Eg fikk litt pes idag.. Eg måtte ta meg i sammen, sa Henning på Tess Kårstø.. Hu nikka samstemt Bente og, sjefen te Henning.. Han va visstnok nåke vanskelig å ha med å gjera der inne, når det ikkje va kommen nåke nytt i “føljetongen” min.. Henning, Bente og Arthur som jobba på Tess Kårstø har blitt faste leserar av bloggen, itte eg tipsa de om denna her siå mi, øve ein kaffikopp og litt lett konversasjon øve bordet..

Det blir ofta ein kaffikopp og ein liten drøs, når eg e innom der å levere..

Men, det e visst meir så foregår mellom himmel og jord der inne.. Så eg gjerna ikkje alltid får med meg, eller kanskje ikkje tenke så steikje mye øve.. For det ein kjennsgjerning at yrkessjåførar har mye kjekke saker i lastebilen, nåken har gjerna kjøleskap, microovn og kaffitraktar i bilen.. Eg har faktisk ingen av dei tingene i bilen, men så kjøre tross alt eg distribusjon på dagtid.. Så behovet e jo ikkje akkurat så stort, sånt sett..

Jaja, ett lite kjøleskap hadde forsåvidt vært praktisk..

 

Men det e ein ting eg trur få yrkessjåførar har i lastebilane sine her i Norge, og det e toalett.. Eg har f.eks ei svær køya bak seteryggen i bilen min, som eg bare har brukt ein gang.. Når eg va på langtur te Bergen.. Herreguud, langtur te Bergen ? .. Andre yrkessjåførar ler seg vel skakk nå men som distribusjonssjåfør på Haugalandet, blir ein tur te Bergen forsåvidt ein langtur for meg..

Ein liten digresjon der.. Men det eg ville fram te va at eg som oftast gladelig hadde bytta ut den køyå, med ett lite toalettavlukke..

Spesielt itte eg stakk innom Tess Kårstø her ein gang tidligare i vår.. Eg hadde vært inne i Hervik og levert hos den lokale rørleggar høvdingen, kor de og har begynt å følga litt med på bloggen, itte denna her famøse tv-opptredenen.. Eg sko egentlig tømma tanken der, men kom i hug at på siå av pissuaret står det ein liten advarsel.. Ett eller anna om at hvis man bomma på skålå, så va straffå 25 piskeslag på stumpen..

 

Småstressa og skjelven som eg va, så tok eg ikkje sjangsen på det.. Det e tross alt forskjell på å vær toskjen og idiot.. Og så pissetrengt va eg jo ikkje..

 

Men… Det hadde jo sjølsagt endra seg i løpet av dei neste kilometerene.. Eller gjerna nesten momentant itte eg hadde forlatt forrige sted kor det va mulig å lata vannet, nemlig Hervik Rør.. Då blei eg fader meg plutselig så inni svarte pissetrengt, at eg nesten holdt på å forgå inne i lastebil hyttå.. Eg vridde og vrengte på meg, satt forsåvidt å småhoppa litt i setet og pressa knærnå imot kvarandre.. Mens eg holdt pusten, for ikkje å ryka lekk..

Nærmare sjølpålagt tortur trur eg ikkje man komme.. Eg hadde nettopp hatt muligheten te å letta på trykket, men avstod pga frykten for nåken usselige piskelslag..

Men.. Nå hadde eg nærmast gladeligt tatt 25 piskeslag, bare for å få slippa detta umiskjenneliga presset i lysken.. Det va ein så ubehagelig tilstand at bare ein bitteliten glipp i konsentrasjonen, fort kunne endt med ein liten skvett i truså.. Eg manøvrerte som ein tulling utøve krøtterstien fra Hervik, mens eg febrilsk unngikk dei verste humpane.. Små dump som igjen ga ett bittelite press på blærå, ville nok medført litt ufrivillig skvetting det og..

 

Så når lastebilen rulla inn foran Tess Kårstå, jumpa undertegna ut av hyttå med ein euforisk lykkefølelse i hovudet.. Katastrofen va sannsynligvis avverga..

 

Eg sprang mot inngangen og forserte dørå, omtrent som Kramer i Seinfeld.. Før eg spurta øve gulvet som ein fullblods Usain Bolt, og klatra opp trappene raskare enn ein panter.. Så, når eg endelig står og sleppe ut ett saligt sukk, mens ei halv kaffikanna renne ner i pottå.. Høyre eg ett fæla rabalder nere i butikklokalet, kor ein samstemt skogglatter fylle lokalet..

Tjera vena meg.. Ka i alle dager kan det væra så fremkalle så kraftig krampelatter..

Eg kan ikkje huska å ha høyrt lignande, siå eg tok ett par knebøy i den gamle fotballknickersen min.. For å liksom mjuka den litt opp.. Men endte opp med at heile dritten sprakk fra navlen og rundt te halabeinet, og både Kånå og Flokken så stod nere i gangen.. Ramla på gulvet i gangen, i unison krampelatter.. Hjølpe meg, nok ein gang hadde Kånå krympa klærnå mine.. Ikkje nåkenting kan eg ha i samme form og størrelse, som sist gang eg brukte det.. Som sikkert va nåken år siå..

Men eg hadde ikkje fotballknickersen på denna gangen, ikkje hadde eg tatt ein knebøy når eg entra butikken heller.. Då hadde eg garantert måtta ha vaska gulvet på Tess, ivertfall.. Og kjøpt meg nytt undertøy og arbeidsbuksa..

 

Eg rusla fornøyd og avslappa nerøve trappene, mens eg lurte på ka som hadde forårsaka detta latteranfallet der nere.. Det kunne nå ikkje vær meg ivertfall, eg hadde jo hverken sagt eller gjort nåkenting før eg føyk opp trappå te litlahuset.. Men, når eg runda hjørna og igjen åpenbarte min tilstedeværelse, så braut heile gjengen nærmast ut i ett nytt latteranfall, samtidig..

Herreguuud.. Tenkte eg for meg sjøl.. Ka i allverden e det dei har hatt oppi kaffien idag da.. ?? ..

Eg hadde egentlig tenkt å lura meg te ein liten kopp, men blei litt i tvil akkurat der og då.. Kor eg stod som ett stort spørsmåltegn og forstod absolutt null, niks og nada av denna her merkelige oppførselen.. Eg prøvde å spør ka det va, men det førte bare te endå sterkare latterhikst med tårer som spratt hytt og pine.. Det va rett og slett nesten så eg bare snudde om og dreit i å levera, og bare kjørte videre..

 

Men så… Innimellom nåken litt mildare lattehikst, så klara Henning og Bente å forklara heile årsaken te oppstyret..

 

De hadde nemlig observert at eg kom fykande bortøve veien, og bråstoppa så røyken stod utforbi.. Så mens eg ramla meir eller mindre ganske så lite grasiøst ut av hyttå, hadde Henning spurt dei andre ka oddsen på at eg spant inn dørå og lukst opp loftet va..  Kor eg endte opp i ett lite øyeblikk med å fremkalla alle gangene eg hadde stukket innom i det sista, og ka eg hadde gjort først..

Og det va nok ikkje så løye at kommentaren te Henning hadde fremkalt denna unisone latteren..

Eg hadde vel ein liten tendens te å ha meg ein tur på loftet, kvar gang eg kom innom.. Eg har gjerna kjørt halva Tysvær rundt når eg endelig komme te Tess, uten å hatt mulighet te å letta på trykket tidligare.. Så eg såg jo at det ikkje va så merkelig at eg ofta måtte gjør det der..

Men, det la sikkert ikkje ein dempar på latterkicket akkurat denna dagen, når eg va såpassa pissetrengt som eg va..

