Ei Soga om når Mini’en slutta med Tutt.. På ein Måte..

Så va det mandag igjen, og jobb.. Eller ferie.. Alt itte kossen man ser det.. Livet som småbarnspappa, blogger og arbeidskar begynne å dra seg te.. Det e det ingen tvil om.. Dagane fyke forbi som ett løpsk godstog på vei inn i evigheten..

Det står alltid ett eller anna og venta rundt kvar ein sving..

Det e som om man e ein svær gråkval som må opp for å pusta innimellom.. Fra hverdagens strabaser i ein hektisk småbarnsfamilie.. Alt og alle ska ha ein bit av både det eina og det andra, men man har aldri nok tid te alt, på ein gang.. Derfor prioritere man og velge ut itte beste forstand, mens man sige seigt og sakte fremover i småbarnslivets lumske atlanterhav..

Med skumle havstrømmar i alle retningar.. Det blir stadigt lengre mellom kvar gang man rekke opp te overflaten for å pusta..

 

Men det e vel sånt det ska vær, trur eg.. Koffår sko eg ha det annerledes enn andre..?

 

Mini’en f.eks.. Han har itte ein kraftfull kamp, som me begynte å lura på om me nåken gang kom te å komma seirande ut av.. Nemlig kampen om tutten.. Te slutt så va det bare ein tutt igjen, ein tutt som han verna om som om det va verdens siste tutt.. Nåke det forsåvidt for han, sjølsagt va..

Men te slutt så måtte han modig men trøstesløst gi tapt, når Kånå ikkje kunne finna den, ein kveld..

Han virra rundt i heimen som ein villfaren zombie den siste kvelden me leita itte tutten, med ett desperat blikk i augene.. Han leita på alle sine sedvanlige hjemmesteder, som kunne tenkast at oppbevarte den siste gral av tuttar.. Men te ingen nytte.. Tiden med tutten va ett fortapt kapittel, i ein liten kar sin ferd på vei mot voksenverdenen..

 

Han la seg med ett sorgfullt blikk den kvelden, men ønska seg inderlig ein ny te bursdagen sin..

 

Både eg og Kånå visste sjølsagt at hadde han leita i søppelbøttå unda vasken, kunne fort kvelden blitt annerledes.. Alikavel, det va på tide å slippa taket nå, me hadde på ein måte bestemt oss for han.. Men det va faktisk med tungt hjarta man forlot rommet hans, den kvelden.. Når poden satte ett valpeblikk i deg, og med brist i røstå sorgmodig proklamerte..

– Ed e store gutt nå, for tutten e borte vekk.. Finna an ikkje.. Så ed sova uten.. Store gutt eg..

Eg trur han trudde lika mye på det, som me følte oss som snille og gode foreldre den kvelden.. Men, ein gang må man jo slutta.. Uansett kor trist det e.. Det va nesten verre for oss voksne enn det va for den fjotten.. For skyldfølelsen øve å ha tatt fra han nåke han hadde så kjært, den va jaggu meg ikkje lett å bæra..

Mens han sovna lika snart som ellers.. Satt me oppe i stuå med to kulerunde supertriste valpeauger, brent fast på netthinnå..

Men.. Det e ein øvegang, som far min alltid seie.. Heilt klart..

 

Sakte, men sikkkert..

Så begynne eg å ana konturane av meiningå, bak far min sine ord.. “Det e ein øvegang” .. For drar man proppen ut av ett eller anna om det e ett badekar, kjøkkenvasken eller gjerna ett svært badebasseng.. Så e det som regel nåke som vil komma ut, ivertfall om det har vært nåke oppi..

Og at det tydligvis har vært mye som har venta på å få komma ut hos Mini’en.. Det e ivertfall heilt sikkert..

For Mini’en har blomstra opp som ett muntrasjonsråd uten sidestykke.. Til og med Litlajentå må nesten gi tapt for denna nyvunnet trangen Mini’en har funnet, te å uttrykka seg muntlig.. Det e ikkje måte på kor mye denna little karen har på hjarta.. Ting som sikkert har brusa under overflaten, men tidligare har blitt holdt igjen av smokken..

 

Det e ikkje stopp på ka han har å fortella, vil spør om eller klaga seg på.. Fra morgen te kvelds..

 

Der han før gjerna har sittet på siå av meg i sofaen, med kosebamsen i fanget og tutten i munnen og nøte livet.. Mens han kosa seg med ett Paw Patrol maraton av astronomiske proporsjonar.. Så går kjeften nå for tiå, som klappringå te halen av ein trua klapperslange..

Filmen som han gjerna ser på komme nå i andre rekka..

Det e viktigare å plaga Fatter’n med alskens spørsmål han ikkje kan svara på, men som eg sikkert burde kunna.. Bare for å stogga kjeften te Mini’en i minst ett par minutt, ivertfall.. Men om eg svara eg vett ikkje, så hjelpe ikkje det heller, for då ska jo han jo vita koffår eg ikkje vett.. Fatter’n liksom, han så ska vita alt.. Tjera vena meg..

 

Eller om morgenen, før me andre dødelige pleie å stå opp.. Kor han før lå med tutten i munnen og holdt kjeft, der i midten av sengå våras.. Kor han nå komme inn te oss og spinne litt rundt i midten, før maset begynna igjen.. “Kan eg få I-paden ?, Ska me snart gå opp ?, Kan eg gå inn te Tiril ?, Kan eg få nåke å spisa ? ..

Du skjønne tegningen, ikkje sant..

Og svara man Nei fordi klokkå e 05:30, så komme nærmast oppfølgingsspørsmålet før man e ferdig å svara..  “Koffår ikkje det da ?.. ” .. Det e derfor man seie at nåke av det vanskeligaste man komme ut for, som foreldre.. Det e å få ungane våras te å forstå at NEI e ein fullstendig setning.. At nåken foreldre blir nødt te å ta seg ein ferie, aleina.. For å få avlastning fra spinnville, rampete og vitebegjærlige snakkesalige unger..

Det har eg ingen problem med å forstå.. Det burde nærmast vært obligatorisk, at foreldre hadde minst ei uka aleina ferie.. Minst ein gang i året..

 

Men… Det e ein øvegang.. Plutselig så sige man te overflaten, får tatt 2-3 innpust.. Før det e på an igjen..

Det e derfor eg seie at det mandag igjen.. Og jobb.. Eller ferie…

Alt itte kossen man ser det…

=D

Morgenstund, kaos og ein Dab Radio..

Itte ein liten tornado av ei morgenstund, har roen endelig senka seg øve stuå.. Radioen står å dura i ett hjørna borte på kjøkkenet, ein eller anna hits kanal Kånå har lagt sin elsk på.. Me har fått oss ein liten sånn Dab radio med ett kobbel av kanaler, og Kånå kan ikkje få fullrost detta opplegget godt nok..

Eg e nåke meir nostalgisk anlagt.. Eg huska ennå stundene i ungdommen.. Den analoge tidsepoken..

Den gangen man med kirurgisk presisjon justerte ømfintelig det størsta hjulet på radioen, for å få best mulig kvalitet på sendingå.. Ett ritual som gjekk inn i ett større mønster.. Ein kassett måtte alltid stå klar i tilfelle ein sang man ville ha, plutselig åpenbarte seg øve etaren.. Og man trykka febrilsk på Play og den raude Rec knappen samtidig..

