Talefeil e sjarmerande når dei små vokse te… Og Litlajentå våras e ikkje nåke unntak.
Me har opp te fleire ganger blitt sjarmert i senk av hennas vetlevaksne utsagn, kryddra me vokalar og konsonantar som komme litt i hytt og pine… Men nåken ord, må eg få sei at gjedna ikkje passe heilt i samen med ei tale yre, vetlevaksen og nysgjerrige litå tulla på 3 år, me ein bitte liten smule tale feil…
F.eks så har F ein tendens te å bli te P når di komme foran diverse vokalar og konsonantar… Som oftast går det jo fint (pint), og me syns jo hu e flinke (pinke), som prøve så godt hu kan å utrykka seg muntlig om det mesta… Men så e det deia her i utgangspunktet uskyldige ordå då, som får ein “litt” aen betydning, bare pga ei litå jenta sine “sjarmerande” talefeil…
Eldstemann hadde f.eks store problemer med å forstå koffår han absolutt måtte sei Svalereir, istede for “fugle”reir, når me va i Danmark i sommar…
Og Svaleungar istede for “fugle”ungar… Han kunne jo ikkje vita om det va Svale, stær ellår stork, så då meinte jo han at det va best å sei fugl…
Prøva og forklara koffår, va på ein måte heller ikkje nåke valg, liksom…. Også har du detta me omvendt psykologi, får man ikkje lov te no, ja då ska me jaffal gjør det….
Hjølpe meg, ka hadde me vikla oss inn i….
Heldigvis kom det ein eldre vaktmester kar på hyttå, han sko fjerna alle Svalereirå, så det ikkje kom så møkje Svaleungar….
Så fekk me forsåvidt løyst den floken… Men då sko jo vår eldstefødte sjølsagt ut på sommar”fugl” jakt…. Tjera vena meg, så va det på an igjen…. Eldstemann sprang rundt me håven, og Littlajentå for itte å hylte sommar”fuuuugl”, på sitt litt småvulgære vis…Gubbevaremegvel….
Jaja, eg får sei som an far min alltid seie…
“Det e ein øvegang, Frode” …..”Det e ein øvegang”
Men an seie aldri om det e te det bedre, ellår verre….
Mye blir skrevet og sagt om barne oppdragelse, den eine pedagogiske flotte måten, itte den andre.. Eg har ett inntrykk av at mange sånne bøker e forfatta av foreldre som kun har 1, 2 ellår ingen.. Og då meint for det samma, deiras perfekte lille småtroll.. Som aldri gjør ramp, alltid lye sin foreldre og aldri e i opposisjon mot sine skaperar..
Satt litt sånn på spissen..
Eg satt å leste litt i ei sånn bok, så Kånå hadde fått tak itte me fekk Eldstemann, igår kveld.. Altså.. Eg leste litt i bokå igår kveld.. Eldstemann fekk me for ti år si.. I denna bokå står jo absolutt alt om kossen du ska oppdra ungane dine på best mulig måte.. Sånn at man gjerna slippe å snakka med barnehagestyraren, om at din håpefulle ikkje har lov te å klatra øve gjerdet i barnehagen, for å gå på butikken..
Men e alt du lese i dei bøkene, muligens bare ein illusjon av ein virkelighet, som kanskje ikkje finnes.. Ein mal fra det perfekte ståsted..
Tidsklemma..
For eg trur at sånn e det gjerna ikkje.. Ikkje i det heila tatt, eingang.. Ivertfall ikkje hos oss med 4 ungar i hus, på 3,5,9 og 11 år.. Det gjekk stort sett flott itte me fekk Eldstemann og for så vidt når Han i Midten kom og. Men så begynte det.. 3 og 4 mann kom.. Klokka begynte å gå fortare, sjøl om det va dei samme batteriene som stod i..
Mens alt aent gjekk seinare.. Fryktelegen møkje seinare.. F.eks når man ska få på ungane kler om morgenen,.
Og du har ett sånn noenlunde tidskjema og følga, for å ikkje komma for seint på skole, barnehage og jobb. Så finne Litlajentå (Frøken Vil Ikke Mer) ut at hu ikkje ska ha den kjolen på idag.. Alikavel.. Det retta då, i følge bokå e å setta seg ner på huk i samme høyde som barnet og ha ein fin samtale, kor man lytte te barnets ønsker, uten og avbryta..
For så og svare, lika fint og roligt, at idag e det du som har bestemt.. At det e disse klærnå me ska ha på idag.. Med det resultat, at barnet lytter tilbake og godtar beskjeden din.. I følge bokå..
Men “in real life” får du ett skingrande “NEEEEI”, tebake… Uansett kor pedagogisk korrekt du prøve å legga fram beskjeden.. Man kunne jo tatt diskusjonen kvelden før, så hu fikk bestemma seg for klær då.. Men, tjera vena meg.. Då har hu jo fått ei heile natt te og ombestemma seg på. For det gjør hu uansett.
Og det står hellår ingenting, i bokå, om ka du ska gjør med Mini’en..
Som stikke te palings bortøve veien for å leka på lekeplassen, uten lua, jakka og sko på.. Mens du pedagogisk korrekt prøve å snakke med Litlajentå.. Samtidig har dei to eldste utnytta den plutselige pausen, te å ta av seg ytterklærnå for å se litt meir barne-tv.. Og tidskjemaet e sprengt allerede.
Eg fant ivertfall ingen kapittel om det i den bokå eg hadde..
Skjenning på barnet..
Igjen ska du ner på huk så du komme inn i barnet’s verden, få øyekontakt, for så å snakka roligt om at detta har di ikkje lov te. Beholda roen når barnet gjør uønska handlinger for å få oppmerksomhet. I mange tilfeller e ingen reaksjon, den beste reaksjon.. Står det i bokå.. Eg kunne jo nesten vært enige, og det høyres jo fornuftigt ut.
Eg syns bare det e ufatteligt vanskelig å setta seg ner på huk, få øyekontakt og sei te Mini’en.. At han ikkje har lov, på ein rolig måte, eller la vær å reagera..
Når du egentlig trenge gardintrapp for å henta ner igjen klatremuså..Som henge i gardinstangå opp unna taket, og hyle av fryd.. Høge på livet som ein bavian på speed.. Mens du prise deg sjøl lykkelige, for at du ivertfall har skrudd seksjonen fast i veggen.. Klart du kan gjør det ittepå, men det stod i bokå at det va viktigt og gjør det mens ulovligheten foregikk..
For ellers kunne det vær vanskelig for barnet og forstå koffår det fikk skjenn, og virka mot sin hensikt.. Yeah, right..