 

Og nærmast kom hjulbeint inn dørene, og spurta opp trappå med knærnå samla… Eg ser den..

 

Men men..  Å vær årsak te litt latter og glede i ein sikkert ellers travel hverdag, det ska eg jaggu meg tåla..

Og sjøl om eg e klar øve situasjonen nå..

Ville eg ikkje gitt Henning så høg odds.. På at det ikkje komme te å skje igjen.. Men gjerna ikkje med ein gang, kanskje eg ska holda meg ett par minutt, ivertfall..

Før eg gjerna forsøke å ubemerka lista meg opp på litlahuset..

 

=D

Me har vært på fisketur idag, eg, Eldstemann og Mini’en.. Det va egentlig meiningå Han i Midten sko vær med, så Kånå fikk litt avlasting fra trollet.. Men han blånekta, han va vel redd for å få fiskaslo på seg, han e jo så forfengelige for tiå.. Men Eldstemann blei superglad for å få vær med, både han og eg elska å fiska..

Ein gang fiska me så lenge, at Kånå holdt på å ringa redningstjenesten..

Mobilen va tom for strøm, men fiskelykkå va så inni granskauen bra den kvelden.. At me klarte ikkje å stoppa, me kasta ut, nappa 2 ganger og drog opp ein makrell.. Heila tiå.. Det va som om man va i sjølvaste fiskemann himmelen.. Der man får napp kvar gang man slippe sluken ner i havet, og dra opp ein gullfine makrell kvar einaste gang..

Sjølsagt tenkte ikkje me på at det gjerna va greit å kjøra inn te land, lada mobilen litt for så å ringa te Kånå og ivertfall gi beskjed.. Klokkå halv elleve va me i land, og fekk ringt Kånå.. Som sjølsagt va sinte som krut..

Men me hadde jo ein svær balje med makrell med heim da, og ein tosk.. Eller 2..

 

Men idag, så kjørte me tidligare avgårde, og la ut fra kai i halv 1 tiå.. Eldstemann e blitt ein kløpper som Styrmann, så han tok føringå utover.. Eg og Mini’en satt å kosa oss med litt kjeks.. Itte ei litå stund, begynte bølgene å bli større og båten på ein måte mindre.. Eldstemann va nåke betenkt ei litå stund, men slappa litt av når eg sa det blei bedre når me kom i ly for øyå der ute..

Heldigvis hadde eg rett.. Både sjøen og vinden roa seg ganske så bra ner..

Det hadde forsåvidt vært strålande fiskevær når me gjekk.. Varmt, lett skydekke og ikkje ett vindfnugg.. Men me hadde ikkje kommen oss i båten før vinden kom, med ett kaldt gufs fra havet.. Skyene blei mørkare og mørkare, og rett itte me hadde sluppet sluken ner for første gang.. Så kom regnet og..

Fantastisk..

 

Eg minnast første gangen Litlajentå va med i båten, og satt på dørken og hylgrein utøve.. Hu va nærmast i fistel heile turen ut te ei litå strand, kor me bada, grilla og kosa oss.. På turen heim satt hu framme med meg og styra, mens hu sang kaptein sabeltann for fulle mugger.. Somme ganger må man bare pressa ting gjennom..

Mini’en, som hadde sin første tur idag.. Satt så ett lys og va meir eller mindre i himmelen.. E ikkje mye så skremme den karen der.. Det e ivertfall heilt sikkert..

Eldstemann slapp sluken i havet først, mens eg kom lika itte,, Mini’en si stang virka ikkje meir, eller forsåvidt va det Litlajentå si da.. Men hu hadde nærmast ikkje brukt den, hu likte jo te slutt å kjøra båt.. Men fisking klarte hu seg fint uten, så den hadde sikkert rusta fast inni snellå.. Men, Mini’en fikk stolt låna mi, og stod som ein ekta fiskargut og drog stongå opp og ner..

Før han itte ett par minutt blei lei, siå han ikkje fikk fisk..

 

Denna lekså hadde eg jo vært gjennom fleire ganger med Eldstemann, så når eg la ut om at når man fiska.. Då må man ha tålmodighet, satt han med meir eller mindre med ei oppgitt grimasa om andletet.. Akkurat så han ikkje hadde høyrt den før, på ein måte.. Men han e indoktrinert han nå, nett som meg kan han sitta i timasvis med stangå uten så mye som ett napp..

Uten å bli lei så mye som ett sekund.. Fisking e av og te som balsam for sjelå..

Nåken minuttar seinare begynte det å nappa i stangå mi.. Det e jaggu meg verdt kvar eit minutt med venting, den følelsen kvar gang nåke bite på.. Eldstemann ensa at eg hadde nåke på kroken, og kauka te..

– Har du fått nåke pappa.. ? .. Spurte han

– Det kjennest sånn ut, trur eg.. Svara eg usikkert..

Eg va ikkje sikker på om rakkaran bare svømte oppover med sluken, eller om den hadde sluppe.. Mini’en fikk med seg dramatikken og kom styrtande te, han hadde sittet på toftå unna kalesjå og gumla på meir kjeks, og drukke litt saft..

– Få du fisk, pappa ? .. Spurte han ivrig..

– Ja, jaggu meg gjør eg det.. Svara eg, itte stangå nappa te nedover..

Det va ikkje tvil lengre nå.. Mini’en higra te seg håven, Eldstemann hadde forklart ka den va te.. Og nå stod han klar så ett egg, te å håva te seg fangsten når den kom te overflatå.. Eldstemann tok ett tak i selen bak på vesten hans, for sikkerhetsskyld.. Me hadde ikkje tenkt å komma heim med ein søkkvåt Mini, fordi me brukte han som Første Håvmann..

Plutselig sprella fisken i håven, og Mini’en nappa den opp i båten.. Stolt som ein hane..

Men… Så gjekk det mesta i stå.. For når eg nappa kroken ut av kjeften på fisken, og slengte den ner i baljen.. Så stod Mini’en og kikka bekymra på den.. Før han gråtkvalt sa..

– Jammen, den e jo så unge pappa.. Me må kasta den ut te mamma og pappa’en sin..

– Nei, me kan ikkje det vettu.. Det e middag det der.. Svara eg..

Mini’en kikka på fisken igjen, før han såg på meg igjen med tårer i augene.. Og eg fikk ett kraftig anfall av dårlig samvittighet, kommende fra langt ner i sjelå..

– Ska me spisa stakkars fisken, pappa ?  .. Spurte han trist..

Eldstemann begynte å bli berørt han og, og eg såg han sleit med blanke auger .. Eg forsøkte å forklara Mini’en livets uransaklige veier, sånn fiskarmessigt.. Men det va meir eller mindre som å snakka te døve øyrer.. Guten hadde bestemt seg.. Han ville ikkje fiska meir, men me fikk te nøds lov å fiska videre me..

Men kun fisk så me kunne spisa, fikk eg ein delfin måtte eg lova å kasta den ut igjen..

Eller andre fiskar som såg “unge” ut.. Tjera vena meg.. Eg vett ikkje om det e så smart å ha Maxi med seg på fisketur meir, meinte Eldstemann.. Siå han la så kraftige føringar på ka me kunne dra ombord og ikkje.. Men itte ei litå stund, så roa han seg litt ner om akkurat det med fiskane.. Rett itte fisken begynte å sprella infernalsk, og skremte livskiten ut av Mini’en..

Eldstemann kubba fisken i skallen ein gang te.. Og Mini’en kjefta på den idiotiske fisken så hadde skremt han..

Me seig sakte mot land med vinden, og kjørte lengre ut ett par 3 ganger.. Før både eg og Eldstemann begynte å kjenna litt på kroppen at det va blitt kaldt.. Mini’en satt jo inn unna kalsesjå i ly for både vind og regn.. Men, va forsåvidt enige i at me kunne nok dra heimover..