Antennå hadde man på forhånd justert inn i den beste retningen, for å motta Fm signalene..

 

Som oftast hadde ivertfall eg rigga meg klar med penn og papir, te å skriva opp sangtittel og artist.. Sånn at man kunne føra det inn på kassettcoveret ittepå.. Man ville jo ikkje skriva på coveret med ein gang, for somme ganger brøyt plutselig Egil Houleland inn.. Lika itte sangintroen.. Ingen ville jo ha introen te The Final Countdown med Europe, avbrutt av verdens tørraste spøk fra Mr.Houeland.. Så då måtte man spola kassetten tebake litt igjen..

Tjera vena meg..

Eg huska den der Jeanny med Falco.. Trur eg brukte 4 Topp 40 lørdager med ein nidkjær fingertupp på Rec knappen, før eg fikk heile sangen uten irriterande kommentarer.. Det va rett og slett vanskelig å sjå føre seg den gangen, at man seinare i livet sko streama musikken ner fra det enorma World Wide Web og ut av ein app.. Det fantes jo ikkje sånn kommersielt, den gangen..

Nåken hadde gjerna fått seg parabolantenna, hustelefon med trykknapper eller tv med fjernkontroll..

 

Hjølpe meg.. Det høyrest jo nesten ut som om eg e haugammal.. Men det e jo bare 25 år siå.. Det va banebrytande saker den gangen.. Nå te dags så e det nesten museumsgjenstander, ivertfall i den forstand som det kom i den gangen.. Nå snakke me jo te tv’en.. Eller brødristaren.. Og har trådløse høytalerar som e kobla i hopa, og på toppen av det heila blir styrt av mobilen..

Me styre til og med datamaskiner med å bare ta på skjermen.. Telefonane våras e hukommelsen, oppslagsverk og andre lignande ting..

Det e ein enorm fremgang man har hatt.. Sånn teknologisk sett fra analog teknikk te digitalt.. Verden har tatt enorme skritt på 25 år, det e det ikkje nåke som helst tvil om.. MEN… I løpet av alle dei her årene, e det fortsatt ikkje oppfunnen eit einaste digitalt apparat eller maskineri.. Som kan stilna ein storm av søsken, i full krig på ein lørdagsmorgen..

 

Det e fortsatt kun ein analog versjon av Mutter’n, eller Fatter’n.. Som kan stogga ein Flokk med morgen yre ungar, så virra omkring i heimen som småville apekatter.. Apekattar så rasere alt de komme over på sin vei, der de storme i samla flokk rundtomkring.. Først blir me foreldre terrorisert av dei 2 minste, som snikande og kalkulert komme inn og overtar sengå.. Den eine, alltid litt før den andre..

Når de blir forvist derifra, itte å ha maltraktert det sista håpet om bittelitt lengre søvn enn te klokka 6.. Så beinflyr de opp trappene og inn på kjøkkenet..

Snopeskap blir rutinert brutt opp.. Utbyttet blir fordelt itte den sterkaste sin rett, før de har forflytte seg te sofaen i stuå.. Har ikkje ein av dei 2 eldste allerede blitt vekka av Stormtroppene, blir de fort utsatt for samme terror som sine foreldre.. Gir ikkje dei 2 eldste itte og komme ner i stuå for å skrua tv’en på te dei 2 yngste

Så blir det som om ett gospelkor på 100 mennesker blir kanalisert ner mot oss stille undertrykte i loppekasså.. Med ein sterk bønn om å få tv’en på, oppe i stuå..

 

Ein tv som gjerna gir 5-10 minutts med ro og fred, før krapylene finne ut at de e sultne og vil ha mat.. Eller har gått på do og “bæsja” og må ha tørkehjelp.. Eller som i dag, kor vår seng blei brukt som trampoline og man våkna i meir eller mindre vektløs tilstand, før man smalt i madrasså med ett smell.. Me prøvde med kvar deiras pad, som stilna hoppingå i nåken minutt..

Før den eine pad’en va tom for strøm, og det blei kraftige disputter om den andre, som fortsatt va oppe og gjekk..

Kidsa blei sendt lukst ut på sine respektive rom, te liten eller ingen nytte.. Man har nærmast ikkje slumra seg te ro igjen, før man i halvsøvnå lura på om man e med på ein stammefest inni Afrikas tjukkaste jungel.. Bongo trommer dundra gjennom gangen, barnaføtter trampe i takt med samba rytmene og Litlajentå stemme i med 17 Mai trompeten sin..

Herreguuuud.. Man leka ikkje Samba orkester klokkå 7 om morgenen..

 

Både eg og Kånå fant samstemde ut, at her va det bare å stå opp, og hoppa i det.. Det va lite så tilsa at detta kom te å snu sånn heilt uten videre..

Men sånn har det vel gjerna alltid vært..

Uansett ka tidsalder man har levd i, kor langt utviklingen har kommen og om man ville ha nåken ekstra minuttar om morgenen, i helgå.. Så fikk man det sikkert ikkje..

 

Men me som vokste opp uten all denna elektronikken, me lærte oss ivertfall ein ting.. Og det va at ingenting blei bedre av å sitta å kjeda seg..

Men der igjen og sånn sett i nåtid,  det gjør me forsåvidt sjelden her i heimen..

=D

Gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Bilde fra Konatil.blogg.no

Idag, så leste eg ett innlegg.. Ett innlegg på ein aen blogg.. Eg lese ikkje så mange andre bloggar, men nåken få må eg bare lesa kvar dag.. Detta e ein av dei.. Eg har til og med kommentert mange ganger, på denna her bloggen.. Min favoritt blogg, egentlig.. Foruten min egen da.. ;D

Ein blogg som ikkje e heilt som alle dei andre.. Stort sett..

Så når eg idag leste at denna innehavaren av bloggen, nettopp hadde oppdaga at hu hadde mange mannlige leserar.. Og skreiv videre at ein herremann sin kommentar på vaksine innlegget hennas, måtte vær første gang ein mannlig lesar hadde kommentert..

Nåke som fikk meg te å kommentera igjen.. Inne på Konatil sin blogg.. Min favoritt blogg… Foruten min egen, sjølsagt.. =D

Min kommentar te Konatil idag… ;D

Næmmen..

Nå blei eg nesten litt fornærma her.. At eg, som muligens innehar rekorden for flest laaange kommentarer som nesten kan gå for noveller.. Inne på mange av dine strålande innlegg.. Verken blir huska oppe i det heila her, eller ikkje blir anerkjent som “mannlig leser”

E det muligens fordi eg har ein blogg sjøl, kanskje..??

Men uansett, så e det nesten litt muntert bedrøvelig, at man ikkje sette djupare spor.. Når man virkelig legge seg i selen, og skrive kommentarer rett fra hjarta, te dine innlegg..

 

Og når eg sitte her og kommentere igjen.. Fylt opp av indignasjonens selvrettferdige harme, og ikkje heilt kan tyda livets kompass.. Fordi Konatil rett og slett ikkje huska, mine sjelfulle og humoristiske små anekdoter av svar, te hennas innlegg..

Som igjen sannsynligvis enten har vært såpassa vittigt, at eg har funnet ut at eg vil bruka “litt” tid på å skriva ein kommentar tebake på innlegget..