Spising og lignande…
Når barnet finne ut at han ellår hu, ikkje lika maten man lag te de meir.. Då ska man, ifølge malen i bokå, ikkje øvereagera.. Og heller lå barnet spisa den maten de ønske, resten av måltidet.. For ellers kan det bli ein negativ sak, og måltidet blir ein arena for konflikt.. Der og, så e eg tilbøyelig te og vær ganske så enige..
Men begynne 1, så smitte det øve på andre. Og så har man det gåande.
Han i Midten lika plutselig ikkje Lasagne meir, sånn heilt uten videre.. Så mens eg gjør mitt besta for å ikkje øvereagere, lika plutselig ikkje Mini’en Lasagne heller.. Kånå sitte og øveraegere så lite som hu kan, men totalt fånyttes.. Litlajentå lika heller ikkje Lasagne lengre, sjøl om det va livretten hennas i forrige uka..
Eg prøve og øvereagera endå mindre enn eg allerede har gjort, men så e det ein kjennsgjerning, Eldstemann e heller ikkje så glad i Lasagne meir..
Alle i flokken våras, har på 35 sekund, plutseligt tatt avstand fra Lasagne. Jaja, de får spisa den maten de ønske resten av måltidet då, men me har jo bare Lasagne.. Masse Lasagne..
Ikkje ein plass står det i bokå, kor du ska gjør av all Lasagnen, som e te overs ….
Utagering på butikk og andre offentlige steder..
Unngå handleturer når du eller barnet er lite opplagt.. Forbered barnet på ka man skal handle og ikkje handle.. Hold ditt eget humør oppe. Vær fokusert på barnet for å kunna avleda og skapa god stemning.. Står det i denna bibelen av ei bok om barnepedagogikk.. Sjølve fasiten te kossen man får kontroll på dine barn..
Men e det ein fasit for slikt.. For detta e ikkje lett.. Alt kan vær fryd og gammen når me sette ut på ein handle-ekspedisjon..
Alle e enige på forhånd om at me bare ska kikka og e godt preppa på forhånd, f.eks på ett kjøpesenter.. Heilt te man i ett komatøst øyeblikk, glemme seg ut og går forbi lekebutikken i vanvare.. Så spør gjerna Litlajentå om og få nåke, men man svare fint nei.. Hu blir mildt sagt pisse sur.. Alikavel, gjør man gjør alt for og holda humøret på topp..
Mens man forsøke å avlede oppmerksomheten hennas øve på nåke anna, som hu garantert ikkje lika…
Men det sko man ikkje gjort, for det har Eldstemann lyst på.. Så e han i gang.. Ein ny avledningsmanøver blir satt igang, på nåke man e bombesikker ingen vil ha.. Men på siå av den tingen, står det nåke Han i Midten har ønska seg i lang tid..
Herrreguuud….
Man tar med seg flokken på vei ut igjen som de fikk beskjed om på forhånd.. Men då får Mini’en øye på nåke han har lyst på, så har man 4 herlige små som skrike høgare enn ett skrubbsulten fuglereir stappfullt med måkekyllingar.. Folk kikke og lura jo på ka i granskauen som foregår her, kor fæle foreldre man e..
Humøret har sunket te frysepunktet, man prøve og holda maskå, og forsøke på alle mulige måtar å lokka flokken med seg ut i bilen.. Mens man lura på kor i alle dager detta skar seg..
Bilkjøring….
Bruk tid på forberedelser.. Barn liker å være forberedt på ting som skal skje.. Planlegg reisen sammen.. Snakk om alt det morsomme dere skal gjøre underveis, og la bilreisen bli mer enn en transportetappe.. Selg inn bilkjøring med å skape en sammenhengande serie gode minner.. Ta mange, korte turar, og parker mens stemningen e på topp..
Detta e i korte trekk ka denna berømta boka meina man kan gjør..
Bara å få de ut i bilen e jo problemet her.. Dei 2 minste går gjerna fint.. Dei to eldste e håpløse.. “Kom igjen, nå ska me gå!!!” rope man fortvila.. Gjerna itte de allerede har fått 14 beskjedar om å gjør seg klar.. Her har man gjerna nesten tapt før man har begynt.. Men itte man har fått alle i bilen, så e det som oftast roligt.. I omtrent 1 minutt.. Så har Han i Midten irritert på seg Eldstemann..
Man snakke rolig og beherska te han, for det har me lært i kapittelet om skjenn..
Øyekontakt e jo livsfarlig, for man må jo se kor man kjøre.. Han i Midten ignorere deg totalt, han e fullt klar over at man e hjelpesløs som forelder bak rattet.. Eldstemann tar igjen, så man prøve skjenne metoden på han og.. Resultatet e lika håplaust der.. Man prøve å ikkje øvereagera og ikkje reagera i det heila tatt.. For å se om det går over av seg sjøl..
Då klara garantert duoen å egla Litlajentå opp Litlajentå og Mini’en og.. Så begynne hu og laga sjau og..
Kaoset e komplett og i baksetene har ragnarokk slått ut i full blomst.. Ta mange korte turar e jo heilt uaktuelt.. Og sko me parkert kvar gang stemningen e god, hadde me ikkje kommen oss opp bakken her heimante ifrå ein gang..
Konklusjon..
Neeida, det e jo ikkje akkurat sånn me har det.. Kvar gang.. Som oftast så går det greit, eller ivertfall innimellom.. Men det e litt sånn eg ser det for meg, om me sko etterlevd alle “gode” tips i fra denna bokå. For som eg skreiv innledningsvis, så trur eg mange sånne bøker e skreven med tanke på, eller av foreldre med 1 eller 2 barn, eller gjerna ingen..
Med ein ny flott diplom på veggen, itte endt utdannelse..
I ein massebarns famile som me e, så må man læra underveis.. Man finne fort ut ka virkemiddel som virka kor, og på kim.. Plutselig må man improvisera langt utover det man trudde man va i stand til.. Man finne ut at man kan bruka omgivelsane te sin egen fordel, så lenge man tar hensyn ta kidsa sin sitauasjon..
Så må man ta lærdom av dei feilå man gjør som foreldre, for feil det komme man te å gjør uansett.. Akseptere man det for seg sjøl ganske tidlig, har man kommet langt..
Man må nok lesa miljøet man e i blant, samt humøret te Flokken og handla itte forholdene.. Me har funnet vår måte som fungere for oss, men det e ikkje sikkert den fungerer for andre.. Men me har vår greia som ikkje e basert på normer, rammer og definisjonar som e påtrykka fra omverdenen rundt oss..
Men heller egen egen erfaring av ka me har gjort feil, og ka som har fungert..
