Etter ein herlige Farsdag morgen med frokost på sengå, tegningar fra Flokken og ein liten nuss av Kånå i helgå.. Så stod eg opp og hadde svære planar om tur, kos med familien og skikkelig få nåke ut av dagen..

Men, endte opp på sofaen med ei bok.. Ei bok eg hadde lest fra før til og med..

For det va ikkje akkurat verdens beste tur vær, for å sei det mildt..

For all del, eg e fullt klar over at det ikkje finnes dårlig vær, men bare dårlige klær.. Men for guds skyld, av og te så e det bare deiligt å nyta ein søndag inne og..

Spesielt når været e dass, ivertfall..

 

Me sko kjøra te Svigers på kaffibesøk seinare og henta Han i Midten..

Så Kånå hadde planlagt å baka boller me kunne ha med oss, der hu svinsa rundt på kjøkken med Litlajentå på slep..

Eg veksla forsåvidt mellom å lesa i denna bokå eg visste kossen endte og leka med Mini’en..

Så når klokkå nærma seg avgangstid, va me vel rimelig klar for å komma oss litt ut av huset.. Heile gjengen..

Og me endte opp med det samma evinneliga rituale som alltid, ett rituale som liksom gårninn i ett større rituale..

Nesten uansett kor mye me stresse på for å komma oss avgårde i tide, så går me på ein smell gang etter gang..

Til og med når me ikkje har ett klokkeslett å rekka, klara me å komma for seint..

 

Det e nesten som om me e vaksinerte mot klokkeslett, ivertfall å nå klokkeslett..

For all del, me klara å treffa i ny og ne, men då e det som oftast rimelig viktigt at me gjør det..

Nå flyet te syden, ferjå te Danmark og lignande f.eks .. Då e me gode..

 

Men barnadåpen te Han i Midten, altså våras egen..

Den klarte me å komma for seint i kjerkå te, det va ett par “mødre” auger så gnistra av lyn då kan du sei.

Når me kom listande ut fra sakrestiet nett som Olsen-Banden og håpte ingen la merke te oss..

Og det va ikkje Kånå sine auger, men 2 andre mødre me hadde te felles.. På ein måte..

Men me va forsåvidt bare nybegynnare då, med nr 3 og nr 4 gjekk det bedre..

Mye bedre..

Det va forsåvidt andre ting som gjekk i dass der, men me ska ikkje rippa for mye opp i det..

Leita dåkke litt i kategoriene på bloggen, så finne dåkke sikkert litt om det og vil eg tru..

Eg kunne ha linka te de, men det hadde vært for lett..

 

Men me va altså komme oss ut i bilen te slutt.. Og Eldstemann, som me hadde ropa og masa på at måtte komma, satt triumferande i baksetet når Kånå te slutt låste dørå..

Han va egentlig siste mann ut dørå. Før me måtte inn og henta alt me hadde glemt.. Så han satt jo te slutt 4-5 minutt, å venta på oss..

Nåke som blei ganske trykkande bemerka på ett ikkje reint lite sarkastisk vis.. Koffår i all verden masa me så inni granskauen på han, når me ikkje va i nærleiken av å vær klar sjøl..

Tjera vena meg.. Snakka om å bli bondefanga, hverken eg eller Kånå klarte å gi ett overbevisande svar på den..

 

Men endelig kjørte me..

Og kom ca 1.5 km før bilen kokte over.

Me hadde stoppa med Vigdarvannet for å ta ett Pokestopp for Han i Midten når “vidunderet” fant ut det va lite kjølevann..

Me hadde egentlig gjort det dagen før, men rett før me kom heim på lørdagen.. Så klarte Kånå å bruka opp 20-25 pokeballer, for å fanga 2-3 pokemoner ..

Så Han i Midten va tom for pokeballer igjen..

Og bilen kokte så ei frityrgryta..

Sjølsagt gir den ikkje beskjed når det minka heller, hjølpe meg.. Får vara måte på, tenke den sikkert der han godta seg å røykla halve kjørebanen…

Det va bare å snu..

Eg hadde ei kanna med frostvæska i Bodå, for det e ikkje nåke hemmelighet at vår kjære “elskede” bil lekker litt vann..

Ikkje bare lekker den vann, men den bruka forsåvidt litt olja og.. Men, men.. Man må lida litt for “skjønnheten” seie eg alltid te Kånå, og ende stort sett opp med ein kraftiga lammas i overarmen..

Hu ser ikkje alltid humoren i slike ting, synast eg.. Spesielt ikkje om det har nåke med “det grønna monsteret” våras å gjør..

 

Men, etter litt påfyll av vann og litt godsnakking, hadde Grand Voyageren roa seg såpassa ner.. At me kunne setta snuten mot svigers for andre gang, for litt kaffislaberas og kos..

Og Flokken oppførte seg jaggu meg nesten eksemplarisk, på besøk hos Svigers denna gangen..

Eg trur ikkje eg måtte ta de føre meg meir enn 3-4 ganger, om eg ikkje huska feil.. Så alt i alt, va det absolutt ein meir eller mindre vellykka tur om eg eg sko fått sagt det sjøl..

Bilturen heimover derimot… Gud hjølpe meg og herrens hærskare..

 

Kånå hadde lova de ein tur gjennom sentrum, for å fanga litt Pokemon og ta Pokestopp.. Som ein liten påskjønnelse for oppførselen hos Svigers, men hadde me visst utfallet på den turen, før me tok den.. Hadde me garantert kjørt rett heim, kasta de te sengs og dansa rumba i sofaen resten av kvelden…

For herreguuud…

Eldstemann klara jo ikkje å visa hensyn, når han fanga ein pokemon som ikkje Han i Midten fekk tak i.. Då hoverte han så det holdt, og sjølsagt klikka Han i Midten.. Det va urettferdig, mobilen min va ein drittmobil og alt va galt..

Gps’en va visst ikkje heilt kalibrert, og sjølsagt gjekk Han i Midten langt inne i bygningen te høyre, hvis pokestoppet va te venstre.. Sånn at han ikkje fekk tatt det.. Eldstemann måtte jo sei ifra at han fekk det, og Han i Midten gjekk i fistel..