Så me drog igang maskineriet og suste mot kaien igjen..

Me stoppa lika utenfor for og sløya fisken, og då følgte Mini’en heile prosessen med svære auger.. Og syns det va meir eller mindre gørrekkelt når eg drog innmaten ut av fisken.. Og når eg skar hovudet av utbrøyt han ett høgt ..

– OOI.. Fisken mista hævet, pappa..

– Ja, me kan jo ikkje spisa det.. Svara eg..

– Måkene kan, ed kasta ut te Måkene pappa.. Insisterte han..

Og sjølsagt kunne han det.. Uten problemer nappa han fiskahåvet ut av stampen, og kasta det øve rekkå.. 2-3 sekund seinare blei det plukka opp av ei svær måka.. Te Mini’en sin store begeistring..

Eldstemann og eg nikka samstemnde te kvarandre.. Det e håp for denna karen, betydde det nikket..

Me kjørte te kaien og fortøyde båten.. Før me rusla opp te søster mi, som bor lika ovanfor der båten ligge.. Hu hadde miksa i hop litt rundstykker og ein kopp kaffi.. Mini’en fortalte stolt om fisketuren og leka litt med Duplo’en..

Før me kjørte heim te Kånå og resten av Flokken.. Akkurat tidsnok te BarneTv og Pizza..

Ein herlige dag va øve igjen.. E me heldige e det gjerna bedre vær imårå..

Så me kan ta ein liten fisketur, igjen..

Det e viktig å smi mens jernet e varmt.. Så Mini’en forstår seg på dettta her fiskegreiene..

Ha ein flott lørdagskveld, Folkens.. =D

 

Kånå va ikkje heilt i humør idag, så eg bestemte meg for å muntra hu litt opp …

Og ka e bedre virkemiddel for å komma i bedre humør enn ein liten joggetur ?

Eg har jo til og med bestemt meg for å løpa Djupadalten i år. Det årliga mosjonsløpet her i Haugesund …

 

Så eg skred te verks og begynte å rota fram treningsklærnå mine …

 

Men, det va ikkje lett …

Eg har jo ikkje fanaring om kor Kånå har “gjemt” de. Så eg blei nødt te å improvisera litt.

Eg nappa fram ei t-skjorta, men den hang bare og slang som ein potetsekk på meg. Og der va jaggu meg løpetightsen eg kjøpte te sist gang eg sprang detta løpet..

Eller gjekk … Alt e relativt …

 

Men … Det såg jo ikkje mote riktig ut, i det heila tatt.

Tightsen va grei, den satt som ett skudd … Va nesten lika utslitt av å få den på meg, som eg va itte detta famøsa løpet sist …

Hjølpe meg, kor den hadde krympa i vask da, forbaska tulling på sportsbutikken så lovte at detta va skikkelig kvalitet … Ein vask, åsså krympa den sikkert 3 størrelsar.

Kvalitet meg i rævå …

 

Jaja … Klaga på kvaliteten får me gjera ein anna dag. Heilt klart … Nå får eg få detta antrekket, te å passa inn i tiden …

 

Eg huska jo ikkje heilt kossen man bør fremtre når man jogge, men eg har jo sett masse film da … Som inneholde trenings sekvenser og sånt nåke … Så eg miksa i hop nåke lignande et antrekk fra ein film eg kom på.

Der eg klippa av den posete t-skjortå og kombinert med denna tidsriktige tightsen, så syns eg jaggu meg det va ein innertier, eg …

Men vett dåkke ka Kånå gjorde, når eg kom opp for å invitera hu med meg ??

Trur dåkke ikkje den der “nepå” begynte å le … Mens hu kikka meir eller mindre perplekst på meg …

 

– Herreguuud … Går du ut sånn som det der, så kjenne eg ikkje deg meir. Slengte hu ut, før hu fikk knekken i knærna og blei tatt av latterkrampå, igjen …

 

Altså … E det mulig. ? Her går man virkelig inn for å gleda Kånå, og gjerna få humøret nåken hakk opp. Så e hu rett og slett bare ekkel med meg.

Eg har nesten ikkje ord …

Eg hadde til og med tatt på meg “Jippi” pannebåndet mitt, som eg fikk av damene på Meny Aksdal.

Siden eg alltid e så blide når eg leverte …

 

 

Eg forstår ingenting, eg …

Uansett ka man gjør, så blir det feil

Men, på tross og på tvers av alt, så kom humøret te Kånå seg, da … 

 

😁😁😁

Eg satt å kikka på gamle bilder ikveld, eg va på leit itte litt inspirasjon.. Og som mange har fått med seg tidligare, av dei så gjerna har følgt med ei stund.. Så e eg ikkje akkurat øvebegeistra for edderkoppar, mildt sagt.. Eg hata dei små krypå, uansett størrelse.. Eg ana ikkje kor eg har denna fobien ifra, men det har nå alltid vært sånn..

Då e det jo ikkje meir enn rett og rimeligt at Eldstemann, utvikla ein skrekkelig stor interesse for dei her krypene..

For fra ganske tidligt av så utforska han alt av insekter som han kom over, itte å ha fanga de og lagra de i syltetøyglass.. Te både min og forsåvidt Kånå sin store fortvilelse.. Hu delte ikkje mitt nivå av edderkoppfobi, men va jo ikkje øvelykkelige av å ha halva rommet hans i halvdaue insekter..

 

Sjøl om han mata de, så har jo ikkje akkurat insekter så veldig lang livssyklus.. Alikavel blei det som oftast ramaskrik kvar gang eit av krypå hadde daua, og me måtte ut i hagen og ha begravelse.. Og han hadde jo alltid nåken ord te dei her krypå sine og, som alltid fikk navn.. Akkurat der va han gjerna ikkje så fantasifull, sånt sett..

Han la stort sett bare te ein bokstav, fra det opprinneliga navnet..

Flu(i), veps(i), Edd(i), Krabb(i) .. Ein gang fanga han ein frosk så han hadde ute på terrassen, Froggi.. Gudhjølpe meg, det føltes som om det va landesorg i fleire uker itte Froggi daua.. Men det va ein virkelig verdig begravelse, me måtte vel synga ein sang og om eg ikkje huska feil.. Og minneordene te Eldstemann va rett og slett ubetalelige..

Den guten mangla ikkje ordforråd, og snakka jo nærmast reint før han va 2 år..

 

Men, den episoden eg huska best fra akkurat denna krypdyr perioden hans.. Det va ein gang han kom springande mot meg, med ett eller anna i handå.. Eg satt på terrassen ein søndagsmorgen, og kosa meg med ein kopp kaffi og nøyt morgensolå.. Når guten brølte at eg måtte åpna håndå, fort som bare det..

I forbløffelsen øve guten så kom springande imot meg, så gjorde eg jo som han sa..

Eldstemann stappa forsiktig ett eller anna i håndå mi og lukka den.. Mens han sprang for å henta insektsburet sitt.. Igjen ute på terrassen satt eg, meir eller mindre stiv av skrekk og kjente nåke så kravla og kløyp inni håndå.. Men eg turte ikkje røra ein muskel.. Eg kan nesten ikkje huska eg har vært meir ukomfortabel, i heila mitt voksna liv..

Jaja, gjerna starten i førsta programmet på TvHaugaland..

 

Endelig så kom Eldstemann låpande tebake fra rommet sitt med buret.. Og med erfarenhet og god veiledning, fikk me lurt krypet ned i i buret.. Og eg fikk endelig se ka eg hadde hatt krypande rundt inni handå, i ein evighet.. Eller ett halvt minutt.. Alt itte kossen man ser på det..