Eg trur ikkje på at det e nåke som e pedagogisk korrekt.. Utfordringen ligge i å ha truå på seg sjøl som foreldre i dei fleste situasjoner.. Å ta egne valg som man meina e best for sin egen Flokk.. Uavhengig av ka alle andre påvirknings krefter rundt seg meina.. Skapa gode og varige relasjonar mellom seg sjøl som foreldre og ungane sine, samtidig som man ønske det besta for kvarandre..
Det trur eg e vel så viktig som å gjør alt “itte bokå” ..
Men for all del, man får mange nyttige tips i sånne bøker.. Og eg trur hemmeligheten te å mestra småbarnstiå, gjerna e å kombinera alt man oppleve, erfare sjøl og gjerna lese i sånne pedagogikk bøker..
Man må ikkje tru at man har feila som foreldre, fordi man ikkje får te det som bokå meina man som foreldre ska gjør..
Bruk det heller på ein anna måte då heller.. Og nåken ganger e man rett og slett bare nødt te å bruka utestemme, inne.. Sånn e det bare.. Det betyr ikkje at det e feil for det.. Så lenge man ikkje gjør det heila tiå..
Sunn fornuft, egen erfaring og ein liten dråpe pedagogikk bøker, det komme man nok langt med..
Og ikkje minst det med å ha truå på seg sjøl, at man e god nok som mamma eller pappa..
Det nærma seg styggfort 17. Mai, alle lørdager i året samla på ein dag. Ett fyrverkeri av is, pølser og snop, mas itte leker og løping itte ungar se stikke av. Foregåande år, så har me hatt Mini’en fint forspent i vognå si. Men i år må me nok påberegna at han sannsynligvis vil ha litt “fritid”. Altså litt “aleina” tid ut av vognå…
Eg kjenne det vrir seg inni meg, bare med tanken. Ein øve gjønåsnittet stor forsamling, og Mini’en på frifot, det e jo nødt te å bli som ein fullblods spenningsfilm fra Hollywood… Ein film se inneholde alt ein film bør, full pakke action, sitrande spenning og nervepirrande øyeblikk.. Ikkje bare Mini’en, men resten av flokken og, i full utfoldelse på ein dag kor ungane står i hovedfokus, og me voksne gjør alt for at de ska få ein kjekk dag…
Eg ser det allerede føre meg… Mini’en se gjerna itte 17. toget, endelig får komma ut av “tvangstrøyå”… Fullpakka med energi, så ska an utforska alt. Litlajentå, se forsåvidt har utvikla et strålande repertoar av utspekulerte påfunn. Se sammen med Mini’en rotta seg ilag om å gjør livet surt for mor og far… Eldstemann og Han i Midten, ska ikkje vær verre, og holde ett fela spetakkel om ditt og datt…
Kampen om å kjempa seg te ett bord i kafe’en, motstanderane e akkurat lika motiverte seg deg. Reisa man seg fra ett bord, bare for å sjekka kor i all verden Mini’en ellår Litlajentå e, ellår gjerna begge to og. Så smelle ei blodfrekk husmor med mann og barn seg ner på bordet me hadde. Og bare feie alle våre saker, rett i golvet…
Ungar se grine fordi nåkan andre har snikt meir enn våras i ein eller annen kø. Krangla med ei øveivrige “frivillig” se tar jobben i kiosken litt for alvorlig, og ikkje gir deg rett veksel tebake. Men se overhodet ikkje har gjort feil, mens maen og ungane hennas, står borti ett hjørna og skjemst øve oppførselen te familiens overhode…
Kånå, se glemme at hu har blitt mor te fira, og står og prata seg heilt vekk med nåken andre husmødre se har glemt både mann og barn. Mens me mannfolk suse rundt se nåken fulle apekattar på speed og prøve å ha kontroll på noe se e absolutt umuligt å kontrollera…
Så har man plutseligt fått tillatelse te å gå på do, bare for å lura seg te ein kaffikopp i kiosken, istede. Se man tar med seg te ett forlatt sted utforbi, kor man gråte noen modige tårer. Før man manna seg opp igjen og går inn te galskapens tivoli, og prøve å sjå ut som man kosa seg og har kvalitetstid med familien. Slenge noen høflige fraser om ver og vind te naboen, se du treffe mans man igjen prøve og kapra ett bord i kafe’en…
Gudhjølpe meg, ka eg gleda meg te denna dagen….
Ein vis mann sa ein gang, at det va best å gleda seg ittepå, istedet for på forhånd… For ittepå då visste man jo kossen det gjekk…
17. Mai e ein sånn dag… Kor man heller bør gleda seg ittepå… Øve at man har øvelevd detta året og, uten å klabba te hu småfrekka i kiosken, man har ikkje latt kjeften gått fritt og skjelt ut hu se stjal bordet man mista rett foran nasen på seg ellår endt opp med ett par av kidsa “missing in action”…..
Man kan heller gleda seg te når dressen henge fint i skapet igjen, og joggisen har kommen på.. Flokken ligge og sove, mens Kånå sitte med ei fornøyd grimasa i sofaen, itte hu slo sin “nemesis” i hestasko kasting… Og undertegna ligge se ett slakt på golvet, og gleda seg te ittepå….
Ittepå, når man ska finna loppekassen, setta klokkå på fem på halv doffen, neste morgen. Smyga seg ut av sengå, stappa hovudet unna vasken og få på seg arbeidsklernå…
For så og setta seg i bilen, og susa mot jobb…. Jobb, ferie ellår fri… Mens man synge “Mellom bakkar og berg” for full hals…
Dagen idag, eller igår… Alt itte ka tid eg blir ferdig med innlegget… Har vært som å gå ut av dørå og rett inn i ein tornado…. Ett fandenivoldsk tempo fra start til ende…
Det begynte egentlig før eg våkna, med ein mobil se lå på nattbordet og peip og rista se ett uvær… Eg sko opp før fuglane feis idag, og kjøra ei morgenruta på jobb… Eg har ikkje nåke problem med å stå opp om morgenen, men eg har ett problem med å stå opp med ein gang… Te Kånå sin inflammatoriske irritasjon… For eg må ha 4-5 alarmer på, itte kvarandre. For å overhodet komma ut av søvnens herlige koma… Med påfølgande 3-4 sånne snooze på kvar alarm…
Idag, siå det va lørdag og eg sko opp klokkå 0400, rakk eg bare 2 av alarmane, før ett karatespark av høg kvalitet fra venstre, sendte meg lukst ut av sengå… Kånå hadde tydligvis fått nok… Eg lista meg ut, men fekk med meg ka hu sa..