Tjera vena meg..

 

Eg som virkelig trudde mine finurlige små betraktningar, oppriktig blei funnen bittelitt i øvekant underholdande.. Og kanskje satte ein liten positv kjede av reaksjoner igang, inni ditt flotte vesens styringsenhet.. Eg som har storkosa meg mang ein gang med dine morosamme, sjelfulle og te tider vidunderlig komiske innlegg..

Og til og med, endte opp med å få ein liten gjestevisitt fra deg og, i kommentar feltet på ett av mine innlegg.. Tidligt i min karriere som bloggar..

Eg ska altså ikkje reknast med som ein “mannlig lesar”.. Eller har rett og slett forsvunnet hen, ut i det bunnløsa havet av forglemmelse..

 

Gudhjølpe meg og herrens hærskare..

Detta e rett og slett det nærmaste du har kommen utestengelse og vidare sanksjoner i fra meg, altså.. Det må meir eller mindre vær det klaraste rauda kortet på lenge, ein offsideglipp av dimensjonar at eg liksom ska bli strøken ut av ligningen.. På detta viset her.. ??

Det faktumet at “Ploink” innlegget, fra når du ikkje heilt fatta ka bilen ga beskjed om.. Fortsatt e ett innlegg, eg plutselig bare må ta meg ein tur inn for å lesa..

Bare for å muntra opp hverdagen, som man gjerna har hengt på ein knagg for ei litå stund.. Mens man ydmykt dyrka håpet om ei meining med tilværelsen, som småbarns Fatter..

E ein så tungveiande årsak te å ikkje boikotta bloggen din.. Så hadde det gjerna blitt 3 kampar(innlegg) på benken her altså..

Men la gå.. La notå gå.. Me e bare mennesker alle som ein.. Eg ska sjå gjennom fingrane denna gangen her,,

Eg holdt på å sei at eg har nesten ikkje ord.. Men det måtte blitt den største selvmotsigelse på lange tider..

Jøje meg altså…

E det mulig?? …. =D =D =D ..

Ps.. Tar nåken detta på fullt alvor, så les eingang te.. Med humor brillene på.. ;D

Lørdagsmiddag med Nogo attåt..

Itte sykkelløpet og påfølgande fiaskotur på Amanda Senteret på lørdag, så hadde me kjørt heim og lossa både ungar og syklane ut av bilen.. Og hadde me ikkje fått i oss ein kopp kaffi og ein liten pust i bakken, hadde me vel ikkje endt opp med å gjør det me gjorde..

Me bestemte oss nemlig for å spisa på ein pizza restaurant, denna lørdags ittemiddagen..

Ei slags feiring av medaljeflommen i løpet av dagen, så og sei.. Det va jo ganske lenge siå me hadde funnet på nåke sånt nå.. Eg kan faktisk ikkje huska me har spist ute siden i fjor.. Når me va på ferie i Danmark..

 

Og sånn sett, burde eg gjerna tenkt at det muligens va ein årsak te akkurat det.. Sånn i ittepåklokskapens lys..

 

Men ska man tenka over alt man gjør, og ta beslutninger ut i fra tidligare erfaringer så e det på ein måte ikkje så mye me kan finna på.. Somme ganger må man bare kasta seg ut i det, og satsa på det besta.. Ingen kan bli flinkare te nåke, om man ikkje øve seg, liksom..

F.eks så e det ein prøvelse bare å få Flokken inn i bilen, på normalt vis..

Hadde me slutta å gjør det fordi det e vanskelig, trur eg livet kunne blitt stusselig.. Man må utfordra seg sjøl innimellom, og rett og slett trø utenfor komfortsonene sine.. Kånå e flinkare te det enn meg, trur eg..

Men så e hu steikje flink te å angra på overtråkk innimellom og, når ting gjerna eskalerte litt meir enn me hadde tenkt..

 

Uansett, så va det bestemt.. Det blei Pizza Restaurant middag i dag, og Flokken va overlykkelige.. Det e jo ein av fordelane med å ikkje gjør det så steikje ofta, kidsa blir rett og slett glad for nåke deiras skaperar finne på.. Det e jo nesten ein mangelvare nå te dags..

Å finna på nåke som kidsa blir overraska av, og på toppen av alt sette pris på..

Uten at I-pad, mobil telefon eller Pokemon Go e involvert, og som til og med involvere mat.. Jaja, når man drar de med på Pizza Restaurant, så e det jo nesten som å slå ett Home-Run.. Siå våras ivertfall elske Pizza.. Får Han i Midten servert Margarita Pizza, så e han solgt.. Forsåvidt dei andre og..

Utenom Mini’en.. Han ska ha det me spise, for han elske alt så har “litt” smak.. Chili nøtter for eksempel. De brenne så godt i halsen, seie han..

 

Så me parkerte nere i sentrum og rusla mot Restauranten.. Det herska rett og slett ein lun og fin harmonisk stemning, øve vår fremtoning på vei mot matfatet.. Dei to eldste gikk sammen uten å laga skjau, mens dei 2 minste holdt håndå på sine foreldre..

Me gikk inn og fant oss ett bord, itte bittelitt diskusjon..

Eg tenkte det va best inni ein krok, så me gjemte oss litt vekk.. Kidsa ville midt i Restauranten og med vinduet.. Eg og Kånå delte ett blikk, før me samstemde valgte kroken.. Nåken forhåndsregler kan vær greie å ta, sjøl om det herska ro og fordragelighet akkurat i øyeblikket..

Me hilste pent på personalet, tok med oss ett par menyer og satte oss ner..

 

Og i omtrent 2 og ett halvt minutt hadde me den flottaste idyll ein massebarnsfamilie kan ha.. Før Flokken løyste seg opp og gjekk meir eller mindre amok, der de føyk te alle kanter og styrte på.. Mens eg og Kånå satt igjen og kikka oppgitt på kvarandre..

Men, me hadde bestemt at me sko la det stå te litt i dag.. Rett og slett øva oss på å se litt imellom fingrane me og..

Litlajentå va og fant seg ein tripp trapp stol, og det samma sko sjølsagt Mini’en ha då.. Men han va jo for stor te å passa oppi den med bøyle på.. Sjølsagt va han rimelig uening i det, og fikk behørig støtte fra Litlajentå..

Nåke som for så vidt heile Restauranten sikkert fikk med seg.. Heldigvis, va det ikkje så steikje mange gjester foruten oss.. Me auka vel belegget med 30-40 % når me kom..

 

Han i Midten hadde oppført seg eksemplarisk lenge nok, og rømte fra bordet.. Litlajentå og Mini’en likeså, så eg såg føre meg verst mulig scenario med ein gang, og reiste meg..  Kånå kikka strengt på meg, med ett blikk som sa “slapp av da mann”..

Ett skred av tanker rumla som ein skrubbsulten ulv i hjernebarken, men eg klarte å setta meg ner igjen..

Me sko jo øva oss på å strekka komfortsonene, som i dag va restaurant besøk.. Eg sette meg motvillig ner igjen, mens alle alarmklokker ringa for full hals oppe i topplokket.. Og ikkje lenge ittepå spratt Kånå opp, og hanka inn dei 2 minste så hadde elga seg inn på nåken andre gjester..