 

Etter 3-4 sånne episodar, får Litlajentå nok og kauka ut at om ikkje me kjøre rett hjem etter neste Pokestopp, så fekk me bare bestilla Taxi te hu og Mini’en.. For nå orka de ikkje meir.. Mini’en va heilt klart enige, der han satt og va ekkoet te Litlajentå ..

Eg og Kånå hadde nærmast åndenød..

Her sko me vær snille og gi de ein belønning, så ende me opp med ett helsikkens haraball deluxe.. På vei ut av byen ska Han i Midten bare ta ett siste Pokestopp, men har plutselig ikkje kontakt med satelitten meir.. Gps’en har hengt seg opp..

Eg prøve å ta den samme så hu på kjørekontoret alltid slengte i oss, når håndterminalene på jobb klikka.. Det e heilt sikkert ikkje scanner’en det e nåke gale med, men han så trykka på den.. Men det nytta lika lite på Han i Midten, så det gjorde på oss… Om muligt, blei han bare dobbelt så irriterte og oppfyrte..

Eg kunne forsåvidt relatera te han, akkurat der og då..

 

Te slutt senka roen seg sånn nåkenlunde, etter ett kakafoni av surskap, erting og hovering nere i sentrum.. Eg trur ikkje me komme te å gjenta det stuntet, med begge dei 2 Pokemon avhengige gutane i bilen på ein gang.. Det e ivertfall heilt sikkert…

Det va ingen Pokestopp mellom byen og der me bor, heldigvis.. Og Gudskjelov..

Eg tok strake veien rett heim, uten å kjøra innom dei 2 obligatoriske pokestoppene så me pleide.. I “sentrumet” der me bor.. Det va forsåvidt lite diskusjon om akkurat det, eg trur de begynte å bli rimeligt trøtte.. Mini’en hadde sovna, Litlajentå va rett før og Han i Midten va stupklar for leggetid.. Det va ivertfall ikkje vanskelig å legga merke te..

Han blir liksom ein smule ekstra vanskelig å håndtera då, mildt sagt..

 

Så når Eldstemann nærmast spurta ut av bilen når me parkerte i gården heima, og føyk oppøve bakken så ett skudd, før me fekk summa oss.. Og Han i Midten hverken fekk mobilen min, eller svar på koffår Eldstemann stakk, så gjekk det jo så det måtte gå..

Sikringskapet te Han i Midten eksploderte, augene te Kånå skøyt lyn og eg holdt på å gå frivilligt, rett i “Bodå”..

Men Kånå såg ka eg tenkte og blikket hennas gløda ett klart budskap, at om eg så mye så veik ein cm fra hennas sida, og stakk fra leggingå nå.. Så kunne eg heilt klart bare flytta inn i den der Bodå, og ikkje visa meg før sumaren kom…

 

Eg holdt nesten på å ta tilbudet, før Kånå i neste blikk ga klar beskjed om at detta ikkje va ett tilbud, men ett ultimatum.. Og eg huska fortsatt forskjellen på dei to endå, så eg holdt meg i skinnet..

Te slutt dukka Eldstemann opp, etter minst ett kvarter ute i mørket..

Kånå va ikkje nådige, mobilen blei konfiskert og syndaren sendt rett te sengs.. Så når heile Flokken va lagde, eg og Kånå hadde funnet våre faste plasser i sofaen og voksen kvelden endelig ringte inn..

 

Så leste eg dei siste linjene i bokå mi.. Gjekk på badet og pussa tennå, slengte litt vann i ansiktet og tømte rutinert tanken før leggetid.

Og tenkte for meg sjøl..

At det e forsåvidt ganske så sant, det dåkke skrive i tebakemeldingane på mange innlegg, dåkke leserar..

 

Det blir jaggu meg aldri kjedeligt her i heimen, og det hadde sikkert vært skrekkeligen morosamt å vært “flua på veggen” hos oss..

Rett og slett sett oss sjøl, utan i fra…

Men nei… Eg trur det holde å vær på innsiå.. For å sei det mildt…

=D

 

 

 

Eg og Apotekeren i Tyrkia… 

Livet e herligt her nede i Sydenland, dog med nåken oppturar og nedturar..

Men veret har vært stabilt, det ska det ha. Eg takka høgare makter for at de ikkje har hørt på Storm si vær melding, og heller har sendt oss sol og varme kvar dag, istede for torden og regn som de meldte.

Ein anna ting som har vært ufatteligt stabilt e Los Mosqitos. Det e ikkje måte på kor ivrige denna blodsugande myggen har vært, itte å få i seg litt godt gammalt vestlands blod.

Det e tydligvis ein delikatesse blant mosqitoane her nede, trur eg.

 

Ein kveld når me kom tebake på rommet våras, itte me hadde vært å spist, telte eg opp te fjorten nye stikk, både her og der.

Sleit litt med å setta meg på dassen for å bli kvitt middagen her ein dag, for å sei det mildt.. Og leggane ser jo ut som ei nedbomba landingstripa fra andre verdenskrig.

Gudhjølpe meg.

Me blei nødt te å stikka innom det lokale apoteket for å få nåke botningsmiddel, slik at ikkje trangen te å klø deg sjøl te blods tok overhånd.

På toppen av det heila hadde eg vært så “heldig”, å få et kraftigt utbrudd av sol eksem på brystet..

Så med det samma fikk eg nåke god salve for det og.

 

“Just a very thin layer only on the affected area, in the morning and evening.. Remember, just a very thin layer.. Sa den innfødte apoteker’n, med ei streng mina om ansiktet.

 

Jojo, sjølsagt. Ka du trur ?

Kom hjem den kvelden og fant fram godsalven, kikka på brystet som ligna meir på ein kjøttdeigsaus enn et par “muskuløse” brystmusklar.

Så eg smørte på ett kraftig lag med salve, og tenkte for meg sjøl at her må man nok te med et durabelig skippertak, for å redda resten av solferien..

Kunne jo ikkje la Kånå stikka av med grillseieren i år, ånei du..

Tok litt ekstra ut mot skuldrene også, i tilfelle det va litt soleksem på gang der og.

Våkna neste morgen, tok Mini”en opp av barnasengen, før me gikk på terrassen og hadde den rutinemessige kaffi’en våras.

Kåna sto opp ei litå stund senere, kom ut på terrassen, men stoppa i dørå å satte opp et lattermildt fjes.

