten..

Så kunne dei to kamphanene ordna opp på kammerset, uten heila Norges presse på første rad..

 

” Kudos te Astrid S denna ukå.. Hu har forstått det..

=D

 

Eg, Mini’en og ei Jernkvinna med for lite Jern…

Då va jaggu meg fredagen åpna i all sin prakt.. Ikkje ett sekund for seint og alt for tidlig.. Mini’en va i storslag idag.. Allerede klokkå halv seks va det full gass i midten, med fullt lekebonanza.. Eg tenkte eg sko prøva planen med å kapra hans seng, men rett før planen sko iverksettast.. Så jogga fjotten ut av sengå og inn på rommet sitt, for å leka der heller..

Eg lå igjen lys våken og mildt øverraska øve kor tidlig han begynte å sprellene sine idag..

Jaja, ingenting e bedre enn å få ett godt utgangspunkt på jobb, ivertfall ikkje når det e fredag og greier.. Så eg tusla ut på badet for å tømma tanken og ta morgenstellet.. Eg forsøkte å få småtrollet i seng, men det va nyttelaust.. Han va i øvekant høg i røsten, når han proklamerte at han ville leka.. Så for å ikkje gi Kånå og ett strålande utgangspunkt på ein fredag, med 2 våkne småtroll.. Lot eg guten få vær i fred..

Mot all formodning så kan det jo vær detta stuntet hans, gir seg gjeldande i andre enden av dagen idag.. Miraklenes tid e ennå ikkje over, trur eg..

 

Skjønt, eg har min tvil om akkurat det slår inn.. Eg har meir tru på ein aldeles pissesur Mini som ikkje akkurat e nåke solstråla, itte barnehagen strabaser idag.. Kanskje best å ikkje jobba altfor fort i dag heller, sånn at mesteparten av ittemiddagen e passert når eg trør inn dørene heima.. Eg vett ikkje..

Då kan det fort slå ut på humøret te Kånå og.. Ei smågretten, ilter og ikkje akkurat smørblie Kåna, trumfa gjerna ein litt øvetrøtt Mini.. Egentlig..

Hu hadde forsåvidt fått beskjed fra legen at hu hadde for lite jern i kroppen.. Nåke som e vanskelig å forstå, sett fra mitt ståsted.. Spør du meg har den damå ett skjelett av stål.. Og vilje av jern… Eg trur ikkje legen har heilt tatt det med i betraktingen, og gitt na resept på nåken jernpiller med futt i.. Visstnok.. Det kan jo bli spennande når dei begynne å virka..

Jaja, det går sikkert bra.. Det har ein tendens te å gjør det.. Eg kan ikkje tenka meg nåke anna..

 

Eg tenke forsåvidt mye for tiå, eg har liksom tiå te det.. Når eg har tømt lastebilen og må kjøra 5-6 mil heimover igjen.. Det e liksom ikkje så mye anna å gjera på i lastebilen, mens man navigera droget mot byen igjen.. Ein stor kontrast te når eg komme heim forsåvidt.. Då har man nesten ikkje tid te å tenka, tenka man for mye då kan man fort gå på ein smell.. Så eg pleie å tenka meg ferdig før eg komme heim..

Men .. Det e ikkje ofta ting blir som eg hadde tenkt.. Egentlig.. Igår f.eks.. Då va eg såpassa sleten at eg hadde tenkt å tilbringa ittemiddagen på sofaen..

Men då hadde Kånå tenkt nåke anna som sjølsagt va viktigare enn det eg hadde tenkt.. Så hu for avgårde lika itte eg trødde inn dørene og forlot meg aleina i ein småbarnsjungel uten kart og kompass.. Hu sko henta dei her jerntablettane og gjera nåken ærend.. Det e jaggu meg løye og at Kånå sine tankar som oftast e viktigare enn mine..

Men man kunne jo ikkje aent enn lya.. Det va vanskelig å argumentera for litt egentid på sofaen, spesielt når jernkvinnen mangla jern..

 

Så då gjekk jo den planen i vasken og, mot normalt.. Egentlig..

Jaja..

Eg hadde vel ikkje tenkt godt nok igjennom den.. Eg får prøva igjen i ittemiddag..

Når Mini’en slår ut i all sin prakt, sur så ei potta og trøtt som ei fela..

Joda.. Men, i alle fall.. God fredag Folkens..

?

 

Ein torsdags Morgen i mild Koma..