Eg satt med ryggen mot resten av Restauranten, og hadde demonstrativt ikkje snudd meg.. Sjøl om eg forstod ka som foregikk.. Så når Kånå nåke irritert spurte om eg ikkje høyrte “galskapen” , svara eg bare at eg “øvde meg”..

Kånå va satt sjakk matt, og kikka på meg med ett olmt blikk så lyste av hevnlyst.. Og ein eim av Bodlukt strøyk forbi..

 

Heldigvis kom Pizzaen, og roen senka seg øve bordet før katastrofen hadde vært ett faktum.. Og vår koselige familieharmoni va igjen oppretta, mens Pizzaen gikk ner på høykant.. Praten gikk lett øve bordet, og alle koste seg glugg i hjel..

Heilt te det begynte å minka på Pizza stykkene, og frykten for å ikkje få nok slo inn..

Dei så kunne rekna begynte og å sjekka status, sånn i forhold te rettferdighet.. Og flaks i uflaksen så stod det uavgjort, når det kun va 2 Pizza stykker igjen men 3 så absolutt sko ha meir.. Diskusjonen begynte å eskalera, før Kånå skar igjennom.. Bokstavlig talt.. Og delte det størsta stykket i to, så alle fikk kvar sitt..

 

Å beholda roen og harmonibalansen i vår folketallige familie, e som å balansera på ein knivsegg..

 

Så te slutt, balanserte me oss ut og rusla ein tur gjennom byen.. Resten av Restaurant besøket hadde gått heilt greit, med tanke på at det fortsatt e oss det e snakk om.. Stemningen i bilen på vei heim, va i grunn ganske god.. Og alle gleda seg te ein koselig filmkveld..

Og når filmen va slutt, dei minste i seng og det nærma seg voksentid..

Blei eg igjen sendt avgårde på jakt itte Han i Midten, som på ett umerkelig vis igjen hadde brukt Ninjaferdighetene sine og lurt seg ut.. I stedet for å se film med oss andre.. Eg hadde jaggu meg ikkje lagt merke te at han forsvant ein gang, den luringen..

Men, igjen blei utskuddet funnen på samme plass som sist.. Og sendt lukst heimover og i seng.. Klokkå va jo tippa ni til og med..

 

Så helgå va jaggu meg virkelig ein prøvelse, opplevelse og full av spillopper fra ende til annen.. Og då har eg ikkje tatt med søndagen ein gang..

Men, men..

Så lenge det e reint nok te å beholda helså, og såpassa rotete at lykken e i behold.. Og man snur seg og kikke litt på stjernene, kvar gang småbarnslivet slår en i bakken..

Så vil eg tru det e håp.. Verken meir eller mindre.. =D

Fra byturen itte middagen.. Ett sjeldent blinkskudd.. =D

 

Det va den Nomineringen, vett du.. =D

Sparpedia Blog Awards 2017
Sparpedia Blog Awards 2017

Eg hadde nesten glemt det ut, men så kom eg på at me e jo jaggu meg med i ein Blog Awards.. Ikkje akkuarat verdens mest glamorøse Blog Awards.. Men det e nå jaggu meg gøy å bli nominert, uansett ka slags greia det e..

Det flotta med denna Awardsen, det e jo at det kun e dåkke leserar så bestemme..

Og me ligge jaggu meg på 2 plass ennå der inne.. Bloggen endte i ein klar ledelse sist gang eg la ut ett innlegg om denna nomineringen.. Og nå e det bare 15 dagar igjen.. Så stem i vei dei siste dagane, alle som synes bloggen fortjene og vinna..

Eg trur faktisk man enten kan stemma ein gang te dagen, eller ein gang i ukå.. Uansett kan man ivertfall stemma ein gang te.. Alle som har stemt tidligare, og alle som ikkje har stemt ennå.. Stikk inn og stem då vel.. =D ..

Det hadde jo vært litt kult å slutta av denna avstemningen på toppen..

Tusen takk, te alle som allerede har stemt, og tusen takk for at dåkke jaggu meg stemme igjen.. ;D

Trykk her og stem på Boden.. 

 

Sykkelløpet, eg og blikket te Kånå.. Igjen..

Eg hadde fått beskjed om å rydda i bilen før me gjekk på detta sykkelløpet, sånn at me fikk plass te syklane.. Og sjølsagt hadde eg ikkje gjort det endå, ein halvtime før me sko gå.. Nåke så absolutt ikkje gjekk forbi i stillhet.. Eller jo, det gjorde jo forsåvidt det.. For Kånå nagla meg bare te veggs med blikket, når hu spurte om bilen va klar, og eg svara nei..

25 sekund seinare va eg i gang og hadde allerede rydda ut av bagasjerommet..

Det e ikkje så ofta, at eg får det blikket der meir.. Det blikket, som om man kikka godt itte, kan skimta heila arsenalet te Kånå av “Mass-Destruction” våpen i hornhinnene hennas.. Det blikket, som kan få nakkahår te å reisa seg på nanosekundet, mens ein uhyggelig iskald følelse brer seg innvendig i kroppen og utover..

Clint Eastwood blikket te Kånå, som sjøl Fantomet garantert hadde funnet vanskelig å overgå..

Eg rakk akkurat å ferdigstilla det eg hadde lova å gjør, og heilt klart sko te å gjera men ikkja hadde fått gjort.. Når Kånå kom marsjerande ut dørå med sykkel-teamet vårt.. Eg e fortsatt litt overraska øve kossen hu fikk med seg Han i Midten på detta, for man må jo ha hjelm på seg.. Og då vil jo sveisen hans sikkert komma ut av fasong..

Men men, det e vel ikkje meiningå at eg ska forstå alt mellom himmel og jord..

 

For alt eg vett, kan jo han og ha blitt utsatt for blikket te Kånå, stakkars gut.. Jaja, me kom oss nå på plass og fikk ordna med start nr. te kidsa.. Mini’en sko i ilden først og stod klar som ein ilder på startstreken.. Eg hadde lova å vær med han, sånn at eg kunne heia på han.. Men eg trur det va mest for å passa på han, han va litt utrygg med så mye folk rundt seg..

Men når han med mikrofonen sa “Gåååå” .. Kobla Mini’en om inne i topplokket..

For itte ein litt forsiktig start kor han følte seg litt fram i feltet, så såg Mini’en ei luka.. Og sette avgårde som ein rakett, inn i åpningen.. Eg hadde min fulle hyre med å springa ved siden av.. Og tenkte med meg sjøl at detta heilt klart ikkje ser bra ut.. Ikkje i det heila tatt.. Ei halvstram t-skjorta øve den nesten ferdigstilte carporten, ei lika stram buksa så ikkje va lagd te å løpa i og nåken gamle raude joggesko..

 

Jaja.. Det får bare stå te.. Eg hadde jo hatt ett håp om å bli gjemt inni et hav av andre mødre og fedre..

 

Men Mini’en hadde kun seier som godkjent utfall på detta løpet.. Der han sparka i vei som ein kenguru på tokt i den australske villmarken.. Eg takka høgare makter og Amanda senteret, for at de kun sko syklast eller for vår del sparkast ein runde.. For når Mini’en gjekk øve målstreken, hadde eg ikkje mye pust igjen..

Eg må visst bare begynna å jogga, ska eg øveleva Djupadalten seinare i år..