 

“Jaja, eg ser salven har virka godt. Seie hu, med trykk på ‘godt’

“Ahh, glimrande. Svara eg fornøyd, hadde forsåvidt glemt ut heila greiå, så eg løp ut på badet for å sjekka resultatet.

 

Tjera vena meg.

 

Ikkje bare hadde salven tatt sol eksemen, som meir ellår mindre va forsvunnen. Men jaggu meg hadde all brunfarge på dei påsmurte områdene fordufta ut i intet også.

Ikkje bare hadde den fordufta, men eg va nå kvitare på brystpartiet enn rumpå nåken gang har vært.

Eg slapp ut et forskrekka kvinnehyl og Kånå kom løpande inn på badet med latteren sittande fast heilt ner i knernå.

 

“Du sko gjedna hørt på det an sa te deg igår.. Seie hu…

“Jammen… Va det einaste eg fekk ut av meg, mens eg betrakta fingermerkene mine, der eg hadde smørt ut salven litt ekstra på skuldrene.

“Jammen …. Datt det ut igjen.

 

Eg tenkte for meg sjøl at av og te, så e eg så fordømrande idiot at det ikkje e måte på.

Det e forskjell på å vær toskjen og idiot sa ein galen mann eingang. Og nåke meir idiotisk enn det eg hadde funnet på igår.

Ja, det e det lenge siden eg har funnet på, det e nå heilt sikkert.

Jaja … Flaks i uflaksen eller omvendt va at Litlajentå fekk ett mildt utbrudd av omgangs sjukå, så eg meldte meg kjapt frivillig te å vær sjukepleiar.

Så slapp eg å sprada rundt som ein halvblods Albino, nede ved bassenget.

 

Men det har nå vært oppturar og, f.eks. under middagen når hu “Tante Marianne” hadde handla inn Pirat luer te mannfolkå og blinkande Minni Mus sløyfer te jentene. Slik at det ikkje sko vær så vanskelig å finna kvarandre igjen.

Siden me hadde hatt ein liten leite aksjon itte Han i Midten kvelden før, kor me heldigvis fant guten sovande under lekehuset te slutt.

Litt seinare under samme middagen kom servitørane med litt meir utklednings materiell, og svigerfar endte opp som ein blanding av Little Steven og Willie Nelson.

Likheten te begge va i hvert fall slåande så når pensjonist alderen slår inn, har han i hvert fall ein karriere å falla tebake te.

E sikkert ikkje så galen vokalist hellår, itte nåken Efes.

 

Men alt i alt, så kosa me oss nå glugg ihjel her nede i sydenland. Meir eller mindre …

Men kjenne nå litt på at det ska bli godt å komma hjem te faste rutiner, god gammal vestlands sommar og jobb snart …

😃😃

 

 

Det e jo heilt håpløst og skjer kvar einaste gang.. Enten det e jakker, gensere eller bukser.. Når man ska kle på kidsa.. Og me foreldre velge ein fot, eller arm klar te å tre på akkurat det me ska ha på..

Så kan man ta fanden på at kidsa velge den andre foten.. Eller armen.. Ja. til og med hovudet inni mellom..

“Nei, nei.. Me ska ikkje ha hovudet gjennom armen… Tjera vena.. Det går jo ikkje…

Eller dei gangene man sitte småstressa og gjør seg klar te å gå.. Man finne klærna klar, og går igang med å fanga krapylet så ska ha bukså på.. Itte endt rundtomkring i huset fallera jakt, har man endelig “offeret” i fanget.. Og bukså ska på..

Og her e det uten unntak..

Tar man venstre buksefot og gjør klar, får man høyre fot av fjotten… Finne man høyre fot, så får man venstre.. Eg trur ikkje eg har tall på kor mange ganger eg har sagt det opp gjennom årå..

“Andre foten…. !

 

Me har fyrt i peisen, skrudd på tv og funnet oss litt “alternativ” frokost, chips og saft.. Den skikkelige frokosten får me ta når Kånå står opp.. Hu e forresten bitte litt småsur på meg, eg hadde visst bråka for mye når eg leita itte body te Mini’en..

“Typiskt..

Det e vel ikkje lenge før eg pusta for høgt når eg sove, det kan jo forsåvidt bli skummelt.. Jaja, hu får nå sova nå og me sitte å ser på ein film med snakkande hundar.. Snakkande hundar så e med på hunde Idol, og nå har jaggu meg hovedpersonen klart å bli kidnappa.. Det blir nok spennande detta, ikkje har me sett an før heller..

Det e jo egentlig greit at hundane snakka og, for me tør jo ikkje ha på lyd av redsel for Kånå sin vrede, for å bli vekka for tidligt.. Så me må jo lesa på leppene..

Best å ta sine forhåndsregler, klok av skade..

 

Mini’en kom forresten inn te oss inatt, eg trur ikkje klokka hadde tippa 05:00 eingang.. Han kom inn og la seg i midten, eller forsåvidt fikk eg ikkje med meg at han kom inn.. Før eg daska han i ansiktet med håndå mi, med påfølgande forvirring, full oppstandelse og skrikekonsert i loppekasså..

Detta va ikkje første gangen Mini’en har ufrivilligt endt opp med ein trøkk seksten i loppakasså..

For all del, han e jo ikkje akkurat uskyldig han heller.. Det e ikkje få ganger eg har våkna av ein tåfis trødd opp i nasen, fått ett kne i ryggen eller nærmast blitt skalla te blods når han snur seg der i midten.. Det e ikkje tull når eg skrive at han e som ein tornado når han sove, det e vel nesten å ta litt for lite i, egentlig.. Men det e jo ikkje så at me tar hevn, liksom..

Men det e jo ikkje alltid me får med oss når han komme snikande inn, og legge seg i midten.. Så då ende det jo opp med nåken kilevinkar, inni mellom..

 

Men her i ukå så hadde han tatt sine forhåndsregler, itte nåken små hendelsar tidligt i ukå.. Eg satt i sofaen og leste i den sista Jack Reacher bokå, når Kånå kom lattermild gåande fra soveromsgangen..

“Du må komma og se ka din kjære sønn har funnet på.. Sa hu, med ett smil om kjeften..

Eg la bokå i fra meg mens eg reiste meg fra sofaen, det holdt nesten på å gå gale.. Eg hadde tydligvis sittet med beinå krølla opp unda rumpå litt for lenge, så når eg reiste meg ga knærnå itte.. Eg holdt på å enda opp i ett sugande magaplask, midt på stuegolvet.. Men Kånå fekk redda meg i sista sekundet, før eg raste i bakken..