– Forbannade idiot altså, ååååhhhh…. Kvein det i frå sengå, før hu rista det av seg og la seg te rette igjen…
Eg forstod at her va det best å gå stille i dørene, så eg klarte jo sjølsagt å glippa taket i utedørå, når eg gjekk… Og å sei at det va vindstille idagmårens, nja… Det ville vært å lyga… Så dørå føyk i 140 km\t , rett i karmane så heila huset rista…..
I 5 sekund sto eg å kikka på dørå, før hjernen begynte å virka…. Og eg la på firsprang bort te bilen, heiv meg bak rattet og spant fortare enn ein Dragrace bil oppøve bakken…. Og tenkte for meg sjøl, at idag… Så har eg lagt gullegget øve alle gullegg….
Tjera vena meg….. Pinsen og 17.Mai i Bodå… Jaja, 17.Mai sko eg øvelevd… Men hadde nå litt planer i Pinsen da….
Men men…. Itte eg hadde lasta varene på, og kommen meg avgårde så kjente eg at frykten for tidenes øvehaling, begynte å gå øve… Hadde smellet vekka heila huset, hadde hu vel ringt te nå…
Men det hadde ikkje Kånå… For hu hadde sendt melding istedet, hu…. Det sto bare “tusen takk” ….
Nå kunne man tatt det bokstaveligt, og skrevet “værsego” tebake…. Nåke se sannsynligvis hadde detonert ei atombomba i Sveio, og lagt halva Hordaland i grus…. Men eg visste bedre….. Eg visste akkurat ka dei to små ordå betydde….
Det va heilt klart, at sko eg ha nåke håp om å tilbringa pinsehelgå heima, måtte ett eller aent gjerast… Ett eller aent så sinnsykt imponerande, at neste stasjon nærmast va Nobels Fredspris…. Det nytta ikkje med litt roser og smiskesnakk idag… Det va ivertfall heilt sikkert….
Eg hadde forsåvidt gått på nåler på fredag’en og…. Men ikkje for ein aen grunn enn at det va den 13, Fredag den 13…. Men den foreløp strålande den… Det va lørdag den 14, se blei min Fredag den 13…. Alt gjekk på tverke … Paller velta, returen føyk vegg i mellom og på toppen av det heila, hadde eg allerede vekka vreden te Demonenes Presterinne….
Hjølpe meg…..
Alikavel, klarte eg på mirakuløst vis, å få Kånå fra det absolutte minus punktet, te nåke varmare enn ein normal vestlandsk sumar…
Alt se sko te va litt vasking av hus utvendig, maling ståande klar og at eg tok med meg Han i Midten på ein liten svipptur innom mine foreldre… Og når Kånå kjørte for å henta Eldstemann i selskap, og eg slutta av utejobbingå. For å ta meg ein varm dusj å tina den iskalde kroppen …. Så gjekk eg inn for å sjekka Mini’en, se eg rekna med sov..
Men sjølsagt sov an ikkje…. Han hadde fått lov te å legga seg i våras seng, og der satt an… Midt i sengå våras, med ett sånn minidisco lys på golvet se lyste opp rommet i alle regnbuens fargar… Og ein million bingo kuler, fint fordelt utøve madrassen…. Han hadde vært inne i “Walk in closet’en” te Kånå, og henta detta bingospelet, dei to minste ikkje har lov å leka med aleina… Og nå prøvde han febrilsk å få kulene oppi der de sko…
Det va ikkje aent å gjera enn å skyssa an fint i si egen seng… Rydda i hop alt detta rotet, og setta meg ner å nyta resten av laurdagen….
Men det gjekk bare, heilt te Kånå fant ut at hu trengte strykebrettet…. Se sjølsagt ikkje va her …. Men i huset i byn, se me ska selga… Og når du får valget om du har lyst å kjøra te byn å henta det, itte den morgenen idag …
Då ligge det vel litt i kortene, ka eg valgte…. ;-D
Det er nærmest som å spørre ett barn om hvem som er best av foreldrene. Nærmest umulig å svare på og ufattelig ustabilt.
Det kan være alt fra å stå opp om morgenen til å få barna i seng, få økonomi, samliv å det og være en god forelder til og fungere i ett harmonisk samspill. Eller bare å få kabalen mellom jobb og familieliv til å gå opp, uten alt for mange knuter på tråden.
Men, jeg tenker at det og være foreldre, uten å hele tiden strebe mot å leve opp til alle forventningene fra omgivelsene rundt oss.
Det er en av de største utfordringene, vår tids foreldre møter.
Det å være pedagogisk korrekt, som jeg tenker er ett uoppnåelig luftslott i himmelen, en illusjon av en perfekt virkelighet som ikke finnes.
Man kan nesten ikke åpne en nettavis, uten en artikkel om hvordan man skal opptre som de «perfekte» foreldre. Slik at våre barn får en best mulig barndom. Man får det inn med teskje på foreldremøter i barnehagen, etter at personalet har vært på kurs, eller lignende. Og alle tidsskrifter med respekt for seg selv, har alltid en story på hva vi nåtidens foreldre gjør feil.
Eller hvordan vi skal gjøre det, for å mestre det riktig.
Med støtte fra en eller annen «ekspert» på området. En «ekspert» med ett hav av utdannelse innen foreldre og barn, men som ikke har barn selv.
Det fikk man gjerne ikke tid til, for man studerte jo.
Jeg tror en av våre største utfordringer som nåtidens foreldre, det er å stole på at du gjør rett.
At den måten du har valgt å oppdra dine barn på, er god nok. Ja, gjerne mer enn god nok, selv om man ikke gjør alt slik andre mener man skal gjøre.
Slik naboene oppdrar sine barn, som fungerer aldeles utmerket for de, men som er helt utenkelig for deg.
Slik svigermor mener man skal oppdra barn, som man vet at gjerne kunne fungert strålende. Men som man likevel aldri kommer til å etterkomme, kun på trass.
Man finner sine egne metoder for å få barna til og fungere i ett harmonisk samspill, som generelt sett fungerer. Men som noen ganger likevel er fånyttes, så må man improvisere og bruke andre metoder. Kanskje til og med kombinere flere metoder man har lært av egen erfaring, for å håndtere en situasjon.
Det mener jeg er en skikkelig forelder utfordring nå til dags, å finne sine egne metoder som fungerer, og stå for dem.
Tro på at man gjør det riktig.
Det er ingen fasit på hvordan man skal oppdra sine barn, det er gjerne en mal man kan jobbe ut i fra. Men som forelder må man kunne lese hver enkelt barn i «flokken» som ett enkelt individ og handle deretter.