Mini’en fikk stolt medalje og premie i ett telt, før me fant Kånå og dei andre 2 i Flokken.. De suste gjennom løypå både Litlajentå og Han i Midten, puljå te Litlajentå tok 2 rundar siå ingen stoppa når de kom i mål.. Og eg klarte akkurat å fanga trollet, før hu sette ut på runde nr 3.. Han i Midten sko sykla 3 rundar, og han porsjonerte kreftene smart ut..

Og va ikkje langt bak dei så sykla i mål først..

Det va heilt klart at han ikkje heilt sko visa, at han syns det va jevt med den medaljen.. Men Han i Midten va ikkje så reint lite stolt av den flotte premien som hang rundt halsen på han.. Litlajentå og, skjønt hu va meget fornøyd med den lille sjokoladen som lå oppi sekken de fikk.. Men, me vett jo alle kim hu har henta genene sine fra..

 

Så, når all syklingå va øvestått fikk eg oppdraget med å pakka syklane i bilen, før me gikk ein tur inn på senteret.. Det va fortsatt mulighet te nok ein premie.. For det sko vær ett slags lykkehjul innerst i senteret.. Som de kunne få snurra på, om de leverte eit lodd som lå i sekken de fikk ute..

Og om eg ska få lov te å klaga på nåke, akkurat ved detta arrangementet..

Så må det vær at gjerna hadde undervurdert mengden med barn, som kom og stilla opp på sykkelløpet.. For eg trur ikkje eg lyge om eg seie me stod nesten ein time i kø, for at de sko få trilla det hjulet.. De burde gjerna vurdert å hatt 2 lykkehjul.. Men, det e vel aldri så enkelt å vita på forhånd..

Og meiningå med heila stuntet, va vel i bunn og grunn for å få folk inn på senteret..

 

Akkurat oss fikk de sendt rett ut igjen, istedet.. For itte nesten 1 time med Han i Midten, Litlajentå og Mini’en i ein lang, laaang kø midt inni senteret.. Så trenge man ikkje vær rakettforskar, for å forstå at ett par grenser va tråkka over..

3/4 deler av flokken vår va i full fyr, og ett par foreldre 110 % utslitt..

Så nåke bonus handling inne på senteret, blei det lite av fra oss.. Men sjølva arrangementet utenfor, det stod te 20 i stil.. Og tross alt, med ein lykkelig Mini så sjølsagt vant på lykkehjulet, når me kom fram..

Så kom me oss velberga og ikkje heilt tomhendt heim.. Nå gjenstod bare ett lite besøk på ein Pizza resturant, før lørdagen va omme..

 

Åh du heilage jul.. =D

Det ligge vel litt i kortene, at det komme endå ett innlegg fra ei heilsprø helg, muligens..

God kveld, Folkens.. Og følg med videre..

 

Når 30 cm plutselig blei gull Verdt…

Eg vakna lørdagsmorgen.. Ytterst på sengekanten som vanlig, i ei seng som e 180 cm bred.. Og aldri før har eg vært meir enig med Kånå, sånn i ettertid og sjølsagt uten å fortella hu det.. Når hu meinte me absolutt måtte ha ei såpassa bred seng, den gangen me handla nye..

Eg meinte 150 cm hadde holdt i massavis, og samtidig ikkje stjelt så steikje mye av rommet..

Men, stort sett kvar morgen, så e det dei siste 30 cm, som eg ikkje meinte me trengte.. Dei cm som eg ligge på.. Der eg ligge pressa så langt ut på kanten, at ein bitteliten feilvending kan få fatale konsekvenser.. Og man utvikle eit slags biologisk gyroskop, som justere seg itte spark, slag og dytt fra senge-okkupantene i midten..

 

Muligens e det derfor carporten te stadighet blir større,  for å bedre holda balansen der ute på kanten..

 

Sjølsagt komme eg aldri te å fortella Kånå detta, hu har nettopp hatt rett i nåke anna.. Så det får vær måte på kor kjepphøge hu ska få lov te å føla seg.. Det burde egentlig vært regler for sånt nåke, i ett forhold, ekteskap eller partiledar debatt.. Altså, om kor mange ganger man har lov te å ha rett, i ein diskusjon..

Det burde rett og slett vært sånn biologisk regulert, rett og slett.. Hadde man hatt rett i nåke 3 ganger på rad, så måtte man ta litt feil..

Det kunne blitt skrekkelig morosamt, spesielt om den så hadde hatt rett 3 ganger på rad.. Va klar over ka som va rett svar, men bare kunne svara feil.. Eg trur Kånå muligens hadde implodert innvending, i forbannelse då.. Eller ka om Gro Harlem Brundtland blei nødt te å innrømma at Kåre Willoch hadde rett..?

Tjera vena meg.. Det måtte ha vært ubetalelig..

 

Jaja, nå va jo Willoch ein mester i å uttala seg nærmast i gåter.. Eller på ein slags omvendt benektelse, eller bekreftelses måte..

– Om det kan jeg vel si, at dersom jeg skulle bli spurt så ville jeg ikke kunne finne det riktig å svare nei..

Svara Kåre ein gang, på sitt sedvanliga lune humoristiske vis.. Når programlederane ville ha ut av ham, om han såg på seg sjøl som den borgerlige statsminister kandidaten..

 

Men.. Te slutt ramla eg ut av sengå, og durte opp i stuå med kidsa.. Faktisk, så stod me opp heile gjengen på lørdag, så godt som samtidig.. Me sko på sykkelløp i dag, heile gjengen.. Jaja, ikkje Eldstemann da, det va jo fra 0-12 år detta her sykkelløp greiene, og han fylle 12 i år, og va sjølsagt for stor te detta her..

Men, dei 3 andre va klar som nåken egg..

Man kunne bruka sparkesykkel og, te Mini’en sin store glede.. Han e ikkje heilt stødige på sykkel ennå, sjøl om den har støttehjul.. Det går liksom ikkje så fort fremover på den, og det gjekk jo ikkje an meinte Mini’en.. Det va jo ett sykkelløp på skikkelig, og ikkje “på lat” som han seie om “på liksom” ..

Då må man jo kjøra bånn gass..

 

Og e det nåke Mini’en kan, så e det akkurat å sparka bånn gass.. Heilt klart..

 

To be Continued… Igjen.. ;D

 

Fredag, endelig Helg og ein Lømmel på rømmen..

Han i Midten, Litlajentå og Mini
Han i Midten i typisk positur.. =D

Det e merkeligt og kossen man aldri blir vant med dei her oppvåkningane i helgene.. Altså, misforstå meg rett nå.. Man komme jo inn i ein slags rutine, og kjenne seg jo igjen fra helg te helg.. Man vett når, kor og koffår det gjerna smelle rundtomkringfallera.. Det e liksom uunngåelig..

Nåken ganger komme smellen kjapt, andre ganger seinare mens innimellom komme den når man minst venta det..

Denna helgå har det omtrent smelt rundt øyrene på meg, som om det va Nyttår, 17 mai og Årtusenkifte på ein gang.. Det har virka som om til og med skjebnen prøve å gi meg ett hint, om at nå e det på tide å komma seg opp på hesten igjen.. Og holda denna bloggen litt meir oppdatert..