Eg sitte bak i skapet på lastebilen på jobb og svelge unna ein kopp kaffi, regnet trumma taktfast på taket og ein skokk med varer står å venta på meg.. Det e ein sur morgen.. Ikkje ein sånn vennlig morgen, med solå som gløtta fram i horisonten og ikkje ei sky og sjå på himmelen.. Idag va det jaggu meg tungt å gå på jobb..

Til og med beinå e enige med meg idag, det de henge som to søkkvåte tømmerstokkar fra livet og ner..

Ikkje fikk eg sova skikkelig igår heller, eg bare lå og vrei meg itte eg hadde lagt meg.. Uansett ka posisjon eg prøvde å ligga i, så va ikkje kroppen fornøyd.. Fortærande greier.. Så.. Når eg endelig hadde funnet roen og nesten hadde forsvunne inn i søvnens kjærlige svøp.. Då kom Mini’en jumpande inn i sengå, og rigga seg te der i midten..

Tjera vena meg.. Det e som om man får ein muldvarp oppi sengå, der han styra på for å legga seg te retta.. Drog i dynå te den store gullmedaljen, og eg endte ute på vingen igjen.. På mine dedikerte 30 cm..

 

Den fjotten sovna jo på ett blunk itte ei romstering uten like.. Mens eg låg igjen med ein liten flik av dynå, og va igjen lys våken.. Eg vurderte ei stund å bæra han inn i sengå si, det e ikkje optimalt når han komme så tidlig.. Men då kan man fort gå på ein kraftige smell, og så våkna han halveis gjennom gangen og vekke Litlajentå og..

Då har man klart det stora, og klara garantert å vekka Kånå sin vrede i samme slengen..

Og gud forby om man vil det.. Får ikkje hu riktig dose med skjønnhtssøvn, har man med ei drageheks å gjera den påfølgande dagen.. Så eg beit meg i det og gjorde nok ett forsøk på å dulla meg sjøl inn i nattens rike igjen.. Joda, det va jo lettare sagt enn gjort, når man har ein fotballsparkande Mini ved si sida.. Som sove lika roligt som ein skrubbsulten akvariefisk..

Eg vett ikkje heilt ka klokkå va når eg sovna, men siste gangen eg kikka på den.. Så tippa klokkå akkurat halv 2..

 

Så nå sitte eg her på jobb.. Nærmast i koma og forsøke å våkna litt te med ein kopp kaffi.. Eller bek rettare sagt.. Ska ikkje akkurat skryta den der kaffimaskinen opp i skyene.. Men det e virkestoffene som e viktige idag, det å kjenna koffeinen som langsomt får liv i ein øvetrøtt kropp.. Smaken får komma i andre rekka.. Heilt klart..

Nei.. Det e vel bare å hoppa i det.. Varene springe ikkje på bilen av seg sjøl.. Det e tross alt torsdag og idag.. Snart helg..

Humøret dukka vel opp i løpet av morgenen, vil eg tru.. Det springe aldri langt vekk.. Eller foran meg.. Eg tar det stort sett igjen før klokkå åtta.. Nå har jaggu meg trommekonserten på lastebilskapet slutta sin taktfaste symfoni og.. Kanskje dagen ikkje blir så aller verst alikavel.. Det e det fortsatt ingen som vett..

Man får vel bare skrida te verks.. Vil eg tru.. Ingenting blir gjort av seg sjøl, hverken jobb eller godt humør..

 

Ha ein strålande torsdag, folkens.. Forhåpentligvis finne eg den te slutt og.. Uansett.. Så vant Liverpool igår og kvilifiserte seg te Champions League..

Se det ja..

Der kom jaggu meg ett lite smil i munnviken her og.. Det e aldri så gale at det ikkje e godt for nåke..

???

Dagen då livet blei snudd på Hovudet..

[easy-image-collage id=6154]


Det va den 5 juli, for litt øve 4 år siå…

At Storken bomma med timingå og leverte Mini’en 6 uker for tidlig.

Dagen då livet blei snudd på hode.

 

For det e ikkje te å komma ifra, at den guten hadde det travelt. Eg å Kånå blei nåke betenkte, når me fant ut at 4 mann va på vei.

Men me blei enige te slutt, at 4 ikkje kunne vær så mye verre enn 3…

 

Nåken ganger i livet, så tar man feil. Man vett det gjedna ikkje med ein gang, men sånn litt itte litt så sige det inn, at meir feil, det har man aldri tatt i heila sitt liv.

For all del, det e jo ikkje sånn at me angra på at me tok feil. For gudhjølpe meg, det e ikkje grenser for kor mye glede, latter og tårer denna karen har gitt oss…. Men av og te, så sko man ønskt, at de kom med sånn Power knapp… Dei her små trollå..