Ingen barn er like, det er ikke noe som heter A4-Barn. Vi har alle vært barn, og fått utdelt forskjellige doser med vilje, selvtillit og forståelse. Jeg tror ikke man kan gå ut ifra at en enkelt metode virker på alle barn.
Vi har 4 små i heimen på 2,4,8 og 10, og kan absolutt skrive under på at det ikke er en bestemt mal som fungerer på alle.
Alt handler om å lese omgivelsene rundt deg, humøret til barnet ditt og handle etter forholdene.
Bruke omgivelsene rundt deg til din fordel som forelder, men som også tar hensyn til barnets situasjon.
Ta lærdom av de feilene man gjør, for feil det gjør man som foreldre.
Aksepterer man ganske tidlig, at det er greit og gjøre feil, da er man kommet langt. Spesielt hvis man også klarer og lære av de.
Vi har funnet vår måte som fungerer for oss, vår greie som ikke er basert på normer, rammer og definisjoner som omverdenen rundt oss trykker på oss.
Men heller egen erfaring av hva vi har gjort feil, og hva som har fungert.
Å være forelder i nå til dags, det er en utfordring på så altfor mange områder. Men det mest utfordrende synes jeg, er å ha troen på seg selv som foreldre.
At man kan ta sine egne valg som man mener er best for sine egne barn, uavhengig av alle andre påvirknings krefter som finnes rundt en.
Klare og skape gode relasjoner mellom hverandre som foreldre, og barn. Å ønske det beste for hverandre, samarbeide om den oppgaven man har som forelder og ta gode beslutninger etter det.
Det mest utfordrende med og være forelder i dag, det er rett og slett bare og være forelder, så godt som man vet man kan.
Uten å begynne og tvile pga. all påvirkning fra omgivelsene rundt oss. Og innse at det er lov og gjøre feil, så lenge man lærer av dem.
Me gjekk ein liten tur te lekeplassen igår, i finveret se fordufta, te idag. Eg hadde vore i “Bodå” og henta sparkesyklane te ungane, ellår gjedna gjorde Kånå det og, eg huska ikkje heilt. Då e det best å ta det med, at hu gjedna henta sparkesyklane, så slepp eg å få høyra at eg har tatt æren for nåke hu hadde gjort.
Akkurat se denna her bloggen basere seg på at eg har tatt æren for nåke hu har gjort. Hadde eg gjort det, hadde ikkje hatt tid te nåke aent enn å skriva blogg. Det e nå ivertfall heilt sikkert. Eg blir jo andpusten bare av å tenka på alt det hu gjør, om eg ikkje sko tatt æren og skreve om det og.
Eg skrive jo egentlig helst om alt eg ikkje gjør, forsåvidt… Ellår det eg gjør feil… Ivertfall..
Men, nok om det.. Me va nå i ferd me å rusla avgårde. Litlajentå og Mini’en stod klar i innkjørselen våras, med kvar deiras sparkesykkel. Han i Midten ville og vær med, men itte å ha inspisert kles koden hans, blei han sendt inn for å kle seg litt bedre.
Ikkje det at det eg brydde meg, men eg vil jo tru naboane hadde begynt å lura på oss, når han kom sparkande i pyjamas buksa, ein alt for liten jakkegenser uten nåke unna, men ei Darth Vader kappe oppå og tøfler. Som forventa, va viljen te å gjør som me foreldre befalte, lik null.
Men itte litt upedagogisk kjøpslåeing, kor an har utvikla fryktinngytande gode forhandlings egenskaper, blei me enige. Så fekk me bare håpa at kravene me va gått med på, blei glømt i nærmaste framtid.
Endelig va me klar, og sette mot lekeplassen. Me bor i ein sving med oppøve bakke eine veien, og logisk nok nerøve den andre veien. Og snaraste veien te lekeplassen va nerøve.
Det hadde tydligvis Mini’en og tenkt.
For, før både eg og Kånå har tenkt oss om, så sleppe han seg nerøve bakken.
– Kan han med denna her sparkesykkelen i nerøve bakke ?? … spør eg Kånå…
– Eg vett ikkje… svara hu, mens hu kikka litt bekymra på meg…
– Svarte, salte bananer… seie eg… og sette i firsprang, itte fartsfantomet se e på vei i full fart nerøve bakken..
Mini’en, se e i reinaste ekstasen, der han suse se ett prosjektil oppå sparkesykkelen, har ivertfall ingen bekymringar om han kan detta ellår ikkje. Han leve itte mottoet “Alt må prøvast, Går det bra, så går det bra.”
Nåke hemningar eller sperrer, se forsåvidt Litlajentå på 4 år har, dei har ikkje han lært seg ennå. Og i mitt stille sinn, trur eg ikkje an har tenkt det, hellår.
Han hyle av fryd, der han akselerere nerøve, og som eg sa, så e det ein sving. Det tar ikkje Mini’en hensyn te, han har strake veien mot veikanten…
– Breeeeems…. ropa eg itte han…
han snur seg, og svara… Hæææ…??
-Sjå framøve, og breeems… Ropa eg, endå meir fortvila..
Nå begynne rattet på sparkesykkelen å vingla litt, og Mini’en har oppdaga veikanten.
Det e ikkje vanskeligt å sjå, der eg komme halsande i hælene på an, at nå e ikkje Mini’en heilt sikker på ka an ska gjera.
Men, så legge an bare elegant venstre foten i asfalten, se ei brems…. Legge ein liten sving på rattet te venstre, og skjeine så fint inn te full stopp…
Før han kikka tebake på meg, se komme galloperande, nåke mindre elegant itte an…
Sette opp ett tindrande stolt smil, med frydefullt blikk i augene.. Se bare ein på 2 snart 3 år kan….
og seie…. – Kuuuult… Sempe kuuuuult, pappa…..
Mens eg bare pusta letta ut, og sige i sammen av lettelse på siå av an…
Før Kånå og Litlajentå, komme spankulerande forbi…
– Gjekk jo bra det… seie hu, me ei lattermild mina om fjeset…
– Ja, an gjør det jo heila tiå det der… komme det i fra Litlajentå…
Det går nåken sekundar, før det går opp for meg, at her har jaggu meg Kånå kjørt ein liten spøk … Og har med fullt øvelegg, latt meg tru at detta kom te å gå te skogs… Ellår te sjø’s, siå han hadde strake veien mot tjernet se ligge nerforbi veien….
Eg holdt på å slenga ein kommentar, men tok meg i det. Av alle ting, så e det eg se har vært mest “hønemor” opp gjennom årå. Når me har vært ute på tur med ungane, og de begynne å klatra både her og der… Kånå såg jo ikkje faren i at de tross alt kunna detta ner fra den 40cm høge steingarden, og slå seg i graset….