“Eg trudde ikkje eg måtte begynna å støtta deg når du sko ut av sofaen, på mangfoldige år.. Eg får vel booka ett rom på Omsorgs senteret.. Slapp hu lattermildt ut av seg, itte at faren va over..

“Herreguuud.. Det va jo bare beinå så dovna vekk da.. Svara eg, nåke småfornærma..

“Jaja.. Det va vel det..

“Må du gi deg.. Avslutta eg med.. Mens hu kikka på meg med det der skøyaraktiga smilet sitt..

 

Forbaska og altså, det e greit eg e nåke eldre enn Kånå.. Men det må nå vær lov å bli litt døsige i knærna, uten at aldersheimen må bringast på banen.. Hu e ikkje lite frekke hu der, om eg må få sagt det..

Men, men.. Det va Mini’en eg sko komma ut og sjå, så eg fekk vekka beinå te liv igjen og halta meg utøve i gangen.. Og åpna dørå inn te rommet våras.. Der hadde Mini’en heilt klart tatt sine forhåndsregler, før han la seg te å sova for kvelden..

Me fekk knekken i knærnå begge to, og latteren blei kvelt av hendå så me ikkje sko vekka han… Eg kunne prøvd å beskrevet synet så møtte oss..

Men, eg trur ett bilde seie meir enn ord..

 

 

 

 

Eg e rimelig glad for at me har obligatorisk verneplikt, her i landet. Sånn at hvis me tilfeldigvis skulle bli invandert av ei fremmed makt, så har dei fleste nordmenn fått trening, kunnskaper og litt erfaring på ka man ska gjør. Vil eg tru..

Eg håpa ivertfall dei fleste andre nordmenn har.  For eg har ikkje.

Og det ser ikkje ut som om amerikanerane komme oss te unnsetning, slik som de plutsellig trekke seg ut av alt.

 

For det einaste eg gjorde i et heilt militær år minus rekruttskolen, som egentlig ikkje va nåke anna enn to månaders sammenhengande barnehage for voksne, av middels krevande styrke.

Det va å ta telefonar. Eg varta rett og slett ei sentralbord dama.

Min førstegangstjeneste blei avholdt på ett sentralbord langt inne i et fjell på Forus. De fleste kompisene mine, de gikk inn te førstegangstjeneste sånn middels godt i hold, itte å ha nytt godt av mors kjøttkaker.

Men dimma gjerna ti – femten kg mindre og over gjennomsnittet godt trent.

Eg gjekk inn meir eller mindre godt trent, itte mange år med fotball fire – fem dagar i ukå. Men dimmiterte minst tjue kg tyngre og slapp som ein doven halvfeit stuegris. Itte et år med taxfree priser på mat og drikka i kantinen.

 

Men det va et år med ufattelig mange gode spillopper, opplevelser og artige situasjoner, der på sentralbordet langt inne i fjellet..

Den gangen måtte alle ringa sentralbordet for å få linja ut, de måtte til og med gi oss nummeret de skulle ringa. Slik at me kunne slå det inn for de for så å kobla dei to samtalane sammen når me fikk ringetonen.

Her va det nåken som va litt oftare på tråden enn andre, alt itte ka det forsåvidt dreiv på med.

Grenader Jensen fra “Transport’en” nede på Soma, va ein av dei som ofta va på tråden. Og om mulig, den som gjerna fikk gjennomgå mest av våre oppfinnsomme stunt, når timane på “Bordet” blei for kjedsommelige.

 

Grenader Jensen va “Dispatch” på transportavdelingen på Soma, og styrte ein haug med bilar av forskjellig art. Derfor hadde han ofta behov for å få ei linja ut, når han skulle kommunisere med sjåførene sine.

Når eg då en dag satt dypt konsentrert å leste i et Vi Menn blad, fordi me hadde en rolig stund innimellom, så ringe telefonene og me ser jo at det e fra transporten nede på Soma.

– Hei du, det va Jensen fra transporten her. Kan eg få ei linja ut. ?

Sa Grenader Jensen på sin sedvanlige breie siddis dialekt. Han hadde avtjent verneplikten på transportavdelingen på Soma, og hadde trivdes såpassa godt at han hadde verva seg for ett år ekstra. Derfor hadde han tittelen grenader.

– Heisann … Sjølsagt kan du det, ka va nummeret idag da ? Svara eg muntert.

 

Av ein eller anna snodig årsak, så blei man alltid i godt humør av Grenader Jensen. Eg vett ikkje ka det va men han hadde ein slags smittande god munterhet øve tonefallet sitt, når man prata med han.

Det va gjerna derfor han fikk gjennomgå litt av oss også, fordi han som regel tok spøkane våras med sitt strålande gode humør og på et humoristisk vis..

 

Grenader Jensen oppga nummeret han ville ha, og akkurat når eg begynte å slå det inn på “bordet” mitt. Så myste eg ned på Vi Menn bladet som låg henslengt ved siden av bordet mitt.

Den eine delen av bladet va siste sia av den reportasjen eg hadde lest på, mens den andre va ei telefontorg side.

Ei sånn sida med spåkoner, bingotelefon og diverse erotiske Hotlinjer for forskjellige preferanser. Og menig 511.001, altså meg, fikk ein aldeles strålande ide.

Nummeret til ei av dei erotiske hotlinjene blei slått inn, og kobla opp mot Grenader Jensen, som venta på samtalen sin med Vip vanen.

 

Der i fra, og ca 15 minutt fremover i tid så va det opptatt på Transporten på Soma.

Det va kul umulig å komma gjennom. Både eg og dei andre så satt på sentralbordet den dagen, begynte å få litt kalde føtter. Eg hadde jo informert gjengen på “Bordet” om ka eg hadde funnet på.

Men nå, så begynte me å lura på om eg gjerna hadde dratt det litt langt denna gangen. Grenader Jensen kunne jo vær hyper kristen, og blitt skikkelig støtt av akkurat detta påfunnet.

Slike ting komme man sjølsagt stort sett på i ettertid.

Når det for så vidt e for seint..

Og i hvert fall, når ein Major begynte å bli småirriterte fordi han ikkje kom gjennom te transporten på telefonen.