 

Det har ivertfall vært ett eventyr å inneha rollen som Fatter’n, i vår herlige familie denna helgå..

 

Som starta med leggetid fredags kveld.. Kor me trudde alle va sanka inn for kvelden, når Han i Midten plutselig ikkje va der me trudde han va.. Nemlig på rommet sitt.. Han hadde blitt sendt på rommet for nedkjøling itte ett lite utbrudd, men va nå sporløst fordufta..

Kånå luska seg opp trappene med kveldsmat te urokråkå, med litt dårlig samvittighet.. Men kom nerøve trappene igjen som ett glødande damplokomotiv..

Han i Midten hadde på ett uforklarlig vis luska seg ner trappene, stille som kjettå.. Og lurt seg ut dørå uten å smella den igjen.. Sjølsagt når det hadde vært greit at han hadde smelt med dørå, så me visste at han gjekk ut.. Neida, då lista han seg ut som ein fullblods Ninja, uten så mye som ett knirk i dørå..

 

Fortærande og, kossen ting som Flokken sikkert får 190 beskjedar om å ikkje gjør, sånn ellers.. Men aldri etterkomme.. Dei huske de sjølsagt på, når det virkelig gagna de sjøl..

 

Eg hadde forsåvidt parkert i sofaen itte dagens strabaser, og leggingå av Mini’en.. Men når dampen nærmast stod ut av øyrene på Kånå, fant eg ut for Han i Midten si skyld.. At det gjerna va best det va eg så gjekk på leit itte rømningskongen, for all dårlig samvittighet Kånå hadde hatt øvefor krapylet..

Den va som sunken i jordå.. Det e jo liksom ikkje første gangen i det sista, at den guten har gjennomført ett lignande stunt..

Han har liksom ikkje heilt styr på detta her med klokkå, gi beskjed og kanskje tenka øve at me foreldre kanskje kan begynna å lura på kor han e.. Han fikk seg mobil itte gode argument med at då kunne me jo få tak i han og sånn, for han innsåg jo sjøl og at han gjerna hadde forbedringspotensiale på den fronten..

Problemet e jo at han aldri tar med seg mobilen, når han stikke avgårde på dei her ekspedisjonane sine.. Nåke så blir i øvekant mistenkelig for meg..

 

Så fredags kveld endte med ein liten leiteaksjon, itte den fjotten.. Eg skreiv liten, for eg fant an ikkje meir enn 1.5 minutt itte eg begynte å leita.. Heldigvis e Han i Midten ett vanemenneske, sjøl om han e litt av ein bohem.. Snakka deg om ett reinspikka paradoks..

Ein bohem som må ha beinharde rutiner.. For å ikkje skli heilt ut av hverdagens travle rullebånd..

Så eg fant han ikkje lengre vekke enn trampolinå te naboen, borte i gatå.. Og om det e muligt, så forstod han meir eller mindre alvoret før han såg meg.. Eg tippa at kompisen ga han ett lite vink, for uten å kikka på meg tok han av i ein helsikkens fart.. Eg holdt på å ta av eg og, før eg merka at han ikkje stakk av igjen, men sprang heim over..

Det va ingen tvil at den karen visste at strikken va strekt vel langt.. Med tanke på tempoet..

 

Eg hadde forsåvidt tenkt å advare sniken om humøret te hans kjære mor, men hvis det va sånn det sko vær så fikk han bare finna det ut sjøl.. Så eg rusla bare rolig heim over igjen, i ett bedagelig tempo.. Og høyrte at timingen va meir eller mindre perfekt, når dørå te Han i Midten smalt igjen oppe på loftet..

Akkurat når eg tok sista trinnet i trappå, og rusla inn i stuå våras..

Kånå satt med ett tett skylag øve topplokket, itte all dampen hu hadde sluppet ut.. Han i Midten klaga seg øve at han va sulten der oppe, men fikk klart svar tebake.. Hadde han hold seg på rommet som han hadde fått beskjed om, så hadde han fått toast som Kånå hadde laga te han..

Nok ein kraftig mishagsytring kom fra loftet, før det roa seg itte nåken minuttar..

 

Helga hadde såvidt begynt.. Og eg lengta itte mandagen og jobb, allerede..

Denna helgå hadde allerede heilt klart potensiale te å bli ett fyrverkeri uten like..

De va det ivertfall ingen tvil om..

 

To be continued…..

 

Tante Gunbjørg, Kjøleskapet og sånn Internettshopping..

Det e lørdags morgen og me sitte i sofaen heile gjengen å kikka på ett eller anna.. Eldstemann og Han i Midten ser på ein film, Mini’en på I-pad’en og Kånå sitte djupt og inderligt å kikka på sin elskede… Nemlig mobiltelefonen.. Det e lenge siå eg har innsett at eg spille annen fiolin her i heimen.. Kvar gang eg prøve å visa min misnøye øve akkurat detta, e det som å dansa på ett gulv fylt av giftslangar..

Man vett man blir bitt te slutt, uansett kor mange gode argument man har..

Jaja, hvis nåken lura på koffår eg ikkje har nevnt Litlajentå.. Så e det fordi hu sitte på rommet sitt å kikka i veggen.. Ivertfall håpa eg hu gjør det, og ikkje finne på ein eller aen ny rampestrek.. Hu sitte der med lyseblått hår, sitt fjerde antrekk for dagen og forhåpentligvis skjemmest øve sitt siste mesterverk av ein rampastrek..

 

Når man ikkje trudde det kunne bli galnare, så gjør hu ett rekordhopp oppover på skalaen øve fantaskap..

 

Men nok om det.. Kanskje eg komme innom det seinare i helgå, om eg orka å tenka meir på det.. For det eg egentlig tenkte å skriva littegrann om, det va det nya kjøleskapet te Tantå mi.. Tante Gunbjørg.. For hu ringte meg her på torsdag når eg va på jobb.. Tante pleie jo bare å ringa når hu ska flytta, så eg blei i øvekant overraska.. Så eg spurte kor hu sko flytta nå, før Tante nesten fikk sagt hallo..

Det va jo ikkje lengre enn ett år og to, siå eg flytta Tante inn i den nye leiligheten sin..

Nå høyres det nesten ut som om eg kjøre flyttelass aenkvart for Tante Gunbjørg, men eg gjør ikkje det.. Det har vel vært ca ein gang i 10 året, dei siste 3 gangene.. Men det va visst siste stopp når Tante flytta te der hu bor nå.. Men, men.. Eg har lært meg at alt her i livet e relativt..

 

Og ein gang te e hu bare nødt te å flytta på seg, enten hu vil eller ikkje.. Men det e nå forhåpentligvis lenge te..

 

Hu kom rett og slett på låtten øve min skarpsindige intuisjon, når eg svara på telefonen.. Og kunne ikkje anna enn vær enige i at det va lett å trekka den slutningen.. Men hu sko altså då ikkje flytta, Tante måtte bare ha ett nytt kjøleskap.. Og lurte på om eg kunne vær behjelpelig med å få det heim..

Eg trengte ikkje tenka meg så lenge om, og det kunne jo fort bli ett eller anna å skriva heim om og.. Tante Gunbjørg e såvisst ikkje akkurat nåke A4 mennesket..