Eg bøyde meg ner og justerte fokuset, og kikka rett i augene på ett beist av ein edderkopp..

Og gikk nærmast rett i bakken på terrassegulvet.. Eldstemann skreik te, Kånå kom løpande i bara truså for hu hadde ikkje stått opp ennå.. Og Han i Midten så hadde lekt så fint på terrassen, satt med svære auger å kikka på ein kvitbleik Fatter’n.. Så gispa itte luft og forsøkte å karra seg opp på beinå igjen..

Herreguuud..

Man kan vel sei det så enkelt, at Eldstemann aldri gjorde nåke lignande, hverken før eller seinare..

 

=D

 

Nærmare å havna i Bodå enn eg va igår, trur eg ikkje eg har vært på ei god stund … Og hadde det ikkje vært fordi eg trur Kånå på ein måte ikkje va heilt våken, og muligens noe neddopa … Så hadde eg nok garantert røke lukst i Bodå på sekundet …

Som eg har nevnt i to innlegg på rad, så gikk me tidlig te sengs igår …

Me va rett og slett totalt utslitt itte gårsdagens 17 mai feiring … Det eg ikkje har nevnt e at Kånå gikk å la seg nåken minuttar før meg. Og lå og snorka som ein eksoslaus Opel Manta … Så når eg rusla inn på soverommet, itte å ha pussa tennå og skylt gele’en ut av håret.

La eg meg ner og skreiv detta litla innlegget fra 17 mai feiringen …

 

Lika itte eg hadde publisert det, lagt mobilen på nattbordet og sko rigga meg te.. Så sneik det seg ein liten fjert ut. Ein slags snikande sidevind, uten lyd. Men, med lukt … Masse lukt … Eg kjente det ikkje sjøl, med ein gang. Men så løfta eg litt på dynå, når eg sko finna god stillingen …

 

Og blei nærmast slått bevisstlaus.. Av min egen lille fjert … Sneken va grusom ….

 

Kånå låg fortsatt og snorka intenst, men rett itte ett kraftigt innpust. Så blei det plutselig skrekkelig stille.

Svarte, Salte Bananer …

 

Hadde eg tatt knekken på Kånå og nå. Eg gispa itte frisk luft der eg låg, Og i beflippelsen øve at Kånå hadde slutta å pusta, vrei eg meg litt for fort øve på høyra siå. For å sjekka om hu va i livet, og ein ny liten maskingevær salutt gjekk av …

Tjera vena meg … Sneken fordobla intensitet i rommet …

Plutselig spratt augene te Kånå opp … Hu drog inn luft med nasen, som ein vaskeekta blodhund, men angra meir eller mindre på nanosekundet … Augene hennas rulla bakover i hjernen, og tunga spratt litt ut og inn … Mens hu smatta på ein merkelig måte …

 

Så gjekk det opp for Kånå ka hu smatta i seg, for det va fader meg nesten som om luktå hadde limt seg fast i luftå … Hu kjørte hovudet sitt inn i dynå si, mens hu lot eder og galle skylla øve syndaren, nemlig meg …

 

Eg hiksta forøvrig lika mye som hu itte frisk luft … Det e det galnaste eg har kjent …

 

Kånå begynte å le, mens hu fortsatte utskjellingå. Nå, forsåvidt nåke meir humoristisk vridd. Eg datt inn i ei latterkrampa eg og. Som for å holda “ventilen” under kontroll, ikkje akkurat va nåke sjakktrekk … Det kom 2-3 latter hikst, så ein liten fjert eller tri, igjen …

Kånå hiksta sånn av latter unna dynå si, at heila sengå rista …

 

– Herreguud … Det e fysta gang eg har blitt vekka av luktå te ein fis, og ikkje smellet … Fikk hu sagt innimellom latteranfallene …

– Eg holdt på å bli slått bevisstlaus, av min egen fjert … Svara eg, lattermildt …

 

Før me brast ut i ett unisont krampelatter anfall … Herrejesus … Me lo så inni granskauen godt, at når me endelig fikk roa gemyttene litt … Hadde eg nesten fått akutt sting i magaregionen, og va heldigvis meir eller mindre tom for gass …

 

Av og te …

Så har man det ikkje meir løye, enn man laga te sjøl …

Og som Litlajentå så treffande sa ein gang …

– Jesus feis og …

 

 

 

 

17 Mai.. Det va igår det, heile Noregs nasjonaldag.. Ein dag fylt opp med ett øredøvande folkehav, kaos lignande tilstander og køgåing av stort kaliber..

Dagen me trør i oss pølsa og is, te den store gullmedaljen.. Forsere fremover i gågaten, skolegården eller i kafeen med minimal hastighet, mens man tar halsbrekkane unnamanøvrer med barnavognå.. Manøvre man sjelden gjør ellers.. Nåken ganger e det umulig å manøvrera vognå forbi ei gruppa med folk, som står som støpt midt i sildastimen.. Og ikkje har truffet kvarandre siå sist 17 Mai..

De har heilt klart ikkje tenkt å flytta seg med det førsta.. De treffes jo bare her i gågatå kvart år, og e lika øverraska kvar gang..

Då glømmast sjølsagt alle fornuftige tankar om å holda flyt i 17 Mai trafikken, gjennom ei nærmast sprengt gågata.. Man klemme, håndhilse og kikka som oftast skikkelig irritert på den stakkars Fatter’n, som forsiktig dunka vognå diskret borti foten på 17 Mai kø proppen.. Ein propp som ikkje har nåke formeining om at man nå har stoppa heile flyten, av ett myldrande folkehav..

Gågatå står bomstille fra nord te sør.. Proppen står og konversere der gatå e smalast..

 

Fatter’n har ei ilter, småstressa men stort sett snill Kåna med seg og 3 ungar hengande itte som ein hale.. Han vett at får han ikkje åpna gjennomferdselen rimelig kjapt, e statsproblemene te Donald Trump barnamat i forhold.. Han kjenne allerede varmen fra Kånå sitt blikk i nakken, og tør ikkje snu seg av frykt for å bli gjennombora av Kånå sine varmesøkande Scud Missil, skjult bak smaragdgrønne auger, med ett hint av brunt i seg..

17 Mai.. Dagen man ska feira grunnlovsdagen.. Men kor nærmast alle fedre går på nåler og ikkje kunne vært lengre fra friheten.. Men, det e bare ein gang i året, så man lide seg gjennom den saktegåande torturen..

I visshet om at det ett år te neste gang..

 

Det va forsåvidt ikkje så gale i år, heller ikkje ifjor når me feirte på landet.. Med minimalt med folk, sånn sett i forhold te byen.. Me starta dagen grytidlig, nærmare bestemt i kvart over 6 tiå.. Både Litlajentå og Mini’en hadde kommen inn for lengst, når klokkå te Kånå ringte.. Kånå hoppa i dusjen, kidsa stakk opp i stuå og eg fikk nåken minuttar te å vakna på..

Når eg kom sluntrande opp i stuå, i bare joggebuksa og ei slitt t-skjorta.. Kikka Kånå oppgitt på meg..

– Har du ikkje kledd deg ennå du..? .. Spurte hu skingrande..

– Neeei, ska bare laga meg ein kopp kaffi, tenkte eg.. Svara eg avbalansert og avslappa..

Eg fikk “blikket” av Kånå og nappa te meg kaffien så nettopp va ferdig, og jogga ner trappå.. Hjølpe meg, her va det best å få fart i legemet, Kånå har tydligvis blod på tann i dag.. Og eg huska planen me la igår, om å prøva å vær litt i forkant i år.. Istedet for å kava mot klokkå i siste liten, som me stort sett har pleid å gjør kvart einaste år..