 

Me hadde prøvd å kobla han opp sikkert tre – fire ganger uten hell, men hadde te slutt klart å ordna det sånn. At me ringte han opp så snart me fikk kontakt med Transporten igjen.

Det begynte faktisk å bli litt spent og smånervøs stemning på Bordet, og me diskuterte forskjellige scenarioer som innbefatta både kakebu, irettesettelse og endre skumle straffer.

 

Så ringte telefonen. Det va Grenander Jensen …

 

– Eh. Hei du.. Det va Jensen fra Transporten her igjen..Øh, du … Kunne eg fått det samma nummeret som sist ?

Me blei visst brutt. Sa Jensen, i øvekant muntert lada.

 

Før han brøyt ut i ein øredøyvande latter. Og me på Bordet pusta letta ut.

Det viste seg i etterkant at Grenader Jensen hadde tatt spøken ganske kjapt, og kobla samtalen øve på intercommen te Transporten.

Mens han frenetisk hadde prøvd å overbevisa hu i andre enden, om at joda, sjølsagt va han lesbisk.

Han oppnådde nærmast ein legende status der nede på Soma leiren, itte å ha dratt min spøk litt lengre enn eg hadde turt.

Tjera vena meg.

 

Detta va ikkje den einaste gangen det blei livlig på sentralbordet, med Grenader Jensen, majorer eller majorinner eller andre snodige mennesker man treffe under førstegangstjenesten …

 

 

Itte ein himmelsk lørdagsmorgen kor dei 2 minste va på ferie hos Farmor og Bessen.. Og eg å Kånå ikkje våkna før klokkå halv elleve, så va det strake veien tebake te realitetens knallharde hverdag når me blei vekka idag..

“Mini’en va på pletten ein gang mellom klokkå 6 og 7, som mot normalt..

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers til dame

An lå og kosa seg nåken minutt før han fekk starta rakettmotoren, og ragnarokk va laus inne i loppekasså våras.. Det e ikkje stort å gjør når Mini’en har fyrt igang afterburner’en, enn å hoppa ut av loppekasså og luska inn i stuå.. Så Kånå kunne få litt meir skjønnhetssøvn..

 

Kånå hadde vært oppe med Mini’en inatt, for han hadde fått ett lite falsk krupp anfall.. Eller først hadde hu nesten sovna, før Pc’en min hadde begynt å leva sitt eget liv inne i stuå.. Ett eller anna reklame greier gjekk i loop, og hu hadde gått inn for å slå det av..

Nåke hu sjølsagt ikkje fant ut av ka va, hu hadde prøvd å få liv i meg uten hell.. Men, har eg først sovna, kan eg sova gjennom ein atom krig..

Kånå forstår det ikkje, men det har vel sin enkle forklaring egentlig.. Når man bor i ett hus med 4 galne ungar, må man tilpassa seg.. Enkelt og greit..

Eg komme ofta heim fra jobb, meir eller mindre utslitt.. Nappa med meg ei puta og ett teppe, legge meg strekk ut på golvet for å ha meg ein kvil.. Mens ungane bruka meg som Sacco-sekk, hoppeslott eller andre kreative løysningar..

Så det e vel treningå der i fra, så gjør at eg blokka ut alt.. Den sedvanlige evigvarande “Atom-Krigen” så pågår i heimen..

 

Men te slutt skrudde hu bare Pc’en av, logisk enkel løysning egentlig.. Men seint på nattå gjerna ikkje det førsta man komme på..

Så, når hu akkurat hadde lagt seg igjen.. Høyre hu hostingå te Mini’en, så då va opp og hopp igjen.. Medisinering av pasienten måtte te, og litt lufting for å senka temp’en på rommet hans..

“Det hadde heilt klart virka, for Mini’en va i finfin form idag morgens.. Mildt sagt..

Me hadde ikkje sett lenge på barne-tv før loppene begynte å løpa løpsk, i blodet te Mini’en.. At Eldstemann og Han i Midten våkna og kom ner, hjalp også godt på.. Han i Midten e ekspert på å fyra Mini’en opp, men i dag va Mini’en allerede på ein “uptripp” .. Han hadde fått hostesaft med efedrin og astmamedisin inatt, og det pleie å slå inn kan man sei..

Han føyk rundt i stuå så ein tsunami og endevendte alt så stod i veien.. Eg hadde min fulle hyre med å holda “uværet” under kontroll.. Men det va jaggu meg ikkje lett.. Så sko Eldstemann ut å fanga ein Pokemon, så igjen sette fyr på Han i Midten.. Han og sko vær med..

 

Men han hadde jo ikkje kledd seg eingang, ikkje at det stoppa han der han føyk ut i gangen barføtt, i bara pyjamas bukså og trødde på seg tøffler og ei tynn jakka før han stakk ut dørå, halsande itte Eldstemann..

“Det gjekk akkurat som det måtte gå, og eg hadde trudd..

Det blei full krangel og oppstandelse.. Eldstemann hadde fanga ein Pokemon, men Han i Midten fant an ikkje.. Det va sjølsagt Eldstemann sin feil, for han hadde lygd om kor den va.. Herreguuud.. Og mens eg prøve å mekla mellom de, for å oppretta balansen i heimen igjen.. Så har Mini’en henta ein fotball på vaskerommet og spele kamp med Litlajentå.. Midt i stuå..

 

“Kast… Ropa Litlajentå..

“Oootei… Svara Mini’en..

Og plukka opp ballen å slenge den rett mot stuebordet.. Ballen treffe toppen av ein firkanta lysastake med glassvegger, slår den eine holdaren skjeive før den sprette videre opp i sofaen .. Der spille den vegg med sofaryggen og går rett i Pc’en min, så står på sofakanten..

Tjera vena meg…

 

“MAAAAAX… Utbryte eg oppgitt..

Men han har allerede oppfatta sitasjonen, og eg ser bare skyggen av han der han beinflyr inn på rommet sitt.. Litlajentå står som ett uskyldig lite dådyr og liksom måpe av ka Mini’en nettopp har gjort.. Før hu ikkje klara å holda seg meir å bryte ut i ett svært flir… Jack Nicholson fliret…

Han i Midten eksplodere… Eldstemann har sagt ett eller aent om at ein Pokemon han har e bedre enn Han i Midten sin.. Og før eg får omrymt meg, ryke de oppøve trappene itte kvarandre, trampane så nåken flodhestar i naud..

