Dagen idag starta egentlig strålande.. Stod opp når klokkå ringte, for fjerde gang. Duppa hovudet unna vasken, pussa tennene og spraya litt godlukt unna armane..

“Fekk arbeidsklernå på meg og lista meg inn på kjøkken..

Kaffimaskinen starta på førsta forsøk og koppen blei fyllt opp, før eg ramla ut dørå og gjekk mot lastebilen. Det va relativt kjøligt idag morgens, så varmen blei justert på full guff..

 

Når eg rygga inn i sluså mi og gjekk inn på terminalen, hadde de rigga seg te med vaffelrøra, jern og nåke godt å ha på.. Så det va bare å gi gass og få lasta bilen, ittepå va vaffel kos, tullprat og kaffi..

Dagen på jobb va ikkje akkurat stressen idag, men lange avstander og strålande norske kjerreveger med stor lastebil tar tid..

Og når eg endelig hadde kommen meg avgårde, kom første telefonen fra Kånå..

 

Hu hadde handla nåken høstsko te dei 2 eldste, og når Han i Midten sko prøva de idag morgens..

“Då blei det mildt sagt rabalder…

Han hadde stått opp på feil sia av sengå, og syns absolutt ingenting om dei her skonå.. De va alt for store og han kunne ikkje gå i sånne sko..

Før Kånå fekk sukk for seg så sko han på sitt eget vis, demonstrera detta for morå og tok ett sjumilsteg..

Problemet va at skonå fortsatt va knytta sammen, så han slo jo kollbøtta og havna med ryggen rett i skjenken så står i gangen.. Tjera vena meg..

Sikringen gjekk for Han i Midten, Kånå prøvde å trøsta og resten av Flokken stod lamslått og observerte…

 

Eg visste ikkje om eg sko le eller grina, der eg satt i lastebilen og høyrte på Kånå så fortalte..

Eg kan mildt sagt sjå det føre meg, når Han i Midten tar av for å demonstrera at dei her skonå ikkje e gåande på.. Før saltoen e ett faktum..

Uffameg… Stakkars gut..

Men det hadde nå godt bra, itte forholdet.. Og Kånå hadde fått skonå på han og sendt han avgårde på sparkesykkelen…

Eg å Kånå småkonverserte litt videre, altså hu snakka og eg høyrte itte.. Før hu måtte legga på fordi hu sko kjøra te byen og gjør nåken ærend..

Ein halv time seinare kom neste telefon fra Kånå.. Han i Midten hadde glemt badetøyet, eller Kånå hadde glemt å senda det med ham..

Alt itte kossen man ser det.. Men Læraren te Han i Midten sendte ivertfall beskjed og Kånå ringte meg…

“Åhh.. Forbaska greier altså.. Leander har glemt badetøyet og eg e i byen nå.. Sa hu nåke småfortvila..

Så blei det stille… Akkurat så eg liksom sko gi na ett perfekt svar, så ville løysa heile floken.. Men eg va jo lika mye i byen eg, akkurat så hu..

Så eg holdt meir eller mindre kjeft, muligens så mumla eg nåke.. Men ikkje så høgt at hu høyrte det.. Te slutt så blei hu enige med seg sjøl, eg hadde ivertfall ikkje sagt nåke feil for ein gangs skyld..

Eg trur ikkje hu hadde løyst problemet, men ivertfall funnet ut det ikkje va meir eg kunne gjør med den saken..

Så hu la på.. Igjen..

 

40 minutt seinare ringte hu igjen men eg rakk ikkje å svara, og når eg ringte opp igjen trykka hu meg av..

Gudhjølpe meg, tenkte eg for meg sjøl.. Detta lova ikkje godt..

Det har vært ett par sånne tilfeller før, når eg ikkje har klart å holda kjeft.. Og sagt nåke eg definitivt ikkje sko ha sagt og vekka Kånå sin bunnløse vrede..

Og når eg fortvila har prøvd å ringa opp igjen for å bedriva skadebegrensning, har eg fått samme behandling.. Direkte avvist med ett lite trykk.. Piip Piiip Piiip..

Omtrent så ett ubegrunna rødt kort i fotball, bare fordi dommaren ikkje likte trynet på deg..

 

Men 5-6 minutt ittepå ringte hu opp igjen, ganske så fornøyd..

Svømmetimen va ikkje før siste timen, så hu hadde funnet ut at hu rakk heim å henta svømmetøyet og levera det på skolen før katastrofen hadde blitt ett faktum..

Me priste oss lykkelige både eg og Kånå.. Ein Han i Midten lynforbanna fordi han ikkje hadde fått vært med på siste svømmetimen for denna gang.. Det kunne blitt stygt..

Eg tør nesten ikkje tenka på kossen det hadde blitt, på toppen av sko fadesen i dag morgens.. Me avslutta samtalen igjen, lykkeligt vitande om at ei “atombomba” hadde blitt uskadeliggjort..

 

Resten av arbeidsdagen blei unnagjort og eg suste heimover igjen..

Kånå ringte nok ein gang, sykkelen te Eldstemann måtte hentast på skulen.. Han hadde ringt te Kånå og krevd “Taxi” heim, det va nåken dråpar i luftå..

Herreguud, ka hu skjemme de ut av og te altså… Når eg va liten måtte me gå te bussen i all slags vær, ein gang blei me kjørt opp te bussen..

Men då va det riktignok full storm og tidenes tordnevær.. Trur ikkje me hadde strøm meir enn 5 minutt sammenhengande på skulen.. Det va omtrent så å vær på disco..

Te slutt skrudde læraren lyset av, tente ett stearinlys og leste i ei bok for oss… Mio min Mio… Eg huska det så det va igår, ennå… Ett skikkelig “brent inn i hjernebarken” minne…

 

Eg plukka sykkelen opp, men ga beskjed at detta va siste gang når eg kom heim.. Nok fekk vara nok..

Heima va det forresten ett hurlumhei uten like… Eldstemann va sur på Han i Midten fordi han spilte på den gamle mobilen hans..

Litlajentå i full fyr fordi hu sko på barnadans, Mini’en oppglødd så ein vaskebjørn i godteributikken og Kånå føyk rundt så ei forvirra gammal dement kjerring …

Hu fant ingenting og alt..

Eg skifta te sivilklær, tok ein kattavask og plukka med meg Han i Midten og Mini’en for å kjøra på karate trening i byen..

Friminuttet mitt…

 

Det va derfor Mini’en va oppglødd, han hadde sett Han i Midten skifta te karate klærnå.. Og klikka i vinkel, forsåvidt i positiv forstand..

“Ed sta vær me pappa…Leka lekerommet.. Jaaaa… Hadde han kauka i stuå te Kånå, før eg kom heim..

Og 5 minutt itte me kjørte, sov han som ein stein i setet sitt. Det e viktigt å vær utkvilt når man ska ta seg ut, sa sikkert ein klok mann ein gang..

Eg fikk kaffien min, Mini’en ein is og juice… Han i Midten trente så me høyrte det langt ut i cafeen..

“Tssaaa.. Brølte trenaren… Kiiiiaa.. Svarte dei små..

Herligt… Tenkte eg… Dra den siste biten av energi ut av Han i Midten nå, så det blir ein noenlunde rolige kveld..

 

Og jaggu meg slo det te… Litlajentå og Mini’en slokna før hovudet traff putå.. Han i Midten og Eldstemann tok seg kvar sitt bad, før me koste oss med ein film med dei 2 eldste..