Tante har ganske så kjapt omfavna detta med sosiale medier, og spesielt Facebook, for hu e ein racer på Facebook.. Og har fulgt denna reisen min fra anekdoter på Facebook, te det kulminerte i ein blogg.. På mange måtar har Tante vært ein av fleire årsaker te at det i det heila tatt blei ein blogg..

Så det passa jo seg fint at hu og får seg ett innlegg, om sine siste eskapader..

 

For Tante orka ikkje å ta runden på elektromarkedene, når kjøleskapet tok sine siste hikst og vandra inn i hviteverden himmelen.. Det va ein av dei flottaste dagane te nå i år, og den sko ikkje tilbringast på kjøleskap jakt i ein elektrobutikk.. Så Tante rota fram ei sida på internett, scrolla nedover te hu fant det hu leita itte, trykka bestill og ikkje lenge ittepå så va det i boks..

De hadde til og med detta vidunderet av ett kjøleskap på lager her i Haugesund..

Så derfor denna telefonene te meg, siå eg kunne hjelpa Tante med å frakta vekk det gamla og henta heim det nya.. Ikkje nåke anna enn ein plankejobb.. Eg har jo ett sånn sekkahjul på lastebilen, så einaste “arbeidet” her blei jo å trilla kjøleskapene rundtomkringfallera.. Så itte jobb stakk eg ner te Tante og henta både hu og det gamla kjøleskapet..

I bilen på vei te butikken, lovpriste Tante detta her med å bestilla på nett.. Ja, kor enkelt det rett og slett va blitt å kjøpa seg nåke nytt..

 

For det e ein kjennsgjerning at man fort kan gå seg litt vill, når man e på handel itte hvitevarer.. Enten fordi utvalget e så inni granskauen stort, eller pga ein øveivrige selgar så ikkje vil selga deg det kjekka netta de har på tilbud, men heller det dyra flotta så de til og med har inne på lager..

Mens det andra billiga som va på tilbud, det må du venta på i 3-4 uker..

Det slår fanken meg ikkje feil, og bare det e nesten ett argument for å alltid handla på nett.. Men eg dele ikkje heilt denna entusiasmen Tante har for å handla på nett, av og te så syns eg det nå e greit å kikka og gjerna prøva det eg ska kjøpa meg.. Spesielt klær f.eks, der må eg i butikken for å finna rett størrelse, og lika å få det eg handla med ein gang..

Der mange sikkert går i butikk og prøve klær, sko eller lignande..

Før de gjør seg kostbare og gir beskjed at de må tenka på det, men heller stikke heim og bestille dei skornå, bukså eller genseren på nettet.. Sånt nåke lika eg ikkje, det e å utnytta stakkars butikkansatte som gjerna kunne fått ett salg på nåken andre.. Som gjerna gikk ut, fordi selgaren i butikken va opptatt med den som alikavel handla det på nett..

 

Å gjør sånn syns eg rett og slett e ufint, spør du meg.. Te slutt finnes det ikkje virkelige butikkar igjen, og me må handla alt på nettet..

 

Jaja, akkurat sånne ting som ett kjøleskap kan eg te dels vær enige med Tante, om at nettet gjerna e ett bedre alternativ.. Enn å stå å krangla med selgaren for å få lov te å kjøpa det kjøleskapet man har bestemt seg for.. Når man kan bruka 4-5 minutt på nettet, og nærmast få det levert heim.. Tante va ivertfall ekstremt fornøyd med akkurat detta opplegget..

Tante hadde funnet seg ett litt lavare kjøleskap, enn det hu hadde.. Heilt perfekt meinte Tante, siden hu ikkje trengte nåke sværande monster av ett kjøleskap..

Så når me kom fram te elektrobutikken, slapp eg Tante av foran hovedinngangen.. Mens eg kjørte på baksiå og heiv ut av det gamla.. Eg rekna med at de gjerna leverte ut kjøleskap på baksidå, siden det tross alt e litt størrelse på de.. Så når Tante ringte og sa de leverte det ut på framsiden, blei eg nå bittelitt forvirra.. Men, det va lenge siå eg hadde handla nåke der, så de hadde sikkert endra på rutinene..

 

Men eg forstod jo litt årsaken, når eg kom inn på framsiå igjen.. Og ikkje visste heilt om eg sko le eller grina, men istedet prøvde å holda maskå..

 

For der stod Tante med ett nett lite kjøleskap, som riktignok va lavere enn normalt.. Men nåke Tante garantert ikkje hadde tenkt på, det va bredden.. Hu hadde gått ut ifra at kjøleskapet hadde kjøleskapbredde, sånn som alle andre kjøleskap.. Men ikkje detta kjølaskapet, som heilt klart hadde vært innom ein liten slankekur på vei gjennom fabrikken..

Eg trur ikkje eg lyge om eg seie det va omtrent 15-20 cm smalare, enn standard størrelse.. Det minna meir om ett lite lykketroll av ett kjøleskap enn ett monster..

Tante prøvde heilt klart å holda maskå lika mye som meg, men når me kom heim og fikk det inn i leiligheten hennas.. Så klarte hverken eg eller Tante å skjula denna undertrykte skepsisen meir.. Det passa jo absolutt ikkje inn, der det forriga kjøleskapet stolt hadde fylt opp tomrommet.. Det såg jo om mulig, ennå mindre ut enn det va..

 

Eg kikka lettare bekymra på Tante, som forsåvidt såg lika bekymra på meg.. Før latterkrampå tok oss..

 

Eg sette ein lysastake på siå av skapet, som forsåvidt gjorde underverker sånn estetisk sett.. Det blei på ein måte nåke muntert bedrøvelig.. Og når eg såg all maten Tante sko fylla detta vidunderet med, sette forsåvidt hjernen min igang i begge retningar.. Detta kunne umuligt gå bra..

Men, som eg nevnte ovanføre her ein plass.. Tante e ikkje nåke A4 menneske, og ser stort sett positivt på det mesta..

For sjøl om det gjerna kan argumenterast for at ett bittelite besøk, for å sjekka størrelsen på skapet gjerna hadde vært på sin plass.. Og at eg hadde ein liten troskrise om skapet kunne romma all maten te Tante.. Va ikkje Tante anna enn fornøyd med kuppet sitt, men man kan gjerna ikkje aent når man tross alt har gått på ein “liten” astronomisk smell..

Alle andre enn Tante Gunbjørg ville blitt djupt sjokkert og kanskje bunnløst bedrøva..

 

Men Tante tok det på strak arm, å sendte meg avgårde heim.. Detta ordna seg nok uansett, beroliga hu meg med.. Og når eg rusla inn dørå heima, som den sedvanlige helten av dårlig timing og fikk kald middag av Kånå..

Va eg faktisk litt bekymra for koss detta sko gå for Tante, og minibaren..

For eg har faktisk opplevd minibar på ett hotellrom, som nesten va lika stort som Tante sitt nya Kjøleskap.. Men jaggu meg så tikka det inn ett par meldingar utpå kvelden.. Kor Tante tilsynelatande hadde fått plass te heile sulamitten, inne i minikjøleskapet..

Og alle mine bekymringar blei stilna..

 

 

Men.. Før eg hadde forlatt leiligheten te Tante og detta miniputt kjøleskapet..