Dusj, barbering og klesskifte gjekk unna i ein fart.. Og eg rusla fornøyd opp te Kånå igjen, som sjølsagt ikkje va imponert.. Hu hadde kledd 4 ungar og rista bare på hovudet av min lille triumf, og stakk ner for å ordna seg sjøl..

 

Dei 2 eldste sko møta opp klokkå halv 10, og normalt så hadde me sprunget mot tiå øve gangbruå, itte å ha parkert ett par kilometer fra sentrum.. Men i år stod me ferdig parkert ved biblioteket i sentrum, klokkå halv 9.. Med hadde altså over ein time på å levera dei to eldste, finna oss ein dugande plass å se på toget og gjerna hanka te oss ein kopp kaffi..

Og her sko man jo trudd at det eina hadde tatt det andra, og at me blei utsatt for endalause uforutsette hendelser..

Men ikkje ein ting smalt i andletet på oss, foruten 17 mai toget som gikk i hytt og pine i år.. Plutselig kom de ner ei gata de aldri har gjort før, og me stod jo ikkje der.. Så eg nappa opp kameraet, og rakk ett par bilder av ryggane te gutane våras.. Når eg kom tebake kunne Kånå sjølsagt fortella, at de kom forbi oss om ikkje så lenge.. Det va visst nåke nytt detta..

For å korta ner på tidsforbruken.. Visstnok.. Eg vett ikkje..

 

Ei stund stod til og med toget bom stille i ca ett kvarter, uten å bevega seg så mye som ein cm.. Men det va nå egentlig det mest uforutsetta som skjedde, ska eg vær heilt ærlig.. Han i Midten viste ingenting anna enn eksemplarisk oppførsel denna dagen, Litlajentå, Mini’en og Eldstemann likaså.. Me va rett og slett ett dydsmønster av ein massebarnsfamilie, te ein forandring..

Litt småkjekling va det jo, men ikkje i nærheten av ka me e vant med..

Så både eg og Kånå va nærmast blenda av denna plutselige idylliske harmonien, som hadde lagt seg over oss.. Også på 17 Mai da.. Kanskje det va ein slags rettferdighet i himmelen, som nå endelig hadde funnet fram te oss..

Itte barnatoget gikk me ei litå stripa ner i byen, før Kånå sko bort på Rådhusplassen og henta dei 2 eldste..

Der fant me jaggu meg ett ledigt kafebord og.. Midt i byen.. På 17 Mai.. Ufatteligt..

 

Eg sa det te Kånå at nå får me bare huska å spilla Lotto idag, for nåke sånt som detta har aldri me opplevd før.. Kidsa fortsatte med sin sjarmerande oppførsel, til og med itte ein is og to va fortært.. Eg har ikkje vært vitne te lignande utenomjordisk oppførsel, siå .. ja … Ever.. Det sko rett og slett ikkje vært mulig, at me på 17 Mai, sko væra så finjustert inn på “rolige omstendighetar” ..

Normalt hadde gjerna både eg og Kånå, allerede vært i både fistel og forbannelse opp te fleire ganger..

Men, me hadde ikkje vært i nærheten, ikkje såvidt ein gang.. Sko detta vær vår 17 Mai, den syttende Mai’en kor me banebrytande endra offisiell opptreden..? .. Neppe.. Men, hjølpe meg kor herligt det va, me va heilt klart fortsatt i forkant.. Ingen tvil om det.. Itte ei stund suste me heimover for å laga te grillmaten, før gjestene kom..

Idyllen og harmonien vedvarte..

Selskapet blei ein skingrande affære, og alt hadde gått som smurt.. Ikkje ett einaste feilskjær hadde me hatt te nå, på denna triumferande ferden mot total suksess.. Me trudde nærmast ikkje våre egne auger, hverken eg eller Kånå.. Kidsa va fortsatt i strålande form, samarbeidet gikk som eit velsmurt maskineri.. Og gjestene va mette og fornøyde.. Til og med Svigerfar..

 

Me suste nedover mot byen igjen, for å få med oss folkatoget og russatoget, som va slått i sammen.. Egentlig likagodt, for russatoget e ikkje i nærheten av ka det ein gang va.. Ivertfall ikkje her i byen.. Politiske satirer, latterbefengte parodier av lokale kjendisar og gode slagord på plakater, det har ikkje vært å se på mangfoldige år..

Det e som om dagens ungdom ikkje har nåken spesielle budskap.. Som de gjerna vil fremma med humoristiske virkemidler..

Her for nåken år siå så va russatoget her i byen, meir lignande ett opptog for Paradise Hotel enn dei gode gamle russa togene.. Dei som bugna over av strålande godt planlagde stunt, og som man gjerna stod og humra og lo av i lange tider ittepå.. Det va vel derfor man måtte ha med seg russatoget, fordi man lurte på ka de hadde funnet på i år.. Ja, rett og slett for å sjå deia kreative påfunnene russen hadde pønska ut..

Nå tedags bare rava de forbi i halvfuddlå, slenge rundt på russakort te dei minste mens nåken gjerna rauta ett eller anna ut i luftå.. Man blir ikkje akkurat imponert, sånn som man gjerna gjorde for 10-15 år siå..

Jaja, nok om det.. Det va nå bare ein liten betraktning..

 

Om eg ska nevna nåke så kunne minna om ein smell, fra gårsdagens 17 Mai feiring, må det vara når me sko gå te bilen igjen.. Itte me hadde sett på russatoget, og skippa overgangen for å ta ein snarvei øve Haugesunds mest traffikerta gata.. Det hadde jo gått greit når me kom.. Litt verre va då når heila byn sko heim på ein gang.. Typiskt..

Men som ein engel fra himmelen, kom plutselig ein kompis kjørande så sjølsagt stoppa for oss..

The hits just keep on coming, sang Kånå mens hu vandra i lykkerus mot bilen.. Eg nynna litt med eg og.. Det hadde nesten vært ei feiring øve all forventning.. Hverken meir eller mindre.. Me suste heimover og fant fram kaker og kaffi, og venta på gjestene.. Eg rakk til og med ein bitteliten cowboy kvil på fanget te Kånå, mens me venta på gjestene.. Kidsa va ute og lekte litt i gatå..

 

Ikkje så lenge før me satte oss med bordet, og gjestene kom inn dørene.. Så nevnte eg for Kånå at det hadde nå jaggu meg gått over all forventning idag.. Hu kikka på meg, men sa med ei ettertenksom grimasa om andletet..

– Jojo, men du må ikkje ta heilt av ennå, å jinxa heila greiå..

– Tjera vena meg… Nå må du vel klara å gleda deg littegrann øve ein velstrøken dag.. For ein gangs skyld.. Svara eg optimistisk..

– Joda.. Sjølsagt.. Sa hu bare kort..

Ikkje så lenge ittepå strøymde gjestene på, og me satte oss ner ved bordet.. Praten gikk lett og ledig og kakene gikk ner på høykant.. Svigermor hadde laga ei aldeles herlige kaka, med blåbær, bringbær og massa krem dandert oppå ein marengs form.. Pavlova meina eg nåken sa den hette, forsåvidt heilt likegyldigt for meg ka navnet på kakå va, så lenge den smaka så godt..

Så, mens eg sitte i min egen lille lykkerus øve vel utført 17 feiring, og nyte ein godbit av “Pavlova’en” te Svigermor..

Så ryke dørå opp nere i gangen, og ein skingrande stemme runge opp gjennom trappahålet..

– Uææææ… Eg har fått hål i dressjakkå… Kauka ein sønderknust Han i Midten..

 

Herreguud.. Planen fra 16 mai når jakkå blei handla inn, gjekk ivertfall rett i dass.. Kor me ville handla ei jakka han kunne ha te jul, istedet for å handla ei så passa akkurat nå.. Gutalarven hadde styrt på med skateboard når det hadde gått gale..