Litlajentå har tørka av seg fliret og ska te å stå på hovudet innte terrassedørå, men feilberegna totalt og går sidelengs rett inn i Kahler vasen Kånå e så glad i.. Vasen, Litlajentå og nåke pynt Kånå har stappa oppi, ligge i hytt og pine.. Heldigvis røyk ikkje vasen denna gangen heller…

 

Nå har Mini’en turt å lista seg inn i stuå igjen, men blir rent i senk av dei to kamphanane fra loftet, så nå komme springande itte kvarandre ner trappå.. Og ser ikkje Mini’en så komme luskande mot hjørna te gangen.. Mini’en ryke rett i golvet, Han i Midten rett i skjenken.. Eldstemann klara nesten å stoppa, men hekta foten i Han i Midten sin, og går på ett magaplask midt på stueparketten…

Det e ett rivruskande kaos uten like..

Eg står bare å ser på galskapen totalt lamslått.. Når Kånå komme styrtande ut fra soverommet i bara truså..

“Ka i helsikke e det så skjer, det høyres jo ut som heila huset ska rasa i sammen ?? .. Kauka hu ut…

Før hu ser spetakkelet så ligge på golvet.. Og sporenstreks rasa bort te Kahlervasen, for å redda den.. Eg nappa te meg I-paden te Han i Midten og mobilen te Eldstemann… Og sende de på kvar sine respektive rom, med befaling om at detta va siste gang Pokemon Go blei starta på maskineriene deiras..

Gudhjølpe meg…

 

Litlajentå og Mini’en har innsett at strikken e på bristepunktet, og rutinert trukket seg inn på rommet te Mini’en.. Kånå har plassert Kahler vasen der den ska vær og putta pynten oppi igjen, før hu sjekka den halvskjeive lysastake greiene på stuebordet..

Eg plukke opp Pc’en min igjen.. Heldigvis i live den og..

Eg tar å bøye på plass holdaren te lysastaken, og Kånå pusta letta ut.. Det va visst adventsstaken våras i år det..

 

Me kikka på kvarandre.. Ett nikk blir utveksla.. Og ein liten time ittepå har me spist frokost, stelt ungar og delt oss opp..

Kånå tok dei 2 minste med for å mata endene i Vangen.. Eldstemann blei med ut te byen på besøk hos ein kompis.. Og eg å Han i Midten blei igjen heima..

 

Og resten av dagen har forløpt seg heilt perfekt… Han i Midten har oppført seg eksemplarisk, Pokemon Go har fått seg ein liten pause og Liverpool banka Watford 6-1..

Og e nå aleina på toppen av Premier League…

Nok ei forrykande helg e over i heimen, itte ein stille før stormen oppvisning på lørdag’en.. Heilt klart..

=D

Då har me hatt ei litå uhøytidelig trekning av gavekortet her i heimen ..

Og trukket ut ein heldige vinnar ..

Av ett gavekort på kr 500 ,- 

Hos Eurosko Aksdal

Og det blei, itte at Han i Midten trekte ut lappen fra Popcorn skålå våras.. =D

Ingrid Thomassen ..

Gratulera ..  =D

Og te alle dåkke andre, så ikkje blei trukket ut .. Det e fortsatt 15% på vintersko til barn, heilt te stengetid idag.. 

På Eurosko Aksdal, bare husk å oppgi kodeordet “Boden” , for å få avslaget..

 

Eg å Kånå har begynt å se på Skam på Nrk.. Heilt klart litt sånn på itteskudd, men det va ein sånn utrivelig kjedelig tv-kveld så endte opp i ett realt Skam maraton.. Når man først har begynt på den serien der, går det jo lukst te helsikke..

Man bare må se ka så skjer videre, liksom..

Så mens episodane gjekk unna så varme hvetebrødsdagar.. Hvis ikkje man har kjent den man har gifta seg med lenge fra før da.. Då kan nok fort dei dagane sikkert gå fryktelig seint.. Men, sånn alikavel så kom eg te å tenka på mi ungdomstid..

 

Det va jo ikkje sånn når eg vokste opp, ikkje i det heila tatt.. Jaja, intrigene, vennskapene og kjærlighetshistoriane foregikk jo.. Bare på eit totalt annerledes vis..

Og mye av grunnen te det, e jo at i min barndom va me stort sett nødt te å snakka med kvarandre.. Mens man nå te dags bruke sosiale medier te å holda kontakt med kvarandre, gi beskjeder og gjerna spør ei søte jenta ellår gutt om man ska vær kjærester..

For i min barndom va man forbeholdt den enkle realitet, at man meir eller mindre måtte konversera verbalt med den man ville ha kontakt med.. Enten på tomannshånd eller gjerne øve fastlinjå, altså telefonen i heimen så som oftast stod i stuå.. Med alle dei uberflaue situasjonane det kunne medføra.. Eller man kunne bruka ein mellom mann/kvinne, te å få levert beskjedane sine..

 

Eg huska spesielt godt ein episode fra ungdomsskolen, når eg gjekk i niende klasse.. Den gangen, sista året på ungdoms skolen før man skulle velga veien videre i livet.. Og begynna på videregående..

Me hadde nettopp hatt sista friminuttet, og va på vei inn te siste time.. Når ei jenta komme bort te meg og spurte, om eg ville vær sammen med ei jenta.. La oss kalla hu Trine, det e ikkje heilt rett, men nesten..

“Hei.. Vil du vær sammen med Trine .. ?? .. Spurte hu..

“Øhh.. Ehem.. Njaaa.. Eg trur eg må tenka på det te imårå eg.. Hvis det e greit ? .. Svara eg…

“Ok, den er grei.. Svara hu sukkersøtt, og forsvant inn i klasserommet ved siden av våras..

Mangen kunne nok trudd at detta bare va sånn me guttar, prøvde å gjør oss kostbare på i gamle dagar.. Men den heile og fulle sannheten va enkelt og greit at eg ikkje hadde fanaring på kim Trine va. Eg hadde ikkje peiling i det heila tatt, kim denna jentå spurte om eg ville vær sammen med…

 

Så neste skoledag og i første friminutt, trålte eg og ein kompis skolegården itte Trine.. Ellår forsåvidt venninnå hennas, Trine visste me jo ikkje kossen såg ut..