Ein sånn knapp, du bare trykka på når du itte 14 nye rampastrekår på rad, ikkje vett kor du ska gjør av deg meir…. Du e så sleten, at du hadde gladeligt solgt sjelå di, for 1 time uten nåken nye fantastrekår…

 

Nåken forvarsel i spedbarnstiå, det fekk me jo. For der Litlajentå og forsåvidt Han i Midten, blei skrekkslagne for den minste ting. Så hylte Mini’en av fryd, når Litlajentå i ett ubevokta øyeblikk kom øve an, sittande i vippestolen. Og ga an såpassa med fart, at det va rett før an spratt utav heile stolen…

Ellår når me la an fint på mattå, unna uroen, men 2 minutt ittepå fant an igjen borti ett hjørna av stuå. Gjedna nåke småirritert fordi han ikkje kom lengre…

Tjera vena meg, kor feil me hadde tatt…

 

Men, hjølpe meg kor kjekkt me har hatt det og… Somme kveldar, itte at alle ungane har lagt seg, kor eg å Kånå endelig har fått parkert i sofaen. Så har me bare sett på kvarandre, tenkt det samma og brøte ut i krampelatter…

Gjedna bare pga. ett bleieskift, men heilt sikkert ett bleiskift fra ein aen verden… Fjotten låg jo aldri i ro..

Ellår når an klatra oppi sofaen, og klarte å ramla ner, mellom veggen og sofaen, og satt bom fast… Kånå måtte holda an i beinå, mens eg drog sofaen litt ut. Mens detta MiniMonsteret, hylte av skrekkblanda fryd, når Kånå dro an opp igjen….

Og då an hadde ein periode, kor all mat kom i retur, på dei løgnaste måtar. Gjedna så brukte an skeiå me graut, som ein katapult og lagde ei flott rosa me babygraut, midt i pannen på Pappen. Og satt med ett lurt flir å venta på at Pappa sko le, ett Jack Nicholsen flir…. Gjekk jo ikkje an å prøva å vær alvorlige, eingang….

 

Eg kunne holdt på te imårå, med å fortella om all rampen han har funne på, og det blir stadigt nye, lagt te i rampebokå hans…

Men uten den little Emil klonen, så hadde det gjedna ikkje blitt noen blogg..

 

E jo heilt gale og, skriva blogg, eg liksom… Kim gidda å lesa det da. ?? … Eg huska eg logga meg inn på Blogg.no, og oppretta denna siå, registrerte meg og trykka enter…. For så å sleppa ut et skrik, nett som han Kristian Valen, når han parodiere Åndenes Makt…

“iiiiiik”…

Så kleiste eg Pc’en igjen, og turte ikkje å logga meg inn på 3 uker… For så å setta meg ner, itte dei 3 ukene, og begynte å overføra ein god del fra Facebook, inn i blogg’en….

Trykka “Lagre og Publiser” og håpte på 50-60 leserar…..

 

Nå e det stort sett opp imot 1000-1500 Kvar dag…  Ein gong hadde eg 3800 stykk, på ein dag..

Det e jo heilt sprøtt….

 

Men tusen takk….. Te alle som kikka innom, og syns det e kjekkt å lesa om oss…

Ein små spretten familie, med 4 små i hus….. på 4,6,9 og 12….

 

Tusen hjertelig takk…… ;-D

 

Frode bodde i Boden..

Eg blei tipsa om ein lite kuriositet idag, av bror min som bor i Bodø.. Nemlig ein sangtekst fra Karpe Diem.. Sangen hette Sminke og i refrenget har de jaggu meg ei strofa om Boden..

 

[perfect_quotes id=”6148″]

 

Eg skvatt litt te.. Men det vise seg i ittetid at Karpe Diem heilt klart bare har vært forut si tid, eller mi tid.. Siå sangen va på deiras 3 album, som kom ut i 2010..

Men alikavel.. Artig sammenstreff..

=D

Eit lite Gjøkeredet i hverdagens Solskinn..

Mini’en på ferde i lekerommet.. ??

Når eg hadde levert siste pakken idag og suste heimover, va det med vissheten om at ett lite forfriskande friminutt i ein strabasiøs hverdag venta på meg, i ittemiddag.. Eg sko kjøra Han i Midten på karate trening.. Jaja, som einkvar glede før eller seinare vil erstattas av sorg, oppveies einkvar fordel i livet med ei ulempa.. Det kan eg glatt skriva unna på.. For eg hadde nærmast ikkje trødd inn dørene, før Kånå forsvant andre veien..