Og nok ein “supertirsdag” går mot slutten her i heimen…

Eg har inntatt hvileposisjon på sofaen, Kånå har funnet headsettet og ser sikkert på “Unge Mødre” ellår “Sinnasnekkern” på laptopen sin…

 

Kanskje om eg sko prøvd 2 Paracet og ett glass vann trikset ikveld, mon tro?? ….

=D

 

Me har vært i selskap hos Svigerfar i går, ett selskap som eg syntes gikk aldeles strålende.. Gode kaker, kaffi i koppen og lett konversering ved bordet..

Ein meir eller mindre fantastisk kveld..

Men, ofta så får ikkje eg med meg alt som skjer rundt meg, av ein eller annen merkelige grunn.

Sannsynligvis fordi eg e mann, det seie stort sett Kånå ivertfall..

 

For litt ut i selskapet kom Kånå noe fortvila og gir beskjed om at nå fekk eg ta meg ein prat med Han i Midten..

Han hadde visst vært litt i øvekant “røff i kantene” med Mini’en..

Noe som også Mini’en bekrefta der han kom diltanede bak Kånå og klaga seg ..

“Pappa… Jeander e sinte på meg.. Jamret han, mens han satte 2 triste dådyr auger i meg ..

Det e noe han har begynt med i det sista, det å opptre som ett offer.. For det ikkje alltid han e det.. Ett offer.. Egentlig svært sjelden..

Mange ganger e han den skyldige, men har etter å heilt sikkert observert sine eldre søsken.. Lært seg at offerrollen kan vær høyst effektiv..

Men det va lite tvil om skyld denna gangen.. Me har blitt erfarne i å lesa dei små, me foreldre og..

 

Så eg rusla ned i kjellerstuå og tok meg ein prat med syndaren, så satt nå så fint i sofaen.. For all del, han erkjente sine synder og sa nå unnskyld til Mini’en, om enn noe motvillig..

“Og eg trodde saken var biff..

At resten av selskapet hadde forløpt seg i flott harmoni og med ein flokk i sin beste oppførsel..

 

Heilt til Kånå ga meg beskjed at eg kunne bare ta med meg dei 2 eldste å kjøra heim.. Nå..

Dei 2 minste skulle sova hos svigers til dagen etterpå, for Kånå skulle i ett møte på mandag. Kånå va bestemt i beskjeden og eg har lært meg at då gjør man det man får beskjed om..

Så eg tok dei eldste med meg. Kånå skulle legga dei små før svigerfar kjørte hu heim..

 

Så, etter ett i mine auger vellykka selskap suste me avgårde heimover, med ett par digresjonar innom noen Pokestop..

Me parkerte heima i gården og guttane føyk fornøyd inn dørene, etter at påfyll av Pokemon baller, overtakelse av Pokegym’s og litt Pokemon jakt va unnagjort..

Når leggetidå banka på dørå, så gikk de fint til sengs, uten dei heilt store protestane. Og eg planta meg sjøl i sofaen, rimelig fornøyd med kveldens strabaser..

 

Og der satt eg i lykkelige omstendigheter å myste litt på Netflix, når Kånå kom tordnande inn dørene..

“Herreguuuud.. For nåken ungar altså.. Va nærmast det førsta hu sa, etter å dumpa ned i sofaen..

“Uffda… Var de vanskelige å legga kanskje.. Spurte eg..

Så trudde det var dei 2 minste me snakka om.. Men der tok eg feil..

 

For eg hadde visst ikkje fått med meg noenting i selskapet. Der Han i Midten hadde holdt haraball under kakespisingå.

Han hadde tilbringt halve høstferien på ferie hos Farmor og Bessen og kom heim på fredagen med dei beste skussmål i bagasjen..

For han e ekspert på å nyta livet når han har muligheten til det, men som oftast etter noen dager i rolige omgivelsar.

Så må han få utløp for sin uoppbrukte energi når han komme heim.

Noe så me alle fikk kjenna litt på i løpet av lørdagen i heimen, mildt sagt.. Det var noe bedre på søndag, så eg trudde han hadde gått meir eller mindre tom, når me kjørte utover..

“Det hadde han tydligvis ikkje..

 

Han hadde vært heilt propell i heila selskapet, og både Kånå og Svigermor hadde måttet tatt han føre seg, fleire ganger..

Under kakespisingå hadde manerene vært alt anna enn så som me har opplært de til å gjør heima..

Tantebarnet til Kånå hadde hatt sin fulle hyra med å holda noenlunde kontroll på ham ved bordet, men Han i Midten på sukkerrush e ikkje akkurat småtteri å hanskast med..

Mini’en hadde som sagt fått gjennomgå, og ett par andre episodar hadde det visstnok og vært..

Alt detta uten at eg hadde fått ein einaste episode med meg.. Foruten hendelsen med Mini’en da..

 

Ein Mini så ikkje var fornøyd med overnattings planene til foreldrene, og gjekk å gnålte om at han skulle absolutt ikkje sova hos Mormor..

Han skulle sova heima med pappa, basta bom..

Men til slutt måtte han gi opp for trøtthetens overmakt og slokna så ein stein på Mormor sitt rom..

 

Litlajentå var superklar for ett lite feriebesøk, sjøl om hu tidligare har blånekta på alt så hadde med overnatting hos andre..

Så har hu nå snudd tvert om og funnet ut at detta absolutt ikkje e nåke uting..

Noe Kånå ikkje akkurat e misfornøyd med, ein dag uten ei Litlajenta halsande i hælane va meir eller mindre etterlengta..

 

Men, eg satt altså der i sofaen og fikk meir eller mindre ett langt foredrag om alle eskepadene, til Han i Midten i selskapet..

Kånå hadde mye på hjarta og Luke Cage på Netflix stod fortsatt på pause, mens Kånå la ut i det vida og det breia om fjotten, selskapet og diverse andre “viktige” ting ..

Noe meir fullpakka superhelt action så det ut som eg kunne se langt etter, denna kvelden..

 

Litt action hadde det og vært itte eg kjørte heim, for Svigerfar hadde endt opp med is på foten.

Han skulle bare bære ned ett bord, men sannsynligvis sklidd på ett trinn i trappå og endt opp med det tunga trebordet midt på foten..

Typiskt vettu, han e alltid på pletten med å gi meg gode råd om både det eina og det andra..

Heilt sikkert om eg skulle bært ned ett bord og, han e jo tross alt pensjonert Hms konsulent..

Men det e vel med ham som med andre yrkesgrupper, det e stort sett heima det ikkje alltid e på stell..

 

Plutseligt va det stille.. Eg kikka bort på Kånå men munnen hennes bevegde seg ikkje, så eg hadde ikkje skrudd “lyden” av..

“Eg huska ikkje heilt det sista hu sa, men eg holdt klokeligt kjeft.

Om eg hadde hatt ett “hjernen er alene” øyeblikk, trengte eg ikkje utfordra skjebnen å spør om hva hu sa… Det ville tidsnok visa seg om eg hadde gått på ein smell..

Eg venta ett par minuttar til før eg med musestille bevegelser, plukka opp fjernkontrollen og trykka på play..

Kånå satt dypt konsentrert med ansiktet planta i mobilen sin.. Hu hadde tydligvis gjort seg ferdig med tiraden av nyttig og unyttig informasjon..

 

Luke Cage var på ferde igjen på skjermen og eg fikk med meg ein heil episode før Jon Blund meldte sin ankomst.

Det var søndags kveld..

Nok ei helg var overlevd i ein massebarns familie sin hverdags galskap. Og det var igjen snart mandag..

Og jobb.. Fritid..

Nåken timar hvor Fatter’n får samla litt krefter, før det e heim til full fyr i heimen igjen..