Det e og ein slags forskjell fra nå og i gode gamle dager, for nå for tidå har jo alle ein eller aen profil på ett eller anna sosialt nettverk.. Og kan sjekkast opp på sekundet.. Men den gangen måtte god gammal detektiv kunnskaper te, for å komma te bunns i sånne sakar, hverken meir eller mindre..

Men tross vår intense leiteaksjon rundtomkringfallera i skolegården, va Trine og venninnå sporlaust fordufta.. Det va ett par ganger kor me trudde saken va oppklart, men når me kom nærme nok uten å virka suspekte, fant me ut at det va feil.. Me fekk setta vår lit te storefri fant me ut, då hadde me bedre tid..

 

Som sagt så gjort.. Me sko tross alt ha dei samme klasserommene igjen i siste time, så eg så føre meg at ett svar kom te å bli avkrevd då.. Det ringte ut te storefri og me sette igang jakten igjen.. Og ikkje langt ut i friminuttet va suksessen ett faktum, venninnå va lokalisert..

“Det va bare ett problem…

Venninnå te Trine stod ikkje aleina, hu stod med ein liten gjeng jenter.. Minst 5-6 stykker.. Så sånt sett va me lika langt, sannsynligheten for at ei av de va Trine va stor, men fortsatt ana me ikkje kim av de så va Trine..

Jentegjengen hang ved rekkverket ved inngangen te garderobene, og storefri begynte å nærma seg slutten.. Nå begynte gode råd å bli dyrebare, sko eg finna ut av detta her før eg måtte svara..

 

Og det va då kompisen min kom på ein absolutt genial plan.. Ein av oss sko gå ner te garderobe inngangen så va ett plan nedenfor og ropa på Trine, mens den andre stod og så på kim så reagerte..

Planen blei iverksatt, eg stod som observant mens kompisen min jogga ner for å vær lokkadua..

Tjera vena meg, for ei suppa.. Alt detta styret bare for å finna ut kim Trine va.. Men det e løye med det, når man ikkje akkurat va så steikje aktiv innen detta her kjærlighetshysteriet.. Så kunne man jo i det minsta gjør ein liten innsats, når man forsåvidt hadde blitt spurt..

 

Men sjølsagt va det jo to av jentene, så snudde seg når kompisen min ropte.. Herreminguud.. Det sko jo ikkje vær mulig at begge to hette det samma, og på toppen av det heila e venninner.. Men for all del, det va nå kun 2 kandidater igjen å velga imellom..

Ei mørk og skikkelig superflott jenta, med svææære øh.. ehem.. med svære nydelige auger.. Og ei skikkelig søte nusselige lyse ei, med Ball genser..

Og det va jo så kompisen min sa.. Du kjenne jo ingen av de alikavel, så sånt sett har det jo ingenting å sei.. Og me kom opp med ein ny absolutt strålande plan.. Eg sko bare sei ja og avtala med venninnå, at me møttes ved rekkverket i første friminutt neste dag..

“Hu visste jo tydligvis kim eg va, så då ville jo resten ordna seg sjøl..

 

Så neste dag rusla eg småsjenert ner te rekkverket og prøvde å stå så kult så muligt mens eg venta, for og se kim så kom.. Minuttane gjekk men ingen dukka opp… Eg begynte nesten å lura på om eg hadde blitt dumpa, før me i det heila tatt hadde blitt sammen.. Det va ein rekord eg forsåvidt ikkje kunne tenkt meg å inneha..

Så… Mens eg stod å kikka slukøra i bakken, høyre eg ei jenta seia hei.. Eg kikka opp.. Og rett inn i to svære nydelige auger, med ett strålande smil unna.. Det va hu mørka..

Endelig va sagaen om Trine over, eventyret hadde fått ein lykkelige slutt, og saken va biff.. Me gjekk å hang i nåken friminutt, og prøvde å bli kjent.. Men eg får sei så ein arbeidskollega sa te meg for ein del år siå, mens me stod å mimra litt om barndommen..

“Me sko vært 16 år igjen, og visst det me visste nå…

 

For eg hadde jo ikkje peiling på ka eg holdt på med, kossen eg sko snakka med ei jenta, ka de likte å snakka om osv. osv.. Og på den tiå va eg faktisk skrekkelig sjenerte, nesten på kanten te sykeligt sjenert.. Så det gikk som det måtte gå.. Og ikkje itte meir enn ett par ukers tid, så va det snipp snapp snute og det eventyret va over..

Det blei slutt på ein skoledans huska eg, Trine kom og sa at hu ville gjør det slutt.. Me hadde jo nesten ikkje vært ilag heile skoledansen, for eg va pisseredd for at hu ville dansa med meg.. Og eg kunne jo ikkje dansa aent enn den der fugla dansen, så pappa hadde demonstrert ein gang.. Te unison krampelatter fra oss ungar..

Tjera vena meg… Snakka om å gå på ein smell huska eg.. Eg klarte til og med å sei at det va heilt greit det, eg hadde jo ikkje vært forelska i hu alikavel.. Og eg hadde jo ikkje vært det…

“Men eg hadde blitt… Nåke så inn i granskauen og..

 

Akkurat der e nåtiden ganske lik den tiå… Då når eg vokste opp og begynte å gå den kronglete stien inn i voksen verdenen.. Der man stort sett trør feil ett dusin ganger, før man lære seg den rette stien..

For ungdomstiå den gangen kontra nåtiden e fortsatt lika komplisert og kronglete, på veien inn i dei voksnes rekker…

Man gjør feil, man gjør ingenting, man gjør alt for mye.. Ja, det e ingen fasit te ka man ska gjør når man vokse opp, egentlig.. Det viktigaste e vel å vær seg sjøl, så godt som man kan.. Så ende det stort sett godt.. Men nåken ganger går man på ein smell, sånn e det bare..

 

Men ja.. Det hadde vært steikje artigt å vært 16 år igjen, og visst det man visste idag…

=D

 

Det va ein kald morgen idag når eg gjekk ut dørå og sette snuten mot byen, og jobb.. Grand Voyageren va bånnfryst men lastebilen min så stod litt bortforbi huset, va fri for is.. Eg kikka på Voyager’en igjen og lurte på om eg sko skrapa rutå, så Kånå slapp det når hu sko avgårde..