Kånå sitt blikk sa ingenting og alt, eg hadde heilt klart jinxa heila greiå..

Hullet lyste glorete og flussande imot oss, guten blei sendt på rommet sitt og eg satt lettare oppgitt igjen nere i stuå.. Men itte ei litå stund gjekk eg opp og hadde meg ein liten prat med ulykkesfuglen.. Han va jo skikkelig lei seg, så me blei enige om at sånt kan jo skje.. Men at det gjerna ikkje va så smart å skate i 17 Mai klærnå..

Me får se om me kan finna ein slags kul lapp me kan sy eller stryka på..

 

Så te slutt kom smellen.. Men tross alt, det kunne vært så mye verre.. Ei jakka med hål i kan man øveleva, sjøl om det va nåke fortærande..

Og va ifølge Kånå, nærmast min feil..

Men, men.. Galnare ting kunne skjedd, og har forsåvidt skjedd tidligare år.. Alt i alt, så hadde me ei strålande flott 17 Mai feiring..

Og som eg skreiv igår.. Me slokna som nåken slips, i halv 10 tiå igår.. Heile gjengen..

=D

 

Klokkå e 21:30 og heile heimen e i seng.. Inkludert oss foreldre.. Planen va egentlig å setta seg ner ikveld, og prøva å beskriva dagens hendelser..

I beste Jeg Gikk Bare i Boden en Tur stil..

Men, eg e bare nødt te å innse mine begrensningar, kasta inn håndkle og la hjernen få bearbeida dagens input.. Ja, rett og slett sova på det..

 

Av og te, så må man det.. La impulsane få siga inn for at man ska klara å få de ut igjen i nåkenlunde rett rekkefølge, litt meir reflektert enn nå og med ein passe dose sjølironi..

Det har regelrett vært ein kanondag, sånn inspirasjonsmessigt..

Men topplokket e kortslutta, batteriene e tømt langt forbi rekkevidden og legemet e meir eller mindre tømt for motivasjon.. Den store mengden med opplevelsar må få koka litt på lav varme, te imårå..

 

Så gratulera med dagen, Folkens.. Og på gjensyn imårå…

Så god natt, god morgen og god kveld..

Over og ut…

=D

 

Eg hadde akkurat rygga innte terminalen idag, og lossa lastebilen for innhentingar.. Mobilen hadde eg glemt i lastebilhyttå når eg gjekk for å lossa, så sjølsagt oppdaga eg at Kånå hadde ringt ett par 15 ganger, når eg kom ut igjen.. Hmm, kan det vær at det e nåke viktig, mon tro..?  Eg prøvde å ringa tebake men det va kul umulig, Kånå satt tydligvis og ringte meg opp igjen..

Så eg la mobilen i fra meg og venta på neste gang hu ringte..

Men då skjer det sjølsagt ingenting.. Kjenne eg Kånå rett, satt hu garantert å bante å steikte øve den fjotten så ikkje svara på mobilen nå.. Men om eg ringe meir enn ein gang, då får hu jo åndenød.. Om eg ikkje forstår at hu har det travelt, å ringe meg opp så snart hu kan..

Så snart hu gidda ville nå eg sagt, av erfaring.. Men eg seie det aldri høgt..

 

Eller, ein gang så sa eg det høgt, og det reinasta haraballet utspilte seg.. Eg kunne jo ikkje bare forventa at hu kunne ta telefonen te einkvar tid.. Hu holdt gjerna på å støvsuga, vaska huset, henga opp klær….. Eller såg på ein eller anna såpeopera, avbrøyt muligens eg..  Og både jordfeilbrytar, sikringar og Kånå sprakk.. Om eg trodde hu bare satt og såg på tv når hu va heima aleina..?? ..

Tjera vena meg.. Eg hverken sa eller trudde det eg.. Men eg bare antok at hu gjorde det innimellom, siå hu alltid måtte sjå ein såpeopera når eg gjerna va sjuk, eller hadde fri..

Man sko jo tru at eg gjerna lærte av ein sånn episode, men det e vel godt dokumentert her inne på bloggen at det ikkje e sant.. Men.. Det va dagen idag då, kor Kånå heilt klart ville ha tak i meg.. Og itte å ha venta ett minutt og to, så prøvde eg å ringa hu opp igjen.. Men eg hadde ikkje fått toucha det grønna symbolet, før bildet av Kånå dukka opp på skjermen..

Eg e nærmast sikker på at augene på det bildet, skifta blikk alt itte humøret te Kånå når hu ringe.. Og å sei de såg olme ut, e nok ikkje å overdriva.. Men, det va bare te å svara.. Ein eller anna gang måtte eg snakka med hu alikavel..

 

– Hallo, min kjære.. Smiska eg så det holdt..

– Dust… Har du ein plan idag, du eller.. Svara hu konsist og kontant..

– Ehh.. Plan, eg.. ?? ..

 

Herreguuud…

Det e 16 mai idag, det betyr at det e 17 mai, imårå.. Og om ikkje Kånå har ein plan, men forvente at eg ska ha det.. Då e me ille ute å kjøre.. Eg kjente ett kaldt gufs av skrekk bre seg fra skjelettet og ut.. Hjernebarken gjekk for fullt og eg vridde kvar ei cella, for å huska om eg burde hatt ein plan idag.. Men det va tomt.. Eg hadde ikkje den fjernaste anelse om ka eg sko svara, så eg holdt kjeft..

Eg har lært meg at om eg stort sett holde kjeft, så får eg som oftast vita ka eg burde gjort, huska på eller lignande.. Ganske så kjapt..

Det e egentlig det besta tipset eg kan gi te alle herremenn i ett nybakt eller nåkenlunde ferskt forhold.. Om din bedre halvdel spør deg ett spørsmål, gjerna eit heilt vilkårlig ett.. Så ikkje gå ut ifra nåke anna, enn at hu allerede vett svaret.. Det stemme meir eller mindre i 99% av tilfellene.. Nåken ganger får du fasiten som ein geysir rett i fleisen, andre ganger komme den snikande som ei skummel tåka øve det speilblanka vannet..

Enten så svara man som sant e og så godt som man kan, eller så kan man holda kjeft og venta på at det retta svaret komme av seg sjøl.. Å venta te det komme av seg sjøl, har eg lært meg at e den mest skånsomma, for min egen del..

 

Itte 10 sekund ga Kånå opp og ei lang leksa om ting og tang, kom på løpamde bånd.. Han i Midten sko på karate, me sko handla inn te selskap imårå og handla sko te dei 2 eldste.. Kidsa hadde ikkje fått middag endå, kler måtte prøvast og huset sko takast så det såg respektabelt ut te folk kom imårå.. Og spørsmålet om eg hadde ein plan, følte eg egentlig va overflødig..

Kånå hadde heilt klart ein plan klar, det som va uklart va mi rolla oppi alt detta..

Og der igjen synast eg det e best at Kånå gjerna får kjøra løpet, eg kan for all del komma med innspill.. Men passa alltid på å formulera innspillet sånn, at Kånå har valget på ein måte.. At det e hu som har sista ordet, rett og slett.. Det e tryggast sånn, og minimal sjangs for å gå på ein smell av stort kaliber..  Så eg foreslo at hu kjørte Han i Midten på karate, og handla mens ha trente..

Så kunne me stikka å spisa på McDonalds for ein gangs skyld, ittepå.. Resten fiksa me når Flokken va i seng.. Og for første gang på lang, lang tid, va Kånå meir eller mindre enig..

Gudhjølpe meg.. Detta gikk for lett..

 

Og sjølsagt gikk det for lett.. Ikkje at det va Kånå så hadde ein underordna plan.. Heller det at Han i Midten plutselig blånekta å bruka bunaden, som ikkje passa meir heller.. Han sko ha dress, sånn som Eldstemann.. Han e blitt ein liten forfengelig primadonna, heile guten.. Jaja, tenkte eg.. Me spise jo på Amanda Senteret alikavel, så då kunne me vel bare stikka innom ein butikk.. Og se om me ikkje finne ein dress te ein ok pris..

Ein dress te overkommelig pris va enkelt å finna.. Finna ein så primadonnaen va fornøyd med, det va det verre med..

Han la sin elsk på ei svart dressjakka, men den passa akkurat.. Prøva å forklara Han i Midten at det va dårlig økonomi, va som å snakka for døve øyrer.. Me kunne jo likagodt finna ein dress så passa te jul, men akkurat det brydde han seg fint lite om.. At me nå begynte å nærma oss grenså, for kor lenge han takla å vær på ett kjøpesenter.. Va og ein kjennsgjerning..

Me har øvd oss opp te ca 40-50 minutt nå, før han får for mye å fordøya og går i spinn.. Nå nærma me oss timen..

 

Te slutt blei det inngått ett kompromiss og jakkå va i boks.. Men så va det buksa då, og gudhjølpe meg og herrens hærskare.. Då begynte kaoset for fullt.. Me hadde planta Mini’en i vognå, og tatt på selane, men når Han i Midten gjekk på ein smell og overtidå va slutt.. Så gikk han heilt i spinn.. Først klikka han på Kånå øve bukså hu valgte, så slapp han Mini’en laus og Litlajentå stod og kauka for å visa nåke hu ønska seg..

Kaoset va komplett.. Kidsa nådde fullt inferno modus og Eldstemann flykta fra åstedet..

Herreminguud.. Eg la ut i fullt firsprang for å fanga Mini’en, så pilte rundt som ein røyskatt på speed.. Litlajentå fikk ikkje nok oppmerksomhet om det hu sko visa og begynte å hylskrika.. Mens Han i Midten gikk rundt og surmulte verre enn han nåken gang hadde gjort.. Kånå stod i kassen og betalte, og va indisponibel.. Eldstemann hadde stukket på Pokemon jakt, for å slippa å bli sett med oss, trur eg..

Så eg hadde min fulle hyre heilt aleina, med å få kontroll på galskapen.. Eg trur ikkje det va vanskelig å få med seg kim som va på handletur idag.. Eg trur det sa seg sjøl..

Gubbevaremegvel…

 

Infernoet av hverdagsgalskap på kjøpesenter nådde nye høyder, når me te slutt sko fiksa sko te dei 2 eldste.. Eg trur ikkje eg har vært meir oppgitt, øvgidde og dritaleie av galne ungar, enn eg blei då.. Eldstemann fant seg sko med ein gang, Litlajentå og men hu sko ikkje ha.. Som sjølsagt va urettferdig og blei behørig proklamert for heile butikken.. Han i Midten va nå på bristepunktet, og totalt uenig i alt me prøvde å visa han av sko..

Te slutt skar Kånå gjennom og bare tok et par, te gutens ville protester.. Han va mildt sagt ravsint..

Kånå fikk betalt og me raska med oss Flokken ut av Senteret, kjappare enn på lenge.. Kånå, Eldstemann og Litlajentå tok av i front, eg og Mini’en gjekk bakerst.. Mens Han i Midten gjekk og skjelte og smelte i midten.. Der me sprada øve parkeringsplassen og mot bilen.. Tjera vena meg, aldri før har bilen vært meir kjærkommen å komma seg inn i, enn i dag..

Det va nærmast som når man har trava seg gjennom ein snøstorm fra he…te, og man endelig ser ei varm litå koia med lys i vinduet og røyk fra pipå i horisonten..

 

Me suste rett heim.. Fekk Flokken i seng og datt sammen som to vrak i sofaen.. Itte ett ramaskrik av sjeldent format, til og med te oss og vær..

To blikk blei delt mellom meg og Kånå..

Før me bare braste ut i krampelatter begge to, eller va det gråt, eg vett ikkje.. Det e ikkje godt å sei.. Men at det e lenge te me ska på Kjøpesenter med heile Flokken, igjen..

Det e ivertfall heilt sikkert.. Definitivt..

 

Men først må me forsåvidt overleva 17 mai..

Grøss og gru….

 

=D

Detta e og ein av dei første anekdotene eg skreiv på Facebook, før bloggen va ein realitet.. Og som eg ikkje e heilt sikker på om nåken gang har fått vær med inn i Blogg verdenen..

Kånå satt og kikka på Facebook veggen min, og kom over denna.. Og blei sittande å rista litt i latterkrampe der borte.. Fra den gangen Litlajentå begynte å visa nye sider ved seg sjøl..

Også passa det litt med det forriga innlegget, med Litlajentå involvert i ein liten hovedrolle..

Kos dåkke… =D

 

Me va på Amanda Senter idag.. Eg å kånå, og heile flokken med ungar.. Rutinerte som me e, så tenkte me at det ska nok gå som ein drøm.. At me aldri lere.. For min del gjekk det forsåvidt som ein drøm, i starten.. For eg satt i ein frisørstol.. Men itte skalpen va tatt, så va det bare å gå på leit itte Kånå..

Hu har jo mobil men det e ikkje alltid eg forstår koffår, for eg trur ikkje an virke.. Ivertfall ikkje når eg ringe te an..

Jaja, eg fant de te slutt og fikk klar beskjed om å passa resten av Flokken, for Han i Midten måtte på do.. Og vips så for de.. De hadde stått med lekebutikken, så eg rekna med at heile Flokken va der inne.. Men når eg gjekk inn for å sjekka så fant eg ikkje Eldstemann..

 

Hjølpe meg…

 

Hadde hu klart å mista guten uten å merka det !?.. Svetteperlene begynte å pippla og hjarta banka.. Ein haug med scenario bobla opp i hjernebarken, e han blitt kidnappa, har han gått seg vill ellår blei han og med på do, uten at eg fekk det med meg..

Gubbevaremegvel…

Men før eg fekk meg te å melda an savna, såg eg Kåna komma marsjerande tebake fra toalettet.. Og akkurat i samma øyeblikket dukka Eldstemann opp, springande mot oss fra den andre kanten.. Kånå hadde glemt å gi beskjed, at han va på bokhandelen og kikka på nåken bøker..

Puuuh.. Det va rett før eg sendte Kånå i Bodå den kvelden.. Eg fikk jo nærmast hjerteinfarkt..

 

Ittepå gjekk me inn på bokhandelen for Eldstemann hadde funne seg ei bok han hadde lyst på.. Og då ville jo Han i Midten ha ei bok og, men han hadde jo allerede kjøpt seg ein genser.. Me prøvde jo denna her pedagogisk rette måten å sei nei på.. Og det gjekk jo sånn som det sikkert går for alle andre foreldre, som prøve å vær pedagogisk korrekt, nemlig rett i dass..

Full hylekonsert midt inne på Ark.. Herligt..

Sjølsagt så finne me oss jo ikkje i ei sånn hyling, så han fekk seg jo ei bok då.. Me rusla nåken rundar forbi Eplehuset og eg håpa Kånå huska eg hadde kjøpt presang te hu på juleaftå, sjøl om me hadde blitt enige om at me ikkje sko jør det.. Og eg har jo fleire ganger, itte jul sånn forsiktig hinta frampå, at eg ønskte meg sånn Apple Tv

Men neida.. Sjøl ikkje når me runda Eplehuset for fjerde gang og eg sånn forsiktig utbryte

– Sjå der du, Eplehuset ja, der har de sikkert sånn Apple TV..