Til ei ilter, men snill Kåna, ein Flokk i høygir og nye hverdags utfordringar på løpende bånd…

????????

 

 

Så va helgå ringt inn, igjen.. Klokkå e 09.24 når eg begynte å skriva detta innlegget, Flokken e oppe på loftet å leka..

Eg har parkert i sofaeen den siste halvtimen, og det gjekk nettopp opp for meg at eg satt der aleina å kikka på Spacedogs 2, den nye favorittfilmen i heimen..

Me har sikkert sett an 6-7 ganger denna ukå, eller ivertfall brøkdeler av an..

 

For det e sånn det e med oss foreldre trur eg, me ser aldri heile barnafilmer. Når Kånå hadde kjøpt den der “Hjem” filmen, med “Bøffene” så overtok jorden..

Trur eg det gjekk ett par månader før eg fekk med meg kossen an slutta..

For det e alltids ett eller aent så må gjerast, henta saft te Mini’en, mekla mellom to kranglefanter, laga frokost og all slags andre hverdagslige gjøremål..

 

Så eg fant fram radioen og sette den på, mens eg laga meg ein kopp kaffi, idag .. “Don’t Give Up” med Peter Gabriel og Kate Bush smaug seg fløyelsmykt rundt i kjøkkenet..

“Og eg fekk minner fra ein fordums tid på netthinnå

Kanskje fra når man satt klistra foran radioen, i barndommen og sko høyra på Topp 40.. Eller andre stunder..

 

Kassetten låg klar i kassettholdaren, “Play” og “Rec” va trykka ner, og alt man nå måtte gjør va å slippa “Pause” når ein sang man ville ta opp dukka opp ..

Egil Houeland starta showet og man satt superspent å lurte på om den sangen man hadde høyrt tidligare i ukå, va kommen inn på listå.. Så man endelig kunne få ta an opp..

 

Man tok gjerna kassetten ut i ein sang man absolutt ikkje ville ha, for å sjekka at alt va klar. Man hadde skrudd Scotch kassetten dei obligatoriske 3-4 rundane fram, så man ikkje mista litt av sangen…

“Det va nemlig alltid blank tape dei første sekundane på ein kassett..

“Say you, say me” med Lionel Richie trilla seg ut av høytalerane og inn i hovudet .. Hadde den fra før så “pause” knappen va fortsatt i stand by posisjon..

Den hadde jo vært på listå i lange tider, og lå nå faretruande nær å detta ut..

 

Det va som oftast i første del av listå dei sangane man nettopp hadde blitt kjent med lå..

Nykommerane.. For man hadde ikkje peiling på kossen listå så ut den gangen, på forhånd ..

“Internett va endå ett tiår unna, midt på 80′ tallet…

Man hadde fortsatt ett lite fnugg av spenning i seg, når man satt og lurte på om sangen man venta på, hadde kommen seg inn på listå..

“Papa don’t preach” sette igang, pause knappen røyk og første sang va i boks .. Madonna va allerede stor og denna va fengande..

 

Houeland så va i sin spede oppstart som radiovert hadde gått varm, og øste ut med sin kunnskap om musikk mellom sangane..

Mannen va og e jo ett vandrande leksikon innen musikk historie, og man fekk ofta lange fortellingar om artister, sanger og lignande..

Stort sett gjekk det greit og man satt igjen med endå litt meir kunnskap i hjernebarken, når Topp 40 va over..

“Men herreguuud…Nåken ganger kunne han irritera på seg ein stein..

 

F.eks. når James Brown og “Living in America” endelig kom.. Man satt med peikefingen på pauseknappen og venta på at Houeland sko bli ferdig med introduksjonen..

Endelig blei det stille, og kun sangen rocka fra radioen.. Pauseknappen blei deaktivert og opptaket va igang..

Men sjølsagt så bryte Houeland inn, 10 sekund seinare..

“Og denna sangen e filmmusikk fra den nye Rocky filmen, så nå går på Edda kino… Kos dåkke folkens..

Tjera vena meg…

Opptaket va ødelagt og man trykka irritert på stopp, spolte kassetten tebake og gjorde den igjen klar for neste sang.

Man ville jo ikkje ha snakking på MixTapen…

 

Ellår når endelig sangen man har venta på komme, “My Hometown” med Bruce Springsteen.. Og Houeland har fortalt ein lang forhistorie om Springsteen… Altfor lang..

For ikkje meir enn 2 minutt ut i sangen, så bryte Houeland inn igjen..

“Og det va alt me rakk av Springsteen.. Nå Rolf Helge Tveit med nyhetene… Så fortsette me med dei 20 siste på listå ittepå..

Helsikke og … Man kunne kaldkvelt karen vettu…

Det va ikkje få ganger man hadde denna opplevelsen, ofta kunne det gå 2-3 lørdager før man fekk det opptaket man ville ha..

 

Også hadde man dei gangene når man ikkje hadde ny kassett, og måtte ta valgets kvaler med hvilken tidligare MixTape man sko ta over…

Den gamlaste hadde som oftast blitt brukt opp te fleire ganger, så kvaliteten kunne bli så som så.. “Rock Me Amadeus” med Falco skar igjennom alle nye opptak så ein kniv i sumarvarmt smør…

Dei nyaste va fortsatt høyaktuelle og kunne sjølsagt ikkje bli tatt over.. Løysningen blei ofta ein liten tur inn på søster mi sitt rom, hvis hu ikkje va heima..

 

Og man knabba ein av hu.. Hu hadde forsåvidt blitt smartare itte fleire raid fra sin kjære bror, og som oftast knekt av den biten på kassetten, så man ikkje kunne ta opp på ny…

Men litt teip fiksa den biten.. Også hadde man gjerna nåken klistremerker te overs, så man kunne klistra over søster mi si skrift…

Blei ramaskrik når eg tok over ein heile Wham kassett hu hadde kopiert av ei venninna ein gang… Gjorde ikkje det fleire ganger itte den tabben, kan du sei…

 

Så kom man inn på topp 10, kor dei fleste godsangane va.. Og kassetten fekk skikkelig kjørt seg..

“Den eina perlå itte den andra blei tatt opp..

“Take my breath away” med Berlin…  “True Colors” og Cyndi Lauper... “Livin on a Prayer” med Bon Jovi… “The final Countdown” og Europe...  Starship med “We built this city” 

Eg minnast ein sang eg fekk tatt opp i all sin prakt ved førsta forsøk.. “Don’t Give Up”  med Peter Gabriel og Kate Bush.. Til og med Houeland meinte den sangen måtte spelast uten avbrudd…

Sangen så fikk meg igang med detta innlegget..

 

Det e jaggu meg løye ka musikk kan gjør med oss, ka det betyr for oss og ka minner man får fram fra musikk.

Heldigvis e det ikkje så at musikk forsvinne…

Den kan man alltids finna fram igjen fra glemselens mørke huler.. Og sammen med musikken, komme som oftast all slags merkelige minner…

Ein ferietur… Det førsta kysset.. Eller rett og slett bare ein traurig stund i barndommen… Kor Peter Gabriel og Kate Bush motiverte ei trist sjel te å ikkje gi opp…

Det va jo fleire fisk i sjøen, liksom…

 

;D

Kånå for ut på vift idag, det va natt åpent på ett kjøpesenter.. Det e jo omtrent så laurdags snop for Kånå..

Så eg blei forlatt i heimen med Flokken..

Eller ivertfall 3 av de… Han i Midten e på ferie hos Farmor og Bessen og kosa seg… De hadde dratt teina og fått ein svær krabbe idag..