Va både eg og Tante forsåvidt samstemd i, at det heilt klart burde gjerast litt meir og gjerna bedre forarbeid, ved kjøleskap kjøp.. Og at kjøp på internett heilt klart ikkje e risikofritt.. Sjøl ikkje om det gjelder hvitevarer.. Det e gjerna best å få litt hjelp av fagfolk, så får man bare stå på kravå om man vil..

Eller gjerna innsjå at det kjøleskapet man absolutt sko ha, kanskje ikkje e det besta valget.. Og at selgaren gjerna har rett..

Men, man får sei som ett ordtak så fint proklamere…

 

De galne har mange artige stunder, som de vettuge går glipp av.

 

Han i Midten, Svigermor og ein Servitør med Colgate smil…

Me va i selskap på mandag, for Svigermor fylte år.. Kor gammal hu blei huska eg ikkje, men hu oppføre seg nå og ser ungdomsleg ut ennå.. Og det va heilt klart ikkje nåke runde dag, for då hadde Kånå vært heilt nazi i forhold te kleshabitten for meg og Flokken..

Hu e greie sånt sett, e det ikkje runde dag kan me godt gå litt lauselig fint kledd i selskap.. Så eg tok på meg tv-klærnå, for å imponera litt..

Og jaggu meg så satt det så ei kula.. For når eg luska ut fra badet og traff Kånå i gangen, kikka hu smilande på meg og ga meg ett solid blikk som heilt klart betydde absolutt godkjent.. Det va ikkje det der sultna blikket.. Men det va egentlig heilt greit, me sko jo i selskap alikavel.. Det passa seg nok ikkje med sultne blikk og oppildna mannfolk då..

 

Kan bli for mye av det gode og, innimellom..

 

I bilen på vei te Svigermor blei det plutselig full fyr, for Han i Midten hadde fått for seg at han ville ha Motor Cross sykkel.. Tjera vena meg vett du, sånne med motor.. Kor det kom ifra visste hverken eg eller Kånå, og me blei jo så satt ut at me glemte heilt at det besta e bare å jatta med han.. Istedet satte me oss heller totalt på bakbeinå, detta kom ikkje på tale..

Å sei at Han i Midten tok imot det med stormande ro, e nok å øvedriva litt.. Han blei mildt sagt rasande..  Man kunne jo likasågodt ha kasta 10-15 flasker tennvæska på ett St.Hans bål i full fyr..

Man hadde fått samme effekt, på ein måte.. Me har jo lært oss å bare jatta med han, for som oftast har han glemt ut sånne innfall litt seinare, alikavel.. Men her gikk me altså på ein smell, og blei nødt te å kjøra te sides for å roa gemyttene itte at han sprakk.. Ja ja, sjølsagt sko me sjå på muligheten te å anskaffa ein Motor Cross sykkel..

 

Når du e 18-19 år og kan betala sjøl.. Det sista der sa eg inni meg, man trenge jo ikkje avsløra alt man tenke på..

 

Når me parkerte i gården hos Svigers hadde Han i Midten glemt heila Cross sykkel greiå.. Som eg sa, det går stort sett fort over.. Han har ett enormt indre landskap og ein fantasi på størrelse med Russland, den guten der.. Så me slutta aldri å bli øverraska øve ting han kan finna på å lira ut av seg.. De har jo nettopp lært om kossen barn komme te verden, på skulen nå..

Så kvar gang eg og Kånå gjerna gir kvarandra ein nyss eller klem.. Ser du bare guten sette opp ei fæla grimasa, før han grøssa og uffa seg..

Han syns ikkje det passa seg for sånne fossiler som oss, å styra på med sånt nåke.. Kunne ivertfall ta hensyn te dei andre i heimen.. Det e jo rett og slett kvalmande oppførsel for ungar, å oppleva sånne ekle foreldre meinte han.. Sjølsagt har han jo alliert seg med dei 2 minste og kvar gang me så mye som nærma oss kvarandre, eg og Kånå..

 

Så oppstår det ett hylekor av dimensjonar.. – Æææsj, ekkelt..

 

Men, men.. Me va nå kommen te Svigermor for å kosa oss i selskap.. Som mange har fått med seg så har det vært så som så med blogging i det sista, så det blei lite snakk om den i selskapet..

Nåke forklaring på fraværet har eg egentlig ikkje, anna enn at det har vært fantastisk herligt å bare hatt ein liten kreativ ferie..

Men så kom me inn på ein episode fra ein av sydenturane te Svigers.. Ein av dei første gangene de hadde vært i Tyrkia.. Og den måtte eg bare gjenfortella, meir eller mindre med Svigermor sin velsignelse.. Eg huska ikkje heilt nøyaktigt hendelsesforløpet, men det har ingenting å sei alikavel.. Det e poenget som telle her..

 

De hadde hatt nåke problemer med rommet eller lignande trur eg, itte de hadde landa og kommen seg på hotellet.. Og som mannfolk flest hadde vel Svigerfar vært nåke treig i avtrekket med å gi beskjed.. Så Svigermor fant ut hu fekk ta saken i egne hender å ordna opp.. Og ringte te resepsjonen for å å gi beskjed..

Det Svigermor ikkje kom på, va at engelsken hennas gjerna ikkje va av høgaste kaliber..

Så det blei ein nåke stotrande affære som blei overført øve telefonlinjå.. Svigerfar som satt på terassen hadde vel humra og ledd litt for seg sjøl i skjul, der han satt.. For det blei ett fæla styr på telefonen med gebrokkent engelsk i begge endar, men te slutt fikk de ein felles forståelse om at de va enige.. Og det sko komma folk opp på rommet..  Svigers bodde på rom 310..

Nåke som Svigermor behørig proklamerte opp te fleire ganger..

 

– Yes.. We need help på room three ti.. Okey ja, yes.. Three ti.. Jada.. Flott ..

 

Om det å snakka engelsk e ein liten utfordring for Svigermor, så trur eg nok ikkje forståelsen heller e heilt patent.. Men, Svigermor la fornøyd på røyret te slutt, og tusla stramt ut på terrassen itte endt oppdrag.. Svigerfar fikk sikkert ei leksa om kor enkelt detta blei løyst, øve terrassebordet.. Som mor som datter, vil eg tru..

Ikkje så lenge ittepå banka det på dørå deiras.. Og Svigerfar gjekk for å åpna..

Og der utenfor dørå stod det ein staut servitør med ett serveringsfat i håndå og smilte som ei sol.. Svigerfar lura nå egentlig voldsomt på ka i all verden denna karen stod der itte, når de egentlig hadde forventa ein servicemann med verktøykasse.. Istedet for ein strøken smilande kar, så holdt ett serveringsbrett med 3 koppar tyrkisk te, opp unna nasen hans..

Men når Colgate smilet lira ut av seg ei litå leksa på gebrokkent engelsk, så går det opp for Svigerfar ka så har skjedd…

 

– Hello mister.. I have youre 3 cups of tea that you ordered?? ..

Threeti… Three tea..

Svigermor blei nåke forfjamsa når hu blei forklart fadesen, men tross alt.. Hu kan jo ikkje få all skyld for den litle smellen der.. Litt må nok dei i resepsjonen på hotellet ta og..

Men ei artig historia blei det…

Hehe.. Sånn kan det gå.. Når man gjerna ikkje har det besta utgangspunktet i engelsk, på begge sider av saken..

Ha ein strålande fredag, Folkens…