Hu sko avgårde på RG-Lek med Litlajentå, og hadde fått ordna seg med skyss av naboen som og sko der.. Igjen heima satt ein meir eller mindre mutt og absolutt lite sammarbeidsvillig Han i Midten..

Mini’en satt på loftet og leka med lego, sammen med nabogutten.. De har blitt ett lite radarpar, men eg merka at nabogutten av og te blir metta av heile Mini’en.. Eg kan forstå han eg.. Han e ein liten klegg når han legge sin elsk på nåken.. Det e ivertfall heilt sikkert.. Men i dag så kosa de seg nå sammen der oppe, mens man høyrte den her sedvanliga raslingå fra legoen.. Han i Midten satt i sofaen klistra foran tv’en og nekte å gå på trening..

Eg har ein mistanke te at det va derfor Kånå hadde det så travelt med å forlata åstedet.. Hu hadde heilt sikkert hatt sin fulle hyre med å få han klar før eg kom heim, men sikkert gitt opp i forsøket ett stykke ut på oppløpet..

 

Tid e som ein god aldrande vin, man sette aller mest pris på den når man bare har litt igjen.. Men nå va det snart tomt, og klokkå nærma seg styggelig 17:00.. Han i Midten klaga seg øve vondt i foten, men hadde ikkje hatt nåken problemer med å hoppa på trampolinen hos ein kompis tidligare.. Eller slå hjul ute på lekeplassen.. Så det lå vel litt i kortå at han såg litt svart på akkurat denna første karate treningå, itte ferien.. Det e litt besynderlig og, for når me først komme der, så kosa han seg glugg ihjel..

Men det ei ein lang vei fra sofaens trofaste svøp, te å krypa inn i karateklærnå og komma seg avgårde.. Te slutt så vant Fatter’n maktkampen i siste liten, og fjotten gjekk og kledde seg..

Eller muligens så va det lovnaden om ein is, når treningå va ferdig som gjorde susen.. Ingenting kan vær så fruktbart for viljen te å lya sine foreldre, som ein liten bestikkelse.. Me jogga inn på bydelshuset ett par minuttar forsinka, men guten rakk akkurat oppvarmingå.. Og når Fatter’n hadde fått kaffien sin, Mini’en funnet lekerommet så lød det taktfaste og høylytte karaterop fra treningsrommet.. Friminuttet va begynt..

Det va blitt ein vennnlig ittemiddag te slutt, som omfavna ein sliten massebarnspappa.. Som endelig fikk eit lite øyeblikk for seg sjøl.. De e vakre dei øyeblikkene.. Nett som om man har tatt nåken tablettar med solskinn..

 

Men.. Som eg sa innledningsvis.. Glede blir fort te sorg, og fordel blir trumfa av ulempe.. For itte ett lite iskalas på veien heim, kor Mini’en nærmast endte opp som ein snømann.. Så måtte eg hjelpa Eldstemann med leksene.. Matematikk.. Gudhjølpe meg og herrens hærskare.. Eg va aldri ein racer på brøk og det har ikkje forandra seg med årenes løp.. Nåke som for meg bare bekrefte mi meining fra min barndom, at brøk va meir eller mindre komplett meiningslaus lærdom.. Eg har jo aldri brukt brøk te nåke fornuftigt, hverken før eller seinare..

Det starta forøvrig akkurat passe.. Ka va 1 sjuende del av 14 som me itte litt lett resonering fant ut måtte vær 2.. Men itte ett par oppgaver te i samme duren, møtte med jernteppe.. Ett blytungt teppe av rustbefengt jern, som lå foran mitt matematiske hjørna i hjernebarken..

2 brøkar sko adderast og eg huska ikkje i min villaste fantasi kossen me gjorde det.. Ikkje Eldstemann heller.. Kånå bare løfta hendå som om nåken gjorde ett brekk her i heimen, og meldte seg ut kjappare enn svint.. Og spant nerøve trappene og for ut.. Va det her man sko ganga den eine brøken med den andre, før man gjorde ett eller anna aent logisk..?? .. Det stod heilt stille.. Ikkje va det mye hjelp i Google heller, ikkje som me forstod ivertfall.. Så me utsatte akkurat den oppgavå te imårå..

Akkurat der og då, føltes det som det einaste retta og gjør.. E man i tvil, så legg det til sides og sov litt på det.. Istedet for å driva grøftegraving i hjernebarken itte ett matematisk mirakel..