Fekk bilde av far min med ein stolt Han i Midten så poserte med krabben på garasje gulvet…

 

Men eg va altså heima aleine med resten av kidsa.. Og når Kånå finne på sånt nåke, uten å ta Litlajentå med seg, då blir det ramaskrik…

Tjera vena meg..

Litlajentå går i fistel og gråten e nesten ikkje te å stogga, der hu ligge fortvila øve poffen og gråte sine bitre krokodille tårer..

 

Så eg foreslår å finna på nåke kjekt, så hu ska bli avleda litt fra detta fortvilande greiene hu har blitt utsatt for…

10 sekund ittepå e det tomt for vann i tårekanalene, og hu lura på ka kjekt me ska finna på.. Akkurat det hadde eg egentlig ikkje tenkt øve, så nå va goe råd dyre, før konserten begynte igjen…

Heldigvis fant eg nåke rakett greier me hadde i skapet. Fra LitenGave.no…

 

Det kan me jo prøva å laga blei me enige om, både eg, Litlajentå og Mini’en…

Han e motsatt forresten..

Har vært sur og rampete med Kånå i heila dag, men når eg kom heim blei han blie så ei sol og sitte så eit gull i armane mine å kosa seg…

Mens Kånå irriterte seg øve koffår han ikkje kunne vær sånn, heima med henna og…

“Jaja, ser du kossen eg har det med Litlajentå når du e vekke…  Sa eg formanande…

“Å kor ofta e du aleina med hu da… Kontra hu kjapt..

 

Hu hadde definitivt ett poeng der, så eg fulgte ikkje opp… Gjorde bare så eg ikkje hadde høyrt det, pleie å funka bra det..

Men når me åpna pakken fant me ut at her måtte me ha tomme dorullar..

Eg minnast at Kånå nevnte hu hadde samla ein hau med sånt nåke, så eg ringte for å høyra.. Men sjølsagt hadde hu nettopp kasta dei…

 

Jaja… Me får vel sjå ka me finne på sa eg, og la på.. Først så leita me litt te men det va hverken tomme dorullar eller tørkerullar å finna i heimen..

Men så seie Litlajentå om me ikkje kunne lura papiret av på nåken av dei fulle dorullane da, og bruka dei… Det stod jo ei kurv full av heile dorullar på badet..

Som sagt så gjort..

Me lurte litt på kossen i all verden me sko overføra teori øve i praksis..

 

Men te slutt kom me på ein super ide sammen… Me tar bare ein dorull, og snurra an inn på ein aen…

Det e jo nødt te funka, sa Litlajentå…

Eg va heilt enige så me sette igang… Mini’en ville og prøva itte eg og Litlajentå hadde skikkelig fått gang på det..

Men då gjekk det rett i dass… Han snurra jo dorullen feil vei, så heila badet blei fullt i papir…

 

Litlajentå tok øve igjen, itte litt febrilsk rydding… Mini’en blei fornærma og gjekk på rommet sitt å furta…

“Åhhh… Dumme dorull, pappa og Tilill… Peip han, mens han trava ut badedørå..

Te slutt hadde me frigjort 3 tomme dorullar, og hadde nok te å produsera 2 raketter…

 

Det følgte med bruksanvisning, men sånt nåke bruka aldri eg å Litlajentå..

“Bruksanvisning e for pyser… Seie Litlajentå..

Og eg minnast den gangen når eg og hu skrudde i sammen nåke Ikea greier… Og eg slengte ifra meg samma lekså.. Men, akkurat som den gangen måtte me krypa te korset nå og ..

Det va visst litt verre enn me hadde trudd… Men itte litt skumlesning, forstod med framgangsmåten og sette igang..

 

Mini’en sin blei først ferdig… Ikkje lenge itte va Litlajentå sin og i boks…

Og de sprang rundt i stuå og kosa seg med kvar sin lekerakett.. E ikkje alltid så mye så ska te, for å gleda dei små…

Og på dass…

 

Der står det igjen 2 svære dorullar, på anabole steroider…

Det der komme jo te å gå rett “heim” hos Kånå, det e ivertfall heilt sikkert…

=D

 

 

Så har det utenkeliga skjedd.. Igjen … Nok ein av våre Elite Skiløperar går på ein smell.. Eller ikkje skiløperinnen forsåvidt, men leppene hennas..

For dei har nemligt blitt tatt i doping.

Dei har blitt påsmørt eit muligt prestasjons fremmende stoff, siå hu hadde blitt solbrent på leppene… Eg holdt på å ramla ut av lastebilen når eg høyrte det på radioen idag..

 

Eg vil jo forsåvidt sei det blir litt smør på flesk at Johaug tar å dope leppene sine, eg meina nå absolutt at hu hadde meir enn fullgode taleevner fra før..

Og nåke doping av leppene trur eg ikkje i det heila tatt ville gjort nåke forskjell, allerede der meina eg denna saken bare burde blitt lagd dø.

For det går jo ikkje an å bli meir kjapp i replikken, overdøvande jabbete eller vrøvlande lei seg enn Johaug, alt etter kossen løpet gjerna har endt og i ittetid snakke med media om resultatet.

 

Og sånn sett, trur eg ikkje hu ville gått så steikje mye fortare i sporet, bare fordi leppene hadde tatt litt dop. Heller tvert imot..

For nå hadde Johaug sikkert ikkje klart å holdt kjeft, når hu føyk rundt i løypene heller. Men gjerna stoppa opp overalt, for å slå av ein prat med publikum..

“Istedet for å sleva rundtomkringfallera i løypå, så ein St.Bernardshund..

Eg vil strekka meg så langt å sei at detta faktisk burde vært kategorisert som ett prestasjons hemmande stoff. Spesielt i Johaugs tilfelle..

 

Det kunne jo vært spennande og sett på og vettu.. Der Johaug gjerna hadde sust ut fra ein felles start, i ett heidundrande tempo..

Og legga heila startfeltet bak seg..

Men, oppe i første svingen kor det gjerna står ein liten heiagjeng, ende Johaug opp i eit triveligt passiar med publikum og blir forbigått av heila feltet..

Så sette hu avgårde på jakt itte konkurrentane, og klara å passera de lika før stadion og e oppe i teten igjen..

 

Men så blir det full stopp og munter konversasjon med ein funksjonær i målområde.. Feltet passere Johaug for andre gang og går ut på runde 2, med ei god luka te skvaldrekjerringå..

Johaug sette avgårde te slutt og knipe leppene sammen, før hu begynne å ta igjen den eine løparen itte den andre..

Men så mista hu kontrollen øve kjeften, og ende opp i ein oppheta diskusjon med ein sekundant..

“Kom igjen Johaug, du lede med 9 sekund… Kom igjen nå… Skrike an gjerna te hu..

Johaug stoppa opp.. “9 sekund seie du..? .. Jammen det e jo heilt sinnsykt… Herregud så bra da.. Så flotte klokka du har forresten, kor har du kjøpt den da ? …. Legge sikkert Johaug ut..

Mens sekundanten fortvila prøve å få na igang, så passere feltet nok ein gang og Johaug e igjen sist..

 

Te slutt har Johaug fått vita kor man kan kjøpe klokkå, og suse videre i sporet. Hu avansere oppover på resultat listå og har fått opp farten ..

1.5 km før mål e hu oppe i tetfeltet ..

Tv og Radio kommentatorane mane febrilsk publikum te å holde seg langt vekke fra sporet og Johaug.. Så har nådd igjen ryggen te Kowalczyk  i ledelsen, Johaug ser pigg ut..