Så det va vel ikkje meir enn ka se va fortjent…
Akkurat den..
Egentlig, så va det ganske morsomt… Sett sånt i ittetid…
Eg registrere på radioen idag at russen i Sarpsborg har bortført ein 14 årig gutt, og dunka han i øl og urin…
Eg registrerte og at Pappahjerte, ein av dei største bloggerane i Norge, gjekk ut og på ein slags måte la inn ett godt ord for russen i helgå. Forsåvidt stort sett retta mot russemusikken…
Eg leste innlegget og tenkte ikkje så altfor mye øve det. Jaja, akkurat den får an stå for sjøl, sa eg forsåvidt te meg sjøl.. Det va helst ett oppgjør med i kor stor grad me sko henga oss opp i teksten te russesangane…
Men, så nevne han ett vesentlig punkt, se eg meine me ikkje ska øvesjå..
” Hvis vi skal legge skylden på noen, kan vi ikke i det minste kalle beistet ved sitt rette navn og henge ut alkoholen? Å skylde på musikken blir for teit. ” …
For all del, nå e detta tatt ut av sammenheng, og det va musikken Papphjerte slo ett slag for. Men ka signal sende man te russen, med å skriva akkurat den setningen der… ??
At uansett kor idiotisk man oppføre seg, uansett kor toskjen teksten e og uansett kor galne påfunnene te russen e, så ska “Kong Alkohol” få mesteparten av skylden?? …
Unnskyld meg, kjære Pappahjerte, din blogg e ein av dei eg syns e rett og slett råbra…
Men her blir det skivebom, for meg… Ett realt bomskudd, se man seie i skiskyting..
For uansett kor mye innflytelse “Kong Alkohol” har på ein menneskekropp, så e det meir fundamentale verdier se sette grunnlaget for sånn oppførsel, vil eg tru…
Man har tross alt kommen inn i russatiå, med ein “grunnmur” av verdier, menneskeforståelse og sunn fornuft. Prenta inn kvart fiber av kroppen fra foreldre, skole og omgivelsane rundt seg.. Sko man tru…
Då blir det for lett å kasta all skyld på det man har fått innabords, når ting går for langt….
Her trur eg det handla meir om ballasten man har fått med fra barndommen, kor mye sunt folkavett og fornuft man har fått innprenta i seg fra barndommen…
Det me foreldre har murt inn i fundamentet te våre kjære barn. For “Kong Alkohol” e bare ein “katalysator” for dei verdiene me allerede har fått inn i ryggmargen.
“Kong alkohol” e ikkje årsaken te at ein fyllekjørar sette seg i bilen, og rasere rundkjøringar, kjøre seg sjøl i gravå ellår aller verst, tar livet av andre uskyldige mennesker…
Det e i mi meining heilt andre ting, se har gått galt før me komme så langt…
At ein gjeng med russ finne ut at ein 14 årig gutt, e ett passande mål for idiotiske påfunn, stikke djupare enn ei flaska Koskenkorva… Ellår ett brett med øl..
Då har de så stor mangel på sunt folkavett, folkaskikk og respekt for grunnleggande menneskeverdier, at det nesten blir skremmande…
Når de syns ett barn e ett passande offer for sine eskapader, e det nåken andre se har feila før “Kong alkohol” kom inn i bildet og ga russagjengen ein samla aksept på at detta e gøy… At detta e heilt greit å gjør..
Joda, kua må huska den har vært kalv.
Men, det betyr automatisk ikkje at når kalven får på seg ein dress, i alle regnbuens fargar, så ska kydnå gi kalven litt slack. Fordi me har gjort lignande ting sjøl….
Eg trur at alle instanser rundt russen, e såpassa store i seg at “litt slack har de allerede fått. Eg trur at både skole, politi og vegvesen gir russen akkurat såpassa rom te å utfolda seg, at det burde holda i massevis…
Og det e forskjell på russens oppførsel nå tedags, og for 10 – 15 år siå… Då kunne eg gjerna stå å kikka på ett russatog og humra og le av det de harselerte med i toget.. Parodier av lokale politikere, kjendisar og all slags aent uskyldig moro…
Nå te dags, e ikkje russatoget nåke aent enn ett reint paradetog fra “ParadiseHotel” .. Det handla om å vær mest mulig dritings, ha minst mulig kler på seg og synga idiotiske russasangar..
Så me foreldre må holda både foran øyrer og auger, på våre små håpefulle…
Heldigvis har mine små, brydd seg meir om å samla russakort, enn å få med seg idiotien se foregår i toget….
Tjera vena meg….
Den gjengen med russ, se fant ut at ein 14 årig gutt, va det lov å bortføra og dunka i urin og “Kong alkohol” , burde i mine auger fått ett realt røsk i rognpåsen av sine fedre… Og ett kraftigt napp i ” Hair-Extension’ane ” av sine mødre. Spør du meg… Konsekvensene bør i vært fall svi i samme grad….
Så kjære Pappahjerte, eg likar deg, og eg tar det se ett kompliment at Konatil plutselig sendte deg i “garasjen” ..
Men i det sekund du dro inn “Kong alkohol” i innlegget ditt om russen, så blei det skivebom for meg…
Det hadde heilt sikkert ikkje vært så morsomt, om “Plutten” va blitt 14 år, og utsatt for samme idiotiske påfunn, og du har lagt presedens for at det e ” Kong alkohol” sin feil..??
(Igjen tatt litt ut av sammenheng, men du meina ka eg forstår ?! 😉 .. )
Man ska ikkje ta alle, for ei gruppa sin idioti, men se ein galen mann fra Odda sa ” Det e forskjell på å vær toskjen og idiot” ..
Så ta idiotane og la de få svi, mens resten av russaflokken får vær “toskjne” innefor rimelighetens grenser…
Over og ut, ifra “Boden” for idag…
Ps: Eg hadde i mitt stille sinn planlagt at denna bloggen sko meina minst mulig og vær ein arena for humor, hverdagsgalskap og små filosofiske oppgulp om foreldrerollen og fri får nettroll, lange debatter og lignande….
Men eg blei så eitrande forbanna, når eg høyrte om denna guten på 14 år fra Sarpsborg idag…
At det eina tok det andra…
Og plutselig har Bodå lagt hovudet på hoggestabben…
Idag va det ein sånn “så der” dag på jobb… Det starta roligt med ein liten tur utøve Karmøy, med full bil forsåvidt men kun 2-3 leveringar. Når eg rulla inn på terminalen igjen, fekk eg ett oppdrag te så eg suste ner på Revmatisme Sjukehuset med ett lass med møbler.