 

Eg satte ei kaffikopp i kaffemaskinen og skrudde den på.. Før eg måtte ner å hjelpa Mini’en med å få skornå på seg, Han sko ut ein liten tur.. Litlajentå for å svansa rundt og gjorde ingenting og alt.. Rotet hang som ein malstrøm i hælane på hu, så man trengte ikkje lura på kor hu hadde vært.. Det va bare te å følga rotet fra gangen og inn på rommet hennas.. Han i Midten va sporlaust fordufta igjen og Kånå klaga seg øve at huset såg ut som ett sodoma.. Ein ganske så normal dag i vårt lille gjøkeredeparadis..

Magen begynte å rumla mistenkelig, så eg satte meg på rammå å glodde litt på nettavisene, før eg kom på kaffien eg hadde satt på.. Helsikke, den e sikkert iskald nå..

Eg spant opp på kjøkken itte endt oppdrag på dass, og sette koppen i mikroen for å få litt lunk på den igjen.. Når Eldstemann ropte at han trengte hjelp på dataen oppe på rommet sitt, asap.. Som sagt så gjort.. Det tok litt lengre tid enn først beregna, og når det va gjort så rydda eg litt i loftsstuå.. Kånå hadde egentlig ganske så rett.. Det såg jaggu meg ikkje ut i heimen idag.. Men ka i all verden kan man forventa på ein tirsdag i heimen te ein massebarnsfamilie da..

Eg hadde vært meir bekymra om huset hadde vært 110 % på stell, med skinnande sølvtøy og 4 ungar i skinnande kjole og matrosdressar.. Det hadde vært bekymringsverdig det.. Heilt klart..

 

Dørå smalt plutselig igjen nere i gangen.. Mini’en kom inn igjen.. Då går det 2 sekund før man først høyre ein sko som treffe veggen, før den andre treffe lika etterpå.. Det e som å sjå Nils i Mot i Brøstet.. Eg tulle ikkje ein gang, de e som 2 dråpar vann på det området.. Ein gang klarte han å senda støvelen i ein perfekt bue, øve seg sjøl før den traff utgangsdørå bak han, med ett smell.. Og han brøyt ut i ett triumferande brøl, øve sin kunstneriske ta av sko manøver.. – Så du den, Tijil.. Sa han førnøyd te søster si..

Det e nesten ubetalelig å bivåne, vettdu.. Når han e i retta humøret.. Han brølte opp at eg måtte komma ner å hjelpa han med nåke.. Så eg jogga ner trappene fra loftet, og forbi kaffikoppen som stod å kjølna i mikroen på kjøkken..

Bare for å få beskjed om at han ikkje trengte hjelp alikavel.. – Ed klarte det sjøl, pappa.. Sa han stolt, itte å ha åpna glidlåsen på jakkå si.. Sånn gjekk meir eller mindre heile ittemiddagen og kvelden.. I ett bankande kjør te kidsa va parkert i ladekassane, og nærmast slokna før de traff lakenet.. Skole og barnehagestart tar tydligvis på, for 2 småtroll som nettopp har hatt ett halvt års ferie.. Det e litt morosamt og, når det glade vanvidd omringe deg i hverdagen.. Så e det forsåvidt mange plasser å gjemma seg..

Nåken ganger kan man flykta inn i latteren, andre ganger inn i den bunnløse fortvilelse.. Eller man kan frivillig luska seg ut i boden, med ein kald kopp kaffi og sitta å studera Edderkoppane som blunka dovent mot deg..

 

Eg.. Som e alltid har vært livredd for edderkoppar.. Eg vett det, det e jo heilt latterlig.. Høydeskrekken min og ett lite snev av klaustrofobi har forsåvidt ein slags logikk.. Men når eg plutselig blir overraska av ein svær hårete edderkopp som dingla foran augene på meg.. Så går nærmast all sjølkontroll totalt i oppløsning.. Eg blir som ein fisk som ikkja har fanaring om at den leve i ett akvarium, og spinne rundt min egen akse som ein planet på villspor..

Men det e vel gjerna sånn, innimellom.. At ein liten tur i Bodå blir eit slags Gjøkeredet i hverdagens strabasiøse mørke..

Det blir ein plass man flykte, for å bli frisk fra småbarnslivets glade vanvidd.. Sjøl om man aldri har vært sjuk.. Man sko ønska man kunne drukket opp ei flaska med solskinn og kvitta seg med litt tungsinn, sosial angst og forbigåande dårlig selvtillit.. Men det spille vel ingen rolle.. Når bølgene har lagt seg og man rusla nåke mindre stressa inn i heimen igjen.. Boden blir ein knagg man kan henga hverdagens uro på.. Et sted kor oss stille undertrykte helter av dårlig timing, får samla tankene før de bryte ut i ett skred i alle retningar..