 

Det e bare ein liten nedover bakke igjen, før oppløpssiå nå.. Johaug har superski og glir forbi Kowalczyk i bakken, og får ei luka på noen sekund..

“Det bør absolutt holda te mål…

Så skjer det, ein øveivrige løypevakt komme for nær sporet og krisen e ett faktum. Johaug tar ein Alberto Tomba sving og fyre igang ein intens samtale med vakten.

Kowalzcyk holde klokeligt kjeft og suse forbi og inn på oppløpet… Resten av feltet komme lika bak og passere Johaug, så fortsatt står å jabba med vakten…

Gullet e tapt, leppene e rødglødande og heile Norge’s befolkning e i harnisk over skiprinsesså sin mildt sagt øverraskande oppførsel…

 

Jaja…  Det får me vel aldri vita, om detta hadde blitt resultatet.. Når Johaug hadde gått verdenscuprenn med mildt over dopa lepper…

“Nei, takka meg te i gamle dagar…

Når Oddvar Brå og han der russeren Smirnov, kjempa om seieren.. Eller Anette Bøe og Co. Og doping nærmast ikkje foregikk, og ivertfall ikkje va ett tema i annen kvar episode av sportsrevyen.

Den gangen når løperane plutseligt for inn i skogen, og det va omtrent ett kvarter – tjue minutt te neste gang me fekk se de på tv-skjermen..

Og gjerna skrudde på radioen, fordi der hadde de ein reporter midt inne i granskauen, så kunne gi ein liten ekstra update før de kom på tv igjen…

 

Den gangen det nærmaste doping man kom, va saft stasjonen midt i 5 milå… Kor man gjerna kunne vær så heldig å få litt ekstra sterk saft, med masse sukker i…

Og fekk ein sukkerboost inn i siste halvdel av løpet.. Eller når nåken fant ut at det gjekk jo an å “skyøta” på ski og, å vant kvar einaste løp…

“Før man fant ut “skiskøyting” fekk bli ein egen gren, innen skisporten…

Den gangen eg koste meg med skirenn, norske helter og heltinner og nesten ingen juksa…

 

Mikkelsplass ramla i skogen, Oddvar Brå brakk staven og Anette Bøe fekk melkesyrå 300m fra mål og gjekk på ein smell.

Og nærmast alle gjekk under like forhold, smøringå utgjorde minimal forskjell om man ikkje smørte for mye eller for lite klister unna sålen..

Ingen diskuterte om det va ditt eller datt så utgjorde forskjellen om man vant eller tapte. Som oftast fikk me ikkje vita før dagen ittepå om ka løparen sjøl hadde å sei om løpet..

 

Nå for tiå… Så vett me alt nesten før det har skjedd..

Til og med at Therese Johaug har dopa leppene sine..

“Gubbevaremeg vel…

 

Men hu e jo flotte da…

 

=D =D =D

 

Eg og Mini’en va aleina heima igår.. Kånå kjørte i svømmehallen med Han i Midten, mens resten av Flokken va på ferie hos Svigers..

Så eg henta Mini’en i barnehagen..

Han va inne når eg kom, så eg slo av ein prat med barnehage onkel’en hans .. Favoritten te Mini’en.. Han bor ikkje så langt i fra oss..

 

Man merke fort når Mini’en har funnet seg ein favoritt.. Her på søndag måtte eg ta Mini’en med på ein lastebiltur, eg hadde visst lovt an det, på fredagen..

“Sånt nåke glemme ikkje Mini’en ut..

Og når me kjørte nedover gatå, passerte me huset te barnehage onkelen.. Og Mini’en lyste opp borte i setet sitt..

“Ed se Deir Ove pappa.. De botte… Ute… Seie Mini’en fornøyd..

Deir Ove e bestevennen min… La han te… Med varme i stemmen og ett søtt flir om munnen..

 

Man vett liksom at guten e i trygge hender då, i barnehagen.. Når man får sånne herlige beskjedar fra guten..

Men når me stod der og konverserte, eg og “Onkel’en”. Så komme turbo’en ut dørå i ein hylande fart, og kikka seg kjapt omkring for å få øvesikten..

Før han ser meg å løpe i fullt firsprang å kasta seg i armane mine..

“Kjøre du lastebil…? E det førsta an spør om ..

“Ja, det gjør eg.. Svara eg..

“Den store..?

“Ja…

“Jippiii…

 

Det va vel liten tvil om at den guten va “happy” .. Å sei at han trives me yrkesvalget te Fatter’n e nok ein underdrivelse..

For han elske å kjøra lastebil, då sitte han så fornøyd i setet og kosa seg..

Hilse på andre lastebilar med den største selvfølge, omtrent som om han har kjørt lastebil i 30 år.. Komme med innsiktsfulle kommentarer om både laust og fast..

 

Om dei skumle spøkelsene i veikanten så egentlig bare e sånne kvitplastra høyballer, fortelle ka alle dyrå han ser rundtomkring seie og spør om så masse forskjellig at Fatter’n somme ganger slite med å svara..

Han e ein herlige gut, Mini’en..

Eg e lika glad i alle ungane, men eg kan ikkje legga skjul på at Mini’en si øvebegeistring for Fatter’n. Den har satt sine spor..

“Me har nåke spesielt i sammen, eg og han..

 

Om det e den litt vanskelige starten på hans tid her i verden, då Storken leverte han nåken månader for tidlig..

Kanskje e det fordi eg har jobba ganske mye mindre nå, enn etter dei 2 eldste blei født..

Ellår om det rett og slett bare e fordi han e den første så egentlig bare har blitt skikkelig pappagutt.. Eg vett ikkje..

 

Dei to eldste har alltid dilta mest itte Kånå, Litlajentå sa seg sjøl..

Hu va såpassa ittelengta av Kånå at hu har blitt så dulla med, at der hadde eg lite å stilla opp med..

Skjønt, fant eg fram drillen, hammaren ellår andre handymann ting.. Så va hu på pletten med ein gang, og satt konsentrert å følgte med på ka Fatter’n holdt på med..

 

Men eg og Mini’en, me e tette som erteris.. Uansett ka eg ska, så ska han vær med..

Eg skjønne Kånå si litt angrande “dilledulling” av Litlajentå så hu nå høsta fruktene av, i ei jenta så knapt vika fra hoftå hennas..

For det kan bli litt sårt og vanskelig, innimellom..

Når man må avgårde og ikkje kan ta han med.. Og du ser det skuffa ansiktet han sett opp.. Gjerna springa han inn i ein krok og sitte å furta..

Med lippå halveis te golvet..

 

Men mest e det herligt.. Når man komme heim og den litle pjokken skubba all motstand fra søsknå sine te siå..

For han ska ha kos og klem først..

Der han komme løpande mot deg i dørå, med ett skingrande gledesfullt velkomst hyl…

“Pappaaaaa…!! ..

 

Det e då man skjønne det, nyte det og glemme all verdens bekymringar…

Man slippe skuldrene ned..

Og tar imot den ubetinga kjærligheten så ikkje kreve nåke aent tebake enn ett smil, ein kos og ein “eskimo nuss” ..

 

Det e dei øyblikkene man må ta fram, når all verdens problemer står foran deg som ett ubestigeligt fjell, høgare enn Mount Everest…

Og alt me gjør her i verden, som å gå på jobb å slite for og få lønn for strevet.. Rydda itte ein heidundrande ittemiddag med Flokken..

Ellår springa galmann rundtomkringfallera i huset, for å fanga kidsa før man plassere di i loppekassen…

Det e for å gi Flokken den beste starten på livet og ein god og minnefull barndom..