Og itte endt dag satt eg sånn passe sleten i bilen på vei heim, te Kånå og Flokken.
Eg parkerte i gården og spankulerte roligt inn dørå, og fekk den vanlige velkomst komiteen rett i fanget itte 5 sek…
Mini’en skuffe aldri…
Høyre han bilen utforbi, så slenge an alt han har på gang, og fyke mot inngangsdørå. Og kasta seg rundt beinå mine i ein einaste stor omfavnelse når eg komme inn dørå… Før eg må løfta an opp for og motta ein hau med klemmar og suss…
Kånå for nå rundt og svinsa og svansa, som hu alltid gjør. Eg fekk i meg litt middag, før eg måtte gjør lekser med Han i Midten.
Ellår, det vil sei Kånå spurte meg fint, om eg tok leksene med han idag. Det va ikkje akkurat det eg hadde planlagt, siå eg hadde fått ett glimt av togbanen inne på rommet te Mini’en. Men blikket te Kånå når hu spurte, ga ikkje mye rom for diskusjon…
Jaja, togbanebygging fekk venta litt… Kor lang tid kunne litt lekser ta da ??
Men gubbevaremegvel, og vel så det….
For å sei at dei to eldste e like når det gjelde lekser, det e det lengsta man i det heila tatt, kan komma i fra sannheten. Der Eldstemann pliktoppfyllande jogga opp på rommet, og gjør lekser når han komme heim. Slenge Han i Midten seg ner på sofaen, finne fjernkontrollane og oppdatere seg på Disney XD….
Når han får beskjed om at nå e det leksetid, ska an bare sjå ferdig episoden. Sjølsagt glemme man ut å fylla med, så når man gir neste beskjed, har han begynt på ein ny episode. Te slutt e man bare nødt te å ta affære og skru av, og poden blir pissesur, allerede før me har begynt på leksene.
Idag va det mattelekser, fri og bevare meg vel….. Når humøret allerede e på nullpunktet før me starta, så hjelpe ikkje akkurat matte på, for og sei det mildt…
Og bare for og demonstrera, svar an feil i hytt og pine og gjør alt ein liten fjott på 8 år kan gjør, for å driva fatter’n te det glade vanvidd….. Eg e sikker på at å lera ei fjellgeit med AD/HD, dysleksi og kronisk inkontinens, kossen man legge i sammen einer’ar og tier’ar, hadde vært ein “walk in the park”, i forhold te Han i Midten, på vrangå….
– Hvis du har 4 tier’ar og 8 einer’ar, kor mye har man då… ??
– 51 ??….
– Nei…! … 40 + 8 = ….. ???
– Øhhh…. Det e jo.. ca … 84.. ???
– NEI, nei , nei… Du har 40 kroner…. og så får du 8 kroner te… kor masse har du då??
– Jammen pappa, du sa jo ikkje nåke om at det va penger…?? … Det e jo 48 kroner det, seriøst pappa… bare sei det sånn me ein gang då vel… ??!!
– Joda, eg kan jo det…. Men hvis du har 48 kroner, også får Fiboline 9 , kor mye har du igjen då??
– Ehh… dååååå … har du 57 ??? …
– Neeeeei…. Du gir Fiboline 9 kroner, så det må jo bli mindre….
– Jammen , heeeerrrreguuuud pappa, kunne eg vita det da!!!?? Du sa jo bare at Fiboline fekk 9, ikkje at det va fra mine penger…. !!?? …
Tjera vena meg….
Denna littla ordvekslingå her, va fra bare 1 av sikkert 25 oppgaver… Eg holdt nesten på å krypa ut av mitt eget skinn… Og itte ei god stund, måtte eg bare lukka auger, øyrer og munn, og bare tella te 10…… Seint….. 2 ganger… Minst…
Gutalarven satt med svære auger, når eg va ferdige og lurte på ka eg holdt på med… Pappa måtte bare resetta hjernen sin, for han hadde sikkert hengt seg litt opp… Forklarte eg han…
E jo ikkje løye det, meinte han… An e jo så gammale, at du burde vel fått deg ein nye snart…
Akkurat nå, så va eg så sleten både fysisk og psykisk at om an fornærma meg litt, så fekk det bara vær… Det va jo sikkert sant, alikavel…
Men, itte ein halvaen time’s kamp, va leksene ferdige og Han i Midten hoppa fornøyd i sofaen. Mens eg seig i samen øve kjøkkenbordet, eg va jo meir sleten i både kropp og sjel enn eg jaggu meg blir av jobb, nærmast. Eg ska glatt innrømma at dei siste oppgavene, bare sa eg ka an sko gjør… Ellers hadde me vel holdt på te i morgen.. Får væra måte på…
Men eg forstod heilt klart koffår Kånå hadde forskjøvet leksene te Han i Midten, øve på meg…
Ein plass må jo den guten ha arva utspekulerheten i fra……..
Igår va Kånå i 85 års dag, te bestemor si… Og eg va alenepappa fra klokkå 4 og utover, og sjøl om eg frykta det versta å forberedte meg der itte.
Så blei eg skrekkeligt positivt øvgidde av flokken våras igår. De va rett og slett se nåken englebarn fra eg kom heim, te de alle va i seng. Så når Kånå rusla inn dørå utpå kvelden, og lurte på kossen det hadde gått, kunne eg ikkje aent enn skryta uhemmet av deiras eksemplariske oppførsel.
Eg kan faktisk ikkje huska sist heile flokken hadde så synkronisert, klokka seg inn på god oppførsel. Eg vett ikkje om det har skjedd ein gang. Derfor hadde eg store forhåpningar om at ittemiddagen idag, sko vær av samme kaliber, se igår. Siå Kånå sko ut på vift ikveld og, på bursdagsfest te ei venninna.
Men, som om det e ein uskreven regel, se seie at når eg begynne å sjå lyst på ting, så går det rett te helsikke istedenfor…
Så gjør det det… For i ittemiddag, starta det egentlig før Kånå hadde kommen seg ut dørå. Han i Midten har ikkje heilt dagen, og e då akkurat se ei udetonert bomba, ustyrt med kenguru føtter…. Han e overalt…
Han har vært med Kånå på handletur, for an hadde kort dag på skolen. Og når han e blant store folkemengder, så blir han nett se ein apekatt. Ein liten Julius, se holde show for alt og alle, der han sprette rundt i butikken. Og han hadde tydligvis ikkje landa, itte de kom heim.