Som sagt før… Ydmykt dyrka me håpet om ei meining med tilværelsen.. Mens tiden går som ein virvelvind, ett dragsug man aldri komme ut av..

Man vente på ein fortsettelse som aldri kommer…

 

NEEI.. Då røyklegge me jo halve byen…

Du hendelse..

Man kan vel virkelig sei at denna søndagen har levert varene, sett sånn familielivmessig.. Me har feira Eldstemann her i heimen idag, for han har bursdag.. Så me stod opp relativt tidlig, og fyrte opp ein muffins med lys og rusla opp trappene te rommet hans.. For å vekka han på tradisjonelt vis, som me gjør her i heimen.. Kor me overlevere ein presang på morgenkvisten, med ein muffins med lys akkompagnert med Happy Birthday i alle tonearter som finnes..

Sjølsagt når lysene e tent kommandere Kånå meg te å ta bilder med mobilen min, ein mobil som meir eller mindre va tom for strøm.. Så eg spurta nerover trappene og inn i stuå, på leit itte speilreflekskameraet..

Som forsåvidt hadde strøm, men mangla minnekort.. Herreguud… Kånå kauka så stille som hu kunne fra loftsstuå, kor i helsikke eg blei av.. Eg kviskra irritert tebake at eg nå va på minnekort jakt, som sant va.. – Drit i kameraet å kom og syng, din dust.. Brølte hu tebake.. Tjera vena meg, åsså lura hu på kor kidsa får dei her ukvemsordå ifra.. Jaja, eg gjorde som eg fikk beskjed om, og luska opp trappene mens eg stemte i på Happy Birthday..

 

[perfect_quotes id=”6128″]

 

Kånå fiska plutselig mobilen sin opp fra lommå, og begynte å knipsa bilder.. Eg kikka perplekst på na og andletet mitt uttrykte tydligvis sterk forbauselse.. Hu bare kikka trassig på meg med ett blikk man ikkje legge seg ut med, og knipsa videre.. Eg tenkte mitt men klarte å holda styr på kjeften, for ein gangs skyld.. Eg va jo ikkje ferdig med å synga Happy Birthday, så det ordna seg egentlig sjøl.. Det ska Kånå vær glad for, eller eg.. Det får me forsåvidt aldri vita..

Det kunne blitt ein anna historie.. Det e alltids ein anna historie, det som skjer ittepå.. Når blikkene e vendt ein anna vei.. Men idag va de vendt mot Eldstemann.. Det va hans dag idag..

Itte presangen va pakka opp og me hadde sunget ifra oss, for denna gang.. Så gjekk me ner i stuå igjen.. Eg satte meg med laptopen, med Kleggen klint te mi venstre sida.. Han såg på barne-tv.. Litlajentå va fortsatt oppe på Eldstemann sitt rom, og stjal te seg litt sjokolademuffins, når Eldstemann ikkje fulgte med.. Det gjekk jo som det måtte gå, og hu fikk meir eller mindre passet påskrevet av Eldstemann.. Når han tok na på fersken.. Hu hadde sikkert gumla i seg halve muffinsen hans då, den der rampajentå..

 

[perfect_quotes id=”6129″]

 

Seinare på dagen, itte ett inn/ut av heimen bonanza fra dei 2 minste, så kjørte me på McDonalds for å spisa middag.. Eldstemann hadde bestilt det.. De får lov å bestemma middag og på bursdagen, så me ende stort sett opp der.. Foruten ein gang eg og Eldstemann hadde fiska makrell te den store gullmedaljen.. Då ville han ha makrell.. Det va jo superpopulært, itte 3-4 makrellmiddager i forskjellig format, dei siste dagane.. Så me endte jo opp på MacDonalds då og, for å stilna protestene te resten av Flokken..

Det e måte på kor langt man kan dra eit makrellmaraton.. Eg trur Eldstemann va fornøyd te slutt, den gangen og.. Ikkje hadde me fleire makrell oppskrifter igjen heller..

Men, tebake te idag.. Me pakka Flokken i vidunderet våras, og suste mot middagsstasjonen.. – Pappa, kjør bånn gass.. Kauka Mini’en.. – Nei.. Brøle Han i Midten.. – Då røyklegge me jo halve byen.. La han te.. Han har forsåvidt rett.. Eg trur gjerna ikkje turboen på vidunderet våras e heilt med sine fulle fem.. Så når man trør litt ekstra på gasspedalen, står ei ravnsvart røyksky ut fra eksosen.. Og bilane bak oss forsvinne i ei tåkesky av olja og eksos..

 

[perfect_quotes id=”6130″]

 

Så eg tok det rolig og parkerte fint utanfor McDonalds.. Klok av skade fikk me ut av Flokken ka de ville ha å drikka og spisa, før me gikk inn.. Ellers kan det fort bli ramaskrik ved bordet.. Når ein har fått milkshake, og han som fikk Cola plutselig vil ha det samma.. Eller omvendt.. Nå går me ikkje ut av bilen, før alle har bestilt.. I det øyeblikket me har forlatt bilen, e matbestillingen stengt.. Det funka egentlig strålande.. Og har gitt oss litt etterlengta ro med bordet..

Men idag, va Han i Midten i storform.. Og begynte forsåvidt ett lite haraball, når me nesten va ferdig.. Kånå oppdaga som meg alarmsignalene tidlig, og sendte meg, Mini’en og Eldstemann ut dørene..

Mens hu, Litlajentå og Han i Midten kom etter.. Eit lite vulkanutbrudd blei avverga og belønna med ein liten Pokemon Go jakt nere i sentrum.. Det gikk jo egentlig strålande.. Med kjørte på tomgang rundt omkring og tok Pokemon stopp te den store gullmedaljen.. Men.. Så gikk det som måtte gå.. Og alltid ende opp, med oss.. Ein eller aen legendarisk Pokemon va i nærheten, og eg blei losa imot den av to ivrige kartleserar.. Først kjørte me litt feil, før me fant fram.. Og de nærmast stupte ut av bilen for å få has på denna legenden..

 

[perfect_quotes id=”6131″]

 

De måtte visst vær to for å klara å fanga denna her legendariske Pokemonen, men når Eldstemann hadde kobla seg te Han i Midten.. Hadde han fått opp ett eller anna “Error” melding på telefonen.. Og han klikka jo sjølsagt i vinkel.. Han va fortsatt litt på tur itte McDonalds besøket, og då e sjølsagt alt Eldstemann sin feil.. Om nåke går gale.. Gudhjølpe meg og herrenns hærskare.. Dei to kan gå fra best buddy’s te verdens største fiendar, på mindre enn ett nanosekund..

Eldstemann redda seg inn på eina siå, mens eg fikk hanka inn hissigprompen på andra siå.. Eg og Kånå delte i tumultene ett blikk, ett blikk som for ein gangs skyld va samstemt.. Det va på tide å kjøra heim..

Han i Midten røyk lukst på rommet sitt, og Eldstmann likaså.. Mens eg og Kånå rusla ein tur på lekeplassen, mens dei 2 minste fikk utfolda seg litt med venninner og kompisar.. Eg rakk ein kopp kaffi og litt fotballprat med ein nabo, før eg fant ut det va best å sjekka forholdå i heimen.. Puh.. Heldigvis hadde de lydd, og satt fortsatt på kvar sitt rom.. Han i Midten hadde fått tenkt seg litt om, og sa forsåvidt unnskyld både te meg og Eldstemann.. Før han fikk lov te å stikka te ein kompis..

 

[perfect_quotes id=”6132″]

 

Te slutt va dagen omme.. 2 små e i seng, 2 litt større e på vei mens 2 stykk utslitte foreldre sitte i apatisk koma i sofaen.. Med Disney Channel rulle støyande på tv’en i bakgrunnen og nasen klistra i kvar vår skjerm..

Omtrent som ein hvilken som helst søndags kveld.. Egentlig..

 

Så.. Ha ein flott søndagskveld Folkens.. An komme nok te oss og, omsider..

Ein slags Stand Up – Eg, Boden og bLEST Litteratur Festival..

 

Jøje meg.. Nå begynne eg å lura på om denna Karin Berndtsson strategien va så lur.. Det med å sei ja te det mesta av utfordringar som dukka opp.. For itte eg takka ja te invitasjonen hos bLEST Litteraturfestival, så har den eina kanonå itte den andra blitt bekrefta te Litteratur Festivalen.. Lahlum, Kaggestad, Steinfeldt og nå Vendela Kirsebom..

Tjera vena meg ..

Når eg for ei god uka siå va i møte med de, om ka min rolle oppe i detta greiene sko vær.. Så ser det ut for at det blir laga ett lite “Boden” hjørna.. Midt inne i Tysvær Kulturhus.. Kor eg ska fortella litt om bloggen, og gjerna ta ein historie og to.. – Ein slags stand up, på ein måte.. ?? Spurte eg .. Og meinte det forsåvidt litt på spøk.. Men sjølsagt backfired det rett i fleisen på meg..