 

“Men det e jaggu meg ikkje lett……

 

Å huska dei herlige øyblikkene når kidsa va små og kun ga deg bunnløs kjærlighet og glede, istedet for grå hår og nervøse sammenbrudd

Når du har ein Eldstemann så illsint står å sparka i parketten, så ein fullblods okse i ein tyrefektar arena..

Fordi Pokemon spille har klikka…

 

Ellår når man har ei kav rasande Litlajenta, så ikkje vil gå med strømpebuksa..

Og absolutt ikkje forstår at man kan bli sjuk av å gå i ein tynn kortarma topp og bare et lite skjørt, ute ..

 

Til og med ein hyperaktiv Han i Midten, som dansa som Michael Jackson i stuå..

Så lysastakar, vasar og blomsterpotter dirra av frykt, når armar og bein fyke forbi i hytt og pine…

 

Uansett kor mangen ganger man telle te 1000, tenke på kor herlige di va som baby’er eller andre finurlige måtar å roa “cellå” på

Så går man på ein kraftig smell…

Og itte Flokken e forvist te loppekasså for kvelden.. Så sitte man med den bitre følelsen av dårlig samvittighet i sofaen..

Og angra på at utestemme blei innestemme, og at man te slutt sprakk for ein filleting…

 

Men dei komme nok…

Dei stundene kor Mini’en og vil dra meg te beherskelsens umiskjennelige avgrunn ..

Og heilt sikkert klara å tippa meg øve “klippekanten” …

 

Men enn så lenge …

Så e me tette som erteris…

 

 

Itte ein begivenhetsrik dag igår så inneholdt litt av kvart, fra bortkomne nøklar, tyggis i håret og mimring om egne rampastreker. Så toppa det seg egentlig igår kveld..

Me hadde endelig fått Flokken i seng, roen hadde senka seg øve huset og Kånå sko lada telefonen sin…

Det gjekk rett og slett ikkje heilt så det sko.. An ville rett og slett ikkje ta imot strøm, og lå bare på kjøkkenbenken og spant opp te 2% før an ga opp og slo seg av..

 

Kånå fikk abstinenser og begynte å gå inn i anafylaktisk sjokk, hu hadde ivertfall pusteproblemer, uregelmessig hjerterytme og følte verdens undergang va nær..

Eg sjekka symptomene på nettet og det stemte ganske bra..

Hu stod øve maskineriet sitt og klaga seg øve denna forbaskade driten.. Alt e det for Kånå når det ikkje virka sånn så hu vil, forbaskade drit…

 

Eg spurte om hu hadde gjort nåke uten om det vanliga med an den dagen, og fekk blikket… Clint Eastwood blikket..

Om eg ikkje trudde hu kunne behandla ein mobil telefon heller nå, liksom.. Tjera vena meg, hu hadde nå bare lest litt meldingar, oppdatert annonser på klessalget sitt og sjekka Facebook..

Men Han i Midten hadde forsåvidt stukket av med den tidligare på dagen, for å fanga Pokemon..

 

Eg tok av beskyttelses dekselet Kånå har på den og det va heilt vått bak om, Kånå gjekk endå lengre inn i sjokktilstanden hu va på vei inn i..

Hu blei ivertfall kortpusta, hes i stemmen og rød i toppen…

“Hu styrta opp trappå mens hu ropte hest på syndaren…

Det viste seg te slutt at Han i Midten hadde mista mobilen i ein sølepytt. Det e heilt ufatteligt nesten, for me har hatt strålande sol i ei veka nå og har ikkje hatt antydning te nedbør..

Alikavel klare den guten å mista telefonen i ein sølepytt… Sikkert den einaste pytten i mils omkrets..

 

Altså, nå e det forsåvidt bare ein telefon det e snakk om, kan nok mange tenka med seg sjøl her.. Men det e nok meir nyansert enn som så, mildt sagt.. Den telefonen e livbøyen te Kånå, hennas 6 sans..

Uten den trur eg hu hadde slitt med å komma seg gjennom hverdagen.

Sånn e det heilt sikkert for de fleste, meg inkludert. Det e egentlig litt merkelig kor sinnsykt avhengige man har blitt av denna duppedingsen.. Me kan liksom ikkje vær den foruten…

Man føle seg nærmast naken om man ikkje har kontakt med omverdenen..

 

Og Kånå e definitivt ikkje nåke unntak, det e ivertfall heilt sikkert. Der hu gjekk å sukka og klaga seg øve frykten for å mista kontakten med Facebook, internett og kontaktene sine…

Syndaren va ein angrande kar på 8 år, så har ei lang lista øve ting han har tatt knekken på.. I-paden sin så plutselig hadde knust skjerm av uforklarlige grunnar..

Den flotte fjernkontrollen med touch kontroll te tv,dvd og lignande så blei maltraktert av ei banan… Jepp, ei banan… Han fikk ikkje viljen sin og slengte ei banan ner i sofaen, rett på fjernkontrollen sin skjerm… Poff…

I-paden min så han mista i gulvet… Det e nesten så han har ein magnetisk evne te å havna i trøbbel med elektroniske duppedingser…

 

Jaja, sannheten kom fram og ei tåredryppande historie om at han sko kikka inne ei gravemaskin skuff, kor telefonen “hoppa” ut av lommå og ner i pytten ved siden av..

Han hadde febrilsk prøvd å tørka den, og turte ikkje å sei ifra siå han hadde naska den med seg uten lov…

Det blei dyrt og helligt lovt at detta aldri sko gjenta seg, og at han alltid sko sei ifra i framtiden om nåke lignande sko skje.. Så heilt klart, sannsynligvis ikkje e lenge te..

 

Kånå hadde saumfart internett på jakt itte måtar å redda mobilen på, og hadde nå pakka mobilen godt inn, oppe i ei skål fyllt opp med ris..

Og stod nå å kikka på prosessen, med kjøkkenbenken..

Eg nevnte nåke om at det gjerna kan ta “litt” tid, og at det heilt sikkert ikkje hjalp at hu stod å kikka på.. Men hu snudde seg med ett lynande rødt blikk og kikka morskt på meg…

Gudhjølpe meg, ikkje hadde eg tenkt å få vreden øve ein potensielt drukna mobil, snudd øve på meg.. Så eg lot hu vær i fred der hu stod..

Itte ei stund kom hu oppgitt og fortvila å sette seg i sofaen med meg, og så på filmen eg hadde satt på.. “Bloodsport” med Van Damme 

 

Eg hugsa den filmen fra barndommen, som rett og slett sinnsykt bra.. Nåke av det besta man kunne finna på Vhs, den gangen.. Og Van Damme va jo verdens beste skuespillar, i sin sjanger..

Øhh.. Eg vett ikkje heilt om eg e enige med meg sjøl, fra 25-26 år siå.. Eg må vel innrømma at Bloodsport og Van Damme, gjerna ikkje heilt har tålt tidens tann…

Men Kånå livna nå te der hu satt i sofaen og smugkikka øve laptopen sin, når Van Damme kasta treningsjakkå i filmen, og slåss videre i bar overkropp..

Hu fekk det der fårete blikket, liksom.. Jaja, alt va bedre enn surskap for ein muligt vraka mobil..

 

Så når filmen va slutt slukka me lys å rydda av stuebordet. Eg gjekk på badet og heiv meg igang med arm-hevingar, Kånå gjekk på kjøkken og kikka på skålå med ris og mobiltelefonen oppi..

Eg tenkte eg sko gjør som eg hadde pleid før, ta 3*25 med armhevingar..