Hu kom garantert ikkje te å tenka på det, før hu småstressa sprang ut av huset seinare med Flokken på slep..

Men eg slo det ifra meg, for det hadde heilt sikkert fryst te igjen før dei sko avgårde.. Så eg hoppa inn i lastebilen og durte avgårde, mens eg satt med ein merkelig følelse av ett eller anna i bakhovudet.. Halveis te byen hadde eg forsåvidt rista denna følelesen av meg, og satt nå og sang med på Tom Petty’s – Free Fallin for full hals..

E blitt ett lite sånn morgen rituale det, på vei te jobb.. Få rista av seg det sista fnugg av søvn, med litt allsang i bilen…

 

Eg kom ut på jobb og rygga inn i sluså mi, gjekk inn og henta håndterminalen og fylte opp kaffikoppen med varm og god kaffi.. For så å kikka øve sonå mi, for å få litt øvesikt.. Det va godt med varer så sko kjørast ut, så eg svelgte unna kaffi’en og hoppa i det..

Eg va kommen godt igang når telefonen begynte å ringa.. På det der intenst skingrande viset, så bare kunne bety ein ting.. Kånå va i andre enden..

Eg tok an ut av lommå og nikka bekreftande te meg sjøl.. Jepp, det va Kånå og hu hadde ringt 3 ganger før, uten at eg hadde høyrt det.. Gud hjølpe meg… Eg bare kikka på displayet nåken sekund før eg stramma meg opp, å svarte så fint så eg kunne.. Ikkje det at eg trudde det ville slukka brannen så sannsynligvis pågikk i andre enden, men det e alltid taktisk lurt å vær i forkant.. Vil eg tru..

 

“NÅÅ… E eg så dritalei den der helsikkens bilen, at eg snart spyr.. Va det førsta hu vrengde ut av seg..

Tjera vena meg.. Følelsen fra idag tidligt, kom tebake så ett skudd, og eg kjente nakkahårå reisa seg.. Eg prøvde å sei nåke men fekk ikkje ut ett ord, eg såg jo føre meg at den va tom for strøm og ikkje ville starta eller nåke lignande.. Men neida, det va nåke heilt anna.. Nesten verre…

Hu hadde faktiskt sjekka om bilen va nerfryst, før avgang idag.. Og der itte gått ut og starta an, for å defrosta frontrutå og få litt varme i bilen.. Før hu gjekk inn og gjorde Flokken klar te barnehage og skule.. Men når hu kom ut igjen, hadde sjølsagt den forbaska bilen slått seg vrang og låst alle dørene, mens den stod å gjekk..

Altså, for dei så ikkje har fått det med seg i tidligare innlegg.. Så e ikkje Kånå sånn øve middels begeistra for denna flotte Grand Voyager’en våras.. Strengt tatt trur eg hu hata den så pesten… Og det e visst gjensidig..

“Bilar har sjel, e det mangen så seie..

Og når man klaga og syte på ei sjel te det ugjenkalleliga, så kan det jo vær at “sjelå” får nok og tar tebake.. Akkurat det, trur eg muligens va tilfelle her.. Vår kjære Grand Voyager hadde sikkert meir eller mindre fått nok av Kånå sin vrede øve alt hu ikkje e fornøyd med, med han..  Og funne ut at nå sko han jaggu meg spela na ett lite puss, tebake ..

 

“Eg trur ikkje den bilen lika deg, mamma.. Så Eldstemann..

“Den humpa jo heller aldri så masse når Pappa kjøra den, og nå har han stengt oss ute og ..

La han te og det høyrtes jo usannsynligt logiskt ut ..

Mens han kikka forskrekka på det”Grønna Lynet” så stod og spydde ut eksos, mens han mal så ei fornøyd kjetta og flirte med grillen..

Kånå har alltid fått et forhold te bilane me har hatt, og nesten blitt i øvekant trist etter som me har solgt de.. Men akkurat denna her, trur eg ikkje får så mange sorgtunge auger eller tankar fra Kånå, når det ein gang komme te det øyeblikket.. Hu vil nok heller spretta ei champagne flaske, og feira med stil.. Heilt klart..

Men han e praktisk, har sju seter og hvis man behandla den med litt omsorg og vet, så oppføra han seg stort sett så han ska..

 

Sjøl om akkurat idag, så trur eg ikkje Kånå va langt i fra med å gi an ett nakkaskudd.. Mildt sagt.. For meir i fistel enn hu va når hu ringte, e det lenge siå eg har høyrt na.. Der hu lirte ut av seg den eina gloså itte den andra om den førdømte bilen.. Og eg kjente “Bodluktå” nærma seg med stormskritt..

“For det e jo sjølsagt min feil, når alt komme te alt .. Garantert..

Reserve nøkkelen har hu sannsynligvis kasta i bosset, sånn så hu holdt på å gjør med den så sto i svitsen nå, itte å ha nappa med seg nåke boss fra skjenken i gangen.. An e ivertfall sporlaust fordufta.. Så nå lurte hu jo på ka i all verden hu sko gjør, gliset kunne jo ikkje stå der å dura heile dagen..

Eg valgte mine ord med omhu, når eg prøvde å mana te litt forsiktig løysningsorientert prat, istedet for forbannelse øve den stakkars  Voyager’en..

Og ga ifra meg nåken velmeinte tips, så muligens kunne hjelpa på problemet.. Kånå va egentlig lite mottakelig for detta, og trykka meg av mens hu fortsatte å slenga forbannelser ut i luftå, te gliset..

 

Eg måtte gå og setta meg litt itte denna samtalen, og fant kaffikoppen.. Og begynte forsåvidt å humra litt for meg sjøl, mens eg såg Kånå føre meg der hu stod.. Eitrande forbanna fordi hu ikkje kom seg inn i bilen..

Så ringte Kånå opp igjen.. Det eina tipset eg hadde gitt na, hadde gitt full klaff og nå va alle slusene åpna igjen.. Flokken hadde jubla for de slapp å gå te skulen og barnehage, og Kånå hadde sannsynligvis fått sin vanlige hudfarge tebake..

Røyret va ivertfall ikkje rødglødande meir.. Og eg pusta letta ut..

 

Mens eg tenkte at det kunne jaggu meg blitt nåke trangt om plassen, om eg å Grand Voyager’en hadde måtta delt på plassen, i Bodå te kvelds …