Det va jo meir eller mindre ein strålande ide, meinte hu fra festivalen.. Hjølpe meg..

 

Om eg egentlig ikkje allerede va ukomfortabel nok med akkurat detta prosjektet.. Så blei det absolutt ikkje nåke mindre skummelt, når det tok denna vendingen her.. Eg, avholda ein slags stand up opptreden..?? Himmel og hav.. Ka i all verden har eg stelt i stand.. Ei trøst i all denna galskapen, får bli at det skjer i kjente omgivelsar, på ein måte..

For i all ydmykhet blir det satt opp ei full size Bod, inne i detta hjørna mitt.. Så sko det gå lukst te helsikke, kan eg bare rømma inn i den.. Og ikkje komma ut igjen før folk har gått heim..

Om det ikkje komme nåken så gjere jo det ingenting.. Då slippe eg jo forsåvidt lett unna.. Jaja, når eg først har dratt det så langt som detta, så må eg vel innrømma at eg håpa det komme nåken.. Så eg ikkje ende opp der heilt aleina.. Kanskje eg sko fått Vendela Kirsebom te å komma inn i “Boden” hjørna og dra inn litt publikum.. Eller kanskje Hans Olav Lahlum.. Han e jo rett og slett ein eksepsjonelt interessant fyr.. Han måtte det vært ein opplevelse å få møtt.. Kaggestad og Steinfeldt og.. Med sine erfaringar..

Men, då hadde eg vel endt opp med fullstendig jernteppe, og ikkje fått fram ett ord.. Det hadde jo vært perfekt, på min første litteratur festival..

 

Eg må jo bare innrømma at eg ikkje akkurat trudde dimensjonane på detta arrangementet, sko vær så store.. Eg hadde vel gjerna ein liten anelse om det, men når navnene på andre deltaker begynte å renna inn.. Så har prestasjonsangsten virkelig begynt å setta sine spor.. Men det kan vel umulig bli verre enn når eg va på tv.. Trur eg.. Det e ikkje godt å sei, eg har jo aldri vært med på nåke lignande..

Man får vel bare prøva å vær seg sjøl, og gjerna forbereda seg litt meir.. Enn eg gjorde før denna her tv-opptredenen.. Kor eg tok det nærmast på sparket..

Her må det nok øvast litt på forhånd, vil eg tru.. Kanskje e det ein smart plan å skriva ett slags manus på forhånd, så kan eg øva meg på dei heima.. Eller nåke i den duren.. Hjølpe meg.. Eg sitte nesten her å kjenne ei mitraljøsa av nervøse vibber, skyta seg gjennom kvart fiber i nervesystemet.. Og ennå så e det 2 månader te eg ska i ilden.. Herreguud.. Jaja, det får vel egentlig bare bære eller brista..

Kvar gang eg begynne å tenka på detta her, så sette eg jo igang ett skred av tankar som går i alle retningar.. Så kanskje eg må tenka litt mindre på det.. Eller meir..  ??

 

Det går som oftast bra, seie alltid Far min.. Det har ein tendens te det.. Så me får jo bare håpa på det besta.. Og at eg ikkje ende opp med ein vaklande forestilling, som ein skranglande gyngestol så mangla den eina vangå..

Man får heller ha truå på seg sjøl, istedet for å leva seg inn i ein bunnlaus fortvilelse..

Så har heilt sikkert skjebnen ein plan med detta opplegget.. Kanskje e det ett springbrett videre på denna stien, som eg gjerna såvidt har begynt på.. Eg hadde ivertfall ikkje i mine villaste fantasier trudd, at detta blogg greiene sko ta sånn av..

Og enda opp med ein invitasjon te ein Litteratur Festival med så mange kanoner på gjestelistå..

 

Tenk å ha navnet sitt på samma listå som Hans Olav Lahlum, Johan Kaggestad, Hans Wilhelm Steinfeldt og Vendela Kirsebom..

Eller Jørgen Jæger, Maja Lunde, Yrsa Sigurðardóttir og Monica Csango..

Det e jo heilt villt… Man kan jo ikkje anna enn å bli bittelitt imponert øve det.. Men, sånn e det.. Når man e bedre enn Fantomet.. Eller heile Barcelona.. Som eg så ydmykt proklamerte i eit tidligare innlegg..

Man må jo bare ha truå på seg sjøl.. Vil eg tru.. Sjøl om man ska te med “Eit slags Stand Up”, på ein måte..

Lørdag 21 oktober braka det uansett laus..

=D