Det gjekk jo som ein draum det, første serien datt eg i hopa itte 22.. Itte ein liten pause klarte eg 16 te .. Før det blei 8 stykk i siste serien, og armane nærmast kjentes ut som om nåken sko riva de av… Det va rett og slett lenge siden “før”, fant eg kortpusta ut…

Eg reiste meg å kikka i speilet.. Jaja… Det komme nok te å ta ei god stund, før det speilbilde vil bringa fram det “fårete blikket” te Kånå..

 

Eg rusla inn i på rommet våras, når eg skvatt te av ett jubelbrøl inne fra kjøkken…

“JIPPI .. An har begynt å lada… Kauka hu fra kjøkken..

Hu hadde tatt an ut av risbadet og sett an i ladaren.. Nå sprang hu skytteltrafikk mellom badet og kjøkken…

“Nå har an fått 3% …

Så for hu på badet og pussa tennå, før hu jogga inn på kjøkken igjen..

“8% nå… Åhhh… Utbrøyt hu lykkeligt…

 

Så heldigvis blei det ein lykkelig ende på eventyret igår..

Eventyr fra ein massebarns familie kor alt kan skje, og kan det ikkje skje, så får med heilt sikkert te alikavel…

Her blir det aldri kjedelig…

Det e ivertfall heilt sikkert.    =D

 

 

 

 

 

Litlajentå har utvikla seg te å bli litt av ett fyrverkeri, hu så va lika snill så dagen va lang, tidligare…

For all del, det har vært hopp, sprell og tjoåhei med hu og.

Men aldri så steikje gale, meir ufattelig utspekulert og såpassa humoristisk at me stort sett bare har brøte ut i latter når me har tatt na i ett eller aent fantaskap..

 

Jaja, når hu i 2,5 års alderen naska med seg ett par prinsesse sko fra ein lekebutikk blei det jo litt styr.. Og litt arbeid laga hu jo og te, f.eks når hu produserte snø te dukkene sine med ein pose risnøtter, på kjøkkengulvet…

Men det har som oftast vært godslig, uskyldig og normalt ramp. Sånn så dei fleste små i hennas alder finne på.

Stjelt neglelakken te Kånå og lakka seg opp te albuene, tegna på alle veggen hu fant det nødvendig og dratt med seg Mini’en på alskens andre fantastreker ungar kan finna på…

 

Men i det sista har det begynt å eskalera, mildt sagt.. Grenser ska testast te det yttersta og det ikkje måte på ka hu kan finna på.. Som oftast krydra med sitt sedvanliga Jack Nicholson flir, når hu blir tatt på fersken..

“Og hu e blitt ekspert i å klara å få andre te å få skyldå, for sine utspekulerte påfunn…

Stakkars Han i Midten og Mini’en har mang ein gang vært mistenkt, før me har funnet ut kim den virkelige syndaren e. Eldstemann tør hu ikkje begi seg utpå for å lura, han e for smarte for na..

Eg må nesten få sei eg e litt imponert øve kor inn i granskauen gjennomtenkt mye av rampet hennas e. Man kan formeligt sjå at hu perfeksjonere og utvikla seg for kvar ny rampastrek…

 

Men noen ganger så møte man seg sjøl i dørå, når man gjør ting man ikkje har lov te.. Man får på ein måte sin egen medisin, midt i ansiktet …

Me prøva jo å fortella alle dei her små her i heimen, at det besta e å vær så snille som man kan.. Så e andre snille mot dei.. Sjølsagt går man på ein smell i ny og ne…

Det gjorde nok både eg å Kånå det… Kuå må huska hu har vore kalv, seie ofta mor mi te meg. Når eg klaga meg øve mine i øvekant rampete småtroll i ny og ne..

 

Ka hu meina med det kan eg jo forsåvidt forstå… Det va vel ikkje så langt mellom rampastrekene når eg va mindre hellår..

Og ein del av det me fant på, trur eg at eg e glad hu ikkje viste om..

Då hadde eg vel aldri fått lov te å gå ut aleina igjen.. Som den gangen eg og ein kompis hang å dingla i nåken brakebuskar, mens me spente småstein ner i steinbruddet i Hervik…

Gudhjølpe meg…

Eg traff han her for nåken veker siå, og då nevnte han akkurat den episoden.. Kunne jo gått aldeles steine gale vettu…

 

Ellår den gangen eg og søskenbarnet mitt Henrik, stod bak om naustet te Bessen. Når Edvin og Bjørn Egil kom i den åpne gavlabåten, og sko kasta itte makrell…

Det va ein nydelige midtsumars kveld, og sjøen lå stille så ett speil…

Så når de runda Notodden og svinga sakte innover mot naustet, begynte me å kasta skjeinestein utøve den speilblanka øveflaten.. Edvin oppdaga det først, og la seg på gassen innover…

“Kast…Kast … Ropte han te Bjørn Egil, så heiv seg igang med notå…

 

Eg å Henrik ramla fram fra bak om naustet, mens me lo så me nesten grein…

“Sjølsagt blei me oppdaga..

Og når Edvin ropte itte oss at han sko kaldkvela og sløya oss med tollekniven sin… Sprang me så nåken ungkarar oppøve Sjøbakken, og priste oss lykkelige for at det va lenge te skulen begynte…

Tjera vena meg… =D

 

Så rampen har vel sitt utspring fra ein plass, vil eg tru.. Men det va Litlajentå og denna luå hu hadde på seg idag morgens, eg nevnte i forrige innlegg då..

For hu kom ner idag morgens og lå nå litt i sengå med oss, sammen med Mini’en så kom endå tidligare..

Før de stakk på rommet hans og lekte. Og når eg stod opp for å setta på barne-tv, hadde hu fått på seg denna her luå.. Eg tenkte egentlig ikkje nåke øve det, der hu satt i pyjamas og luå..

 

Heller ikkje Kånå gjorde det, når hu sto opp.. Hu nevnte det i forbifarten før hu jumpa i dusjen. Eg kjørte ner på butikken og handla rundstykker..

Kånå sko i selskap med Litlajentå i 12 tiå, så itte frokosten begynte hu å finna fram kler og sko stella Litlajentå..

Og når hu hadde fått på Litlajentå bursdagsklernå, for de ut på badet for å ordna håret… De hadde nesten ikkje kommen inn, før eg høyre Kånå utbryte forskrekka…

“Herreeeeguuuuud, ka e det du har i håret da…??? ….

 

Kånå hadde hatt med seg Litlajentå å handla igår kveld, og bestukket hu med ein pakke tyggis.. Den hadde me konfiskert før kveldsmaten, men tydligvis hadde ei litå rampejenta leita seg fram te an igjen..

For hu hadde håret fullt i tyggis…

Detta hadde hu sjølsagt oppdaga i dag morgens, og i frykt for represalier for den stjålne tyggisen hu hadde naska med seg opp på rommet igår.. Så skjulte hu det med ei lua…

Kånå fekk jo heilt åndenød… Litlajentå har ikkje akkurat hatt ein hårvekst så har flomma over, så redselen for at den flotte hårmanken nå måtte klippast holdt på å bli for mye for Kånå..

Litlajentå grein sine bitre tårer….

 

Litlajentå måtte i badekaret, det va ikkje meir enn 20 minutt te hu sko vær i selskap og Kånå va meir eller mindre ein smule småstressa.

Heldigvis, klarte hu å vaska tyggisen ut av håret hennas…

Litlajentå va øvelykkelige for at hu kunne beholda håret, og med ett godt innarbeida samarbeid klarte me å få jentå klar i ein fei. Og fekk kommen oss ut dørå og avgårde…

 

Så blei det jaggu meg litt kaos her i heimen idag, alikavel…

Itte ein meir eller mindre harmonisk morgen..

=D

 

Det e lørdags morgen, igjen… Eg sitte her i sofaen med Flokken, ein film rulla på lerretet, ein lett “Cowboy” frokost e fortært ( Chips, saft og kaffi ) og freden herske fortsatt øve stuå..

Litlajentå sitte i sofaen i pyjamas og lua på, Mini’en med ett auga på I-paden eller eeee-padden så han kalle den og ett på Tv’en..

Dei to eldste sitte oppslukt og følge med på filmen.. Igjen har eg hatt flaks å funnet ein me ikkje har sett før.. Så betyr at eg kan få drikka litt kaffi, nyta roen og få ner nåken ord her ..

 

Det har blitt vanskeligere å komma igang for tiå, spesielt i helgene. Eg føle litt på det at det blir “hakk i platå” innlegg kvar helg, at det forsåvidt e det samma så skjer..

“Bare pakka inn på forskjellige måtar..

Men det e jo sånn det e, ingen helg e lik men alikavel skjer det samma, om dåkke meina ka eg forstår. Og idag skjer det ingenting, nada, nix og nothing…

Det e nesten så eg higra itte litt hysteri, søskenkrig og komplett kaos.. Så inspirasjonen kan formelig bobla over, istedet for denna bedragerske idyllen så herske øve stuå akkurat nå..

 

Så kom eg på gårsdagen …

Kånå ringte meg halveis i fistel når arbeidsdagen nærma seg slutten, hu kunne ikkje finna bilnøklane..

“Har du tatt bilnøklane igjen du.. ?? .. Spurte hu, men eg høyrte på tonefallet at for ein gangs skyld visste hu ikkje svaret…

Når man har tilbringt såpassa mangen år ilag, lære man seg dei små nyansene der. Og når spørsmålene fra Kånå ikkje e lada med skuddsikker skråsikkerhet, merka man det fort..

“Nei, eg har ikkje det.. Har ikkje kjørt bilen igår eingang. Svara eg, egentlig ganske fornøyd og lykkelig siå eg garantert va uskyldig, akkurat denna gangen..

“Eg skjønne ingenting eg… Eg har leita i heila huset… Repliserte Kånå nåke fortvila.

 

Hu la på te slutt for å leita videre, heldigvis sko hu ikkje avgårde med eingang… Då hadde det uansett vært min feil, på ett eller aent vis.

Såpassa lære man seg og itte lang fartstid med ei ilter men snill Kåna.. Så når eg kom heim svinsa hu fortsatt rundtomkringfallera å leita febrilsk itte nøklane..

Me hadde egentlig ett sett med nøklar te, men dei e og forsvunnen uten at eg har fått skyldå for det heller. Eg e ganske sikker på at hu mistenke seg sjøl for den forsvinningen og..

 

Itte me hadde spist middag begynte leiteaksjonen å tilspissa seg, hu ransaka alle jakkene mine i ett villt håp om at eg va syndaren.. Men fant ingenting..

“Flokken hadde ikkje tatt de, itte hu forhørte de i beste CSI stil..

Eg hadde funnet sofaen og satt å svara på litt mail. når eg høyrte ett triumferande hyl i fra kjøkken..

“Fant de…. Kauka hu lykkelig..

“Kor va de henne da..Spurte eg..

 

Hu va nåke unnvikande og svara ikkje på det spørsmålet, men eg ga meg ikkje .. Det hadde jo vært greit å vita kor hu hadde forlagt de, liksom.. Men hu rusla bare arrogant forbi..

“Men, kor va de henne da.. Spurte eg igjen..

Eg va fullt klar øve at nå utfordra eg egentlig skjebnen, å vær nesevis når Kånå har gått på ein smell kan vær skummelt. Men for ein gangs skyld hadde Fru Full Kontroll og “mista” nåke…

Det e lov å leka litt skadefro då, sjøl om det fort kan bli ein lek med ilden..

 

Hu mumla ett eller aent men eg fikk de ikkje med meg..

“Ka sa du.. Sa eg..

“Eg sa kor de låg… Svara hu..

“Nei, du mumla kor de låg.. Svar så eg kan høyra deg då vel.. Sa eg videre..

Eg såg på Kånå at det fort kunne utarta seg nå, så hvis hu ikkje svara nå burde eg nok ikkje dra det lengre.

Men plutselig slapp hu ut ett sånn innpust etterfulgt av ett oppgitt utpust..

“De lå i søppelbøttå…. Svara hu litt småflau..

 

Hu hadde i vanvare tatt nøklane med seg når hu tok nåke papir så sko i søppelbøttå, fra skjenken så stod i gangen.

Hu hadde akkurat kommen på det, og sjekka søppelbøttå.

Og der lå nøklane. Eg trur hu hata det metallic grønna vidunderet våras så intenst, at til og med underbevissheten hennas sannsynligvis gjør alt den kan for å bli kvitt gliset…

Muligens har det andra settet med nøklar, tatt samme veien ut av huset dei og..

 

Eg fekk latterkrampå i sofaen, men besinna meg kjapt når refleksane av scud rakettane glimta i blikket te Kånå…

Og hu snudde om på hælen, raste irritert ut dørå og kjørte på butikken for å handla..

Ubetaleligt vettu.. =D

 

Jaja… Nå får eg slutta av for nå, Mini’en har bestemt me ska bygga togbane på rommet hans..

Kånå og Litlajentå e i selskap, Eldstemann på Pokemon jakt og Han i Midten har besøk av ein kompis…

Me fant forresten ut koffår Litlajentå gjekk med lua inne og, i heila formiddag…

Men det får dåkke venta te litt seinare med…

Ha ein flott lørdag, folkens.. =D

//Innlegg i samarbeid med LitenGave.no//

Hjølpe nå meg… Denna ukå e eg så heldige å kjøra ett supert tilbud på nettbutikken LitenGave.no

I kategoriene LitenGave.no barn og Hobby og Kreative Gaver.. Alt dåkke leserar trenge gjør, e oppgi kodeord “boden” og dåkke vil få 20 % rabatt på nevnte kategorier…

Så eg fyrte igang ett innlegg og lagde bannere på bloggsiå.. Problemet va at når eg posta innlegget…

Så posta eg det som privat, istedet for offentlig… Og endte opp med at det kun va eg som så innlegget…

Herreguud… Eg har jo erfart at annonse innlegg som oftast ikkje har så mange leserar som dei andre innleggene..

Men når eg sjekka idag og fant ut det va absolutt null leserar på innlegget, begynte eg jo å lura. Og fant sjølsagt ut at her e det heilt klart ein eller aen ( Meg sjøl ) så har gått på ein smell…

Men bare å få det sagt, t.o.m søndag kan dåkke gjør nåken kupp i LitenGave.no sin nettbutikk i dei 2 kategoriene eg har nevnt…

Nedenfor komme ett par tips om ting me har prøvd ut, og absolutt vil anbefala… Ellers e det virkelig verdt ett lite besøk innom denna nettbutikken om du har barn…

Her e det sinnsykt masse kjekt man kan sysselsetta både seg sjøl og barna med.. Og super genialt nå før høstferien, e man kjapp med å bestilla har man gjerna varene litt ut i høstferien..

Så stikk innom denna kjekke nettbutikken og bli inspirert te å finna på noe kjekt med kidsa …

=D

http://www.fattern.no/2016/06/18/tips-kidsa-ferien/

http://www.fattern.no/2016/07/13/ugledilla/

//Innlegg i samarbeid med LitenGave.no//