 

Så raste hu bare forbi, va ikkje antydning te at hintet hadde truffe øyra eingang.. Jaja.. neste helg kanskje.. Me tok ein runde i andre etasje mens eg prøvde og styra klar dei verste fristelsane, for Kånå..

Nemlig plakater som det står salg på.. Det gikk ikkje heilt bra, men det kunne gått mye verre og, tross alt..

Te slutt så tuttla me oss ut i bilen og gjorde noen små ærend te, før me satte snuten heimover.. Det va då me fikk oss ein liten øverraskelse, og ein liten forklaring på koffår Litlajentå hadde gått som ett lys.. Heile turen på Senteret, og rett og slett vært snill som ett lam..

 

Hu hadde fått handla seg ett lite skjørt, men hadde og masa om ett par rosa Disney prinsesse sko.. Men me hadde sagt fint nei, og det hadde vært fryktelegen lite protester.. Men itte me gjekk videre, så minnast eg jo at hu verna godt om posen sin..

Me fikk ikkje lov å legga den i vognå eingang, hu sko bera den sjøl..

“Jøsses, tenk om dei to eldre brødrene hadde vært litt se hu.” Sa eg te Kånå, som nikka samtykkande.. Men når me kom heim, så kikke me opp i posen.. For det såg ut som om det låg nåke meir enn bare ett skjørt der..

Og der, sammen med skjørtet lå jaggu meg dei her prinsesse skornå og..

 

Nå va det jo ikkje vanskeligt og forstå, koffår hu hadde vært se ett lys heile dagen.. Me spurte kor hu hadde fått dei ifra..

– Lekebutikken” .. Svara hu, mens hu ser på oss med dådyr øynene sine..

– Har du betalt for di da? .. Spør Kånå..

– Jah,  øøh… Neeeeei.. Hiksta hu fram, mens tårene begynne å renna i strie straumar…

Hjølpe meg…

Dagen ittepå, måtte hu opp og gjør opp for seg sjøl om hu ikkje va så høge i hatten.. Men her va det best å statuara ett eksempel, så hu huska det ei stund…

Før me ende opp me ei kriminelle mesterhjerne jenta, her i huset..

 

=D

Det va så fint vær idag, at me gikk oss ein liten tur når eg kom heim fra jobb.. Siå Han i Midten ville me sko kasta litt ball.. Altså kasta ein tennisball te kvarandre, det e visst nåke de holde på med på skolen og utforbi her om kveldane.. Litlajentå og Mini’en tok med sykkel og sparkesykkel, for det va ein slags vei med oppmerka striper på den eine lekeplassen..

Me rusla avgårde og når me kom opp, begynte eg og Han i Midten med denna her kastingå..

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Småtrollå og Kånå gjekk te denna banen, kor de storkosa seg og sykla å sparka rundtomkring.. Men eg kjente fort at detta kast ball greiene, det måtte eg vara litt forsiktig med.. Det kjentes jo ut som om armen blei reven av, for kvart kast.. Eg blei nesten litt sjokkert, går det rett og slett an å vær i dårlig form i armen og, liksom.. Itte ei litå stund måtte eg bare kasta inn håndkle, før armen va ubrukelig på jobb imårå..

Så Han i Midten kasta litt med ein kompis han hadde med seg..

 

Eg gjekk nå litt der og myste mot solå, når eg oppdaga ein fotball liggande ved det eina målet på fotballbanen.. Og før eg visste ordet av det, så stod eg der å triksa med ballen.. Jaja, triksa og triksa fru Blom, forsøkte å triksa e vel meir rett og sei.. Det e ikkje det at eg har glemt gamle kunster, itte mangfoldige år på fotballbanen.. Men å sei kroppen lystra det hjernen tenkte og ville gjør, det e ein heilt anna sak..

Eg følte meg omtrent lika grasiøs som ein Pandabjørn på skøyter..

Der eg dribla litt rundt meg sjøl, og sendte nåken suserar i nettet.. Plutselig fikk eg te ett triks me øva som galne på i barndommen, itte å ha sett ein film med Pele på kino.. Der han tok ballen mellom hælen på den fremste foten, og tånå på den bakre.. Så vippa han den elegant i bue øve ett par forsvarerar, før han tok ett brassespark rett i notå.. Eg droppa forsåvidt brassesparket, sjøl om eg hadde fått te vippen bak fra hælen, og fram og over hovudet mitt..

Hadde eg forsøkt meg på det, trur eg ikkje det hadde blitt hverken jobb imårå, eller 17 mai tog, på meg..

 

Men, ein ting blei klart føre meg, ganske så kjapt.. Formen har nok aldri vært så langt i fra ok, som den e nå.. Grasiøse vendingar og finter kan eg nok glemma å få te meir, så treig og seig som kroppen føles, akkurat nå.. Det slo egentlig litt ner som ett lyn fra klar himmel, at dei litt oppi årå spelerane på Old-Boys laget, som eg alltid trente med itte våras egen trening, i barndommen.. Dei som eg gjerna drog meg forbi pga farten, eller finta te side med lekre finter..

Nå va eg ein av dei.. Eg va blitt ein litt klønete oppi årå fotballspillar, så ikkje e lika kjapp i vendingane meir..

Og eg såg nok nåke stiv og støl ut, der eg stod å triksa.. Det kjentes jaggu meg sånt ut og, rett og slett.. Beinå kjentes nesten meir ut som våte tømmerstokkar, istedet for smidige og godt trente bein.. Kånå stod oppe på høyden ovanføre kunsgrasbanen, og kikka lattermildt ner på meg.. Det va ikkje vanskelig å sjå, at hu hadde konstantert te det samma.. Der hu stod med ett litt fårete flir, som hu forsøkte å gjemma bak håndå si..

Eg sendte ett par skudd te i notå, før eg innsåg mine egne begrensningar og rusla nåke betutta av banen..

 

Når eg kom opp te Kånå så va det ikkje vanskelig å sjå, at hu higra itte å slippa nåken småsarkastiske bemerkningar.. Så eg kom na i forkjøpet og sendte na det skarpa blikket mitt, blikket så i all hovedsak sa “Hold kjeft”.. Det virka omtrent i 2 minutt, for når kidsa ville videre oppover og te dei kjekke rysjebanene..  Og eg prøvde å sei me heller kunne vær der me va, litt te.. Så kom kommentaren..

– Kom igjen Frode, du trenge jo litt trening vettu.. Slengte hu te meg, med ett ertande blikk..

Eg kunne nesten kaldkvelt hu der og då, men eg har jo ikkje tenkt å vær aleina om oppdragelsen av Flokken.. Så eg slo fort det ifra meg, og tusla slukøra itte de oppover bakkane.. Dei 10-12 minuttane med Pandafotball, hadde allerede satt sine spor..  Så eg sank i sammen på ein benk, når me kom opp..

Og tenkte for meg sjøl.. Nå e du nødt te å ta ett standpunkt Frode, og gjør ett eller anna for å forbedra formen litt.. Detta går ikkje lenger..

 

Det e ikkje nok å nærmast halsa seg gjennom arbeidsdagen, komma heim og meir eller mindre detta om i stuå.. Det e på tide at hardare skyts må te, og få legemet i ivertfall nåke bedre form..

Hverken meir eller mindre..

Så derfor ska eg melda meg på Djupadalten i år.. Siå eg forsåvidt har kommen meg igjen, itte sist gang eg sprang den.. Kor eg nærmast strauk med.. Det e på tide å forbedra rekorden min på 57 minutt og litt over 40 sekund, om eg ikkje huska feil..

Så nå e det offisielt.. Han i Boden har bestemt seg for å komma i form..

 

Tjera vena meg….

 

=D