Litlajentå, gjekk fullstendigt i lås når Kånå gjekk. Og bare for å gni det inn kom Kånå inn igjen, 2-3 ganger fordi hu hadde glemt noe…. Hjølpe meg…
Mini’en, va allerede i Frankenstein humør før barnehage tid idag. Normalt sett, har han stort sett snudd når me komme og henta an igjen. Men idag va tydligvis dagen då ting sko gå i dass, så også med humøret te Mini’en. Alt va gale fra me kom i garderoben, te leggetid. Det va ett lyspunkt, og det va når me spiste middag, men han e jo ett “matmonster” så nåke aent va ikkje å forventa.
Unna middagen idag forresten, skjedde det også nåke se eg ikkje kan huska eg har opplevd før. Me hadde rett og slett nesten 1,5 minutt med stillhet, rundt bordet.
1,5 minutt med fullstendig harmoni rundt middagsbordet….. Ett bord me eg, Kånå og flokken våras, på 2,4,8 og 10 år….
Det høyrest gjerna banalt ut, å gleda seg øve 1,5 minutt med ro og fred.
Men i vår hverdag, se nærmast kan sjåast se ein berg og dalbane. Kor man starta morgenen med å setta seg i vognå, se rulle fint og roligt ut av stasjonen. For så å gå inn i ein stigning uten ende kor man smøre nister, stelle ungar og alt det se høyre med før skole og barnehagetid. Så, før man vett ord av det tippa man toppen, og suse se ein rakett nerøve mot barnehage levering, skoletid og jobb. For all del, det e Kånå se står for mesteparten av levering og henting te både skole og barnehage, så det liksom sett fra begge sider detta. Ei sammensatt greie, på ein måte.
Itte å ha fått ungar ut av hus, så blir det litt roligare kjøring, med litt svingar her og der. Før man komme på jobb ellår heim te huset, og går igang med enten husarbeid, eller for min del arbeid. Kor det går både opp og ner, somme ganger komme ein loop. Kor man har ett lite vektløst øyeblikk, se gjenspeile fullt kaos, på enten jobb ellår i heim, der man føle ein nærmast makteslaus motløshet uten å sjå løysning på utfordringen….
Før lyset plutseligt komme på, løysningen e klar og man sette utfor ei motebakke igjen, i ein spinnvill fart.
Det nimma seg hentetid i barnehagen, man går inn i ei rad av loop’s før man parkere i gården heima. Man ser enden av banen, men ein labyrint av skinner se ikkje kan tolkast se aent enn alle utfordringane, man må gjennom, før man når toppen. Utfordringar som leita itte yndlingslekår, bygging av Duplo, skifta drittbleier, vaska kler, rydda vekk middagen, laga kveldsmat, skilla to uenige storebrødre, trøsta ei utrøstelig Litlajenta itte at Kånå har forlatt na osv. osv……
Så plutselig når man toppen, heile flokken e i seng. Bakken på andra siå e ikkje bratt, men man renne roligt nerøve, før man sige inn i ein tunell, rett før stasjonen…..
Og våkne neste morgen, når man sitte i vognå på vei ut av stasjonen igjen…
Når du har ein sånn hverdag….. Då føles 1,5 minutt med komplett familieidyll, rundt middagsbordet, som balsam for sjelå. Man finne ei indre ro, og bare nyte øyeblikket….
Men det blei med det 1,5 minuttet rundt middagsbordet idag, derifra og ut. Har det vært ein berg og dalbane av uante dimensjonar, farten har vært høg, og ungane likeså. Men nå har eg sett toppen, dei 2 minste e i loppekasså, dei 2 eldste e på vei og eg ser tunell åpningen i horisonten.
Og sige i rolig fart mot nattå, mens tv’en står og dura…
Så, ha ein God Kveld og ei Strålande Helg , Folkens… Det ska ivertfall eg…. =D
Som nåken allerede har fått med seg, så har me vært på Amanda idag, byens største kjøpesenter, trur eg..
Me har vært på Amanda før og me, med vekslande hell. Kvar gang så trur me, at denna gangen, då har me kontroll. Nå, har me endelig funnet formelen te å rusla rundt på ett kjøpesenter, uten å opptre se ett litt øve middels bra, øst europeisk sirkus, ellår nåke lignande. Også går me på ein smell, alikavel.
Men idag, så har det vært såpassa lenge siå sist, at me heilt klart hadde glemt ut sist smell. Eg trur faktisk at det e så lenge siå me har turt å ta med oss heile flokken, på Amanda, at det nesten ikkje va aent å forventa enn at me hadde glemt det ut. Sist smell, altså….
Eg klarte forsåvidt, å sleppa klar handlingå på Obs, der har me fortsatt “sterke” minner om at det ikkje passa seg å handla med 4 spinnville ungar. Så eg slapp av Kånå og Eldstemann se for og handla på Obs, mens eg og dei 3 andre (se forsåvidt sov i bilen) kjørte ner te by’n, for å handla gitarstrenger te fattern’s gitar.
Så plukka me opp Kånå og eldstemann ittepå se va ferige og handla, og parkerte utafor Amanda….
Det e ikkje akkurat te å legga skjul på, at å gå å kikka, handla ellår lignande på kjøpesenter, det e ikkje favoritt tidsfordrivet mitt. Men idag, så va eg egentlig ganske skremmande positivt innstilt te denna turen. Og an begynte forsåvidt overraskande bra, me kom ca 50m inn i bygget når me traff ett tidligare nabopar, se hadde fått tvillingar rett itte nyttår.
Litlajentå blei heilt betatt, Kånå babla i vei, som vanligt og eg stod og tenkte på kor glad eg va, se e ferdige med den spebarnsperioden.
Me hadde ikkje vogn med te Mini’en idag eingang, for han e jo stor nok te å gå sjøl.
Dei to eldste, brydde seg svært lite om små baby’ar og likeså med Mini’en, an ga de 15 sekund med beundrane blikk, før lekebutikken va neste mål. Så dei 2 eldste og Mini’en, gjekk inn for å kikka i forveien, mens me sa ha det og ønskte god påske og alt det der…
Kånå, hadde fått ett drøymande uttrykk i ansiktet, så eg fant ut at sjøl om me gjekk forbi “Eplehuset”, va det ingen vits å nevna nåke Apple-tv idag, se eg forsåvidt har ønska meg i lange tider. Hu va i ein aen verden, hu gjekk til og med rett forbi Princess-butikken uten å kikka inn.
Gud hjølpe meg… Sko trudd 4 fødslar hadde vaksinert na mot sånne ansikts uttrykk, men men….
Inne på leke-butikken, va 3 guttar i nærmast ekstase, og storkosa seg med å kikka på leker. Mini’en har lært seg at bursdag e noe kjekke greier, og gjekk og viste oