Eg lånte ei bok av far min, “Dra meg i flettå – Ein undergrunnsguide te Haugalandet” …
Eg lese mye bøker, stort sett krim men av og te så lura det seg inn nåken romanar.. Men eg har lest skrekkelig lite om heimplassen vår, Haugalandet..
Sikkert fordi eg bor her, og vett det mesta.. Eg trenge på ein måte ikkje lesa meg sånn opp på Haugalandet, egentlig… Men denna bokå, “Dra meg i Flettå”, traff meg midt i pressenningå…
Ein samling av fortellingar, mange skreven på dialekt, og så sjukt bra at eg har humra og ledd i fleire dagar nå. Mens eg har lest den eine gjenkjennande historien itte den andre…
Og eg vil gjerna dela den eine med dåkke her, då an e bittelitt aktuell for tiå… Ivertfall nesten, siå det har vært nyåpning på Minutten..
Det kan godt vær eg ikkje har lov av dei se har laga bokå te det, i så tilfelle får dåkke bare ta kontakt. Så ska eg sletta innlegget…
Men denna historien trur eg mange kan kosa seg med… Og nikka kanskje gjenkjennande te…
Og vil dåkke lesa resten av dei ufattelige morsomme historiane, så finne dåkke na sikkert i ein bokbutikk… Og detta e absolutt ikkje nåke reklame, kun eg så syns det va så bra skrevet at det måtte videre fortellast…
Frityrgrytå
“Skru opp lyden. Detta e jo sangen våras, den råaste i heile verden. Eg får frysningar av denna sangen. Kjør te Minutten Grill, eg e dritsulten… Sa Solveig og lo….
Hun skrudde volumet opp te elleve, rullet ned vinduet og den kjølige luften fylte bilen og gjorde alt klart og friskt.
Den lave sola gjorde fargene myke og Solveig smilte, lente seg tilbake i setet og tok på seg noen gamle solbriller så hu fant i hanskarommet.
Septemberdagen skulle snart bli kveld og hvis du la godviljen te va det fortsatt litt rester av sommeren.
Bjarne hadde henta Solveig på jobb og nå suste de forbi Toskatjønn, Veiviseren og Førre. I den gamle Saab’en hans. Og spilte Roxette på full guffe…
” Kom igjen Bjarne, kjenn musikken. Får du ikkje gåsahud, får du ikkje lyst å dansa, klina og bare kjøra avgårde… Sa Solveig..
Bjarne holdt hendene stødig på rattet og selv om han ble litt stressa kjente han en ny følelse, det kilte i magen.
” Ikkje vær så alvorlige, kjenn her… Sa hun og tok hånden hans og la den på underarmen hennes.
Huden hennes var glatt og brun, den luktet sommer og parfyme og noe helt nytt.
” Gåsahud, kjenne du det, spurte Solveig.” Syng alt du kan, ingen andre enn meg kan hørra deg, skreik Solveig gjennom musikken og skrudde lyden endå meir opp.
“She’s got the look, She’s got the look. What in the world can make a brown-eyed girl turn blue. When everything I’ll ever do I’ll do for you… And I go la la la la la. She’s got the look….
På få uker hadde Bjarne’s liv blitt snudd opp ned. Heilt siden videregående haddde han jobbet på Trelasten A/S. Han bodde forresten hjemme hos sine foreldre på Hamrane.
Hver morgen kjørte han de få meterene ned til jobb hvor truck, imprignert toseks, terrassebord, isolasjon, dragere og listverk ventet.
Kanskje litt overtid, ein snekkerjobb på si. “Alltid penger på konto. Alltid kontroll. Alltid tenka deg godt om. Aldri ta ein sjanse” .. Va mottoet Bjarne hadde arva av faren.
Bjarne’s dager va nesten alltid like.
Men de siste ukene hadde vært ekstra travle og trucker, hjullastere og trailere hadde fullt den store parkeringsplassen bak lageret.
Hver eneste kveld forrige uka hadde de jobba på spreng for å få plankestablene unna, og når Bjarne la seg for kvelden og lukket øynene.
Så han firkantede pakker med hvite materialer og hadde mareritt om han hadde glemt å pakke stablene ordentlig.
” Detta lukta øvetid, hadde sjefen sagt forrige fredag og kastet et kjapt blikk på en semitrailer fra Moelven før han spyttet flate snusbleier…
” Ka i helsikke e det folk stressa itte. De bygge jo så de e galne. Eg regne med deg Bjarne. Få deg nåke fôr så begynne me, sa han..
Nede på Minutten Grill var det helt tomt og pommes fritesen godgjorde seg. Egentlig pleide trelastgutta å spisa på kafèen, men nå hadde han vært der hver eneste ettermiddag, de tre siste ukene og var dritlei svinestek og kjøttkaker.
Bjarne så ut av vinduet og ut mot rundkjøringen, Frakkagjerd og det jevne siget av biler. Han hadde aldri sett sitt hjemsted fra denna vinkelen før.
Asfalten ute va lysegrå og bare svarte gummistriper vitna om hva som foregikk her på kveldstid. Industribyggene så ut som de var sluppet ned fra himmelen, rare byggeklosser i grått.
Borte hos Wee sto det romerske statuer i skinnende hvitt.
” Ka plass e det eg komme fra, sa Bjarne lavt.
Akkurat i det Bjarne tok det første bittet av cheeseburgeren og Thousand Island dressingen rant nedover arbeidsjakka. Kom det ei jenta stormande inn i lokalet.
Hum hadde jeans, hvit topp og store solbriller.
” Unnskyld at eg forstyrre, men e det nåken så har bil her og kan kjøra meg te Aksdal, spurte jenta og tok av seg solbrillene.
Hun så først på jenta bak disken og deretter på Bjarne og den halvspiste burgeren. Jenta bak disken sa ikkje et ord, hun bare snudde seg mot Bjarne.
” Ja, Aksdal e jo ikkje lange beten, sa han og reiste seg, mens han tørka bort dressingen fra jakka med ein serviett.
Jenta lyste opp og fortalte hun hadde ein avtale hun måtte rekke.
” Eg hette Solveig. Tusen takk for at du gidde kjøra meg, sa jenta og så ham rett i øynene.
Bjarne vred om svitsen. Motoren startet og på radioen spilte de Roxette … “The Look” …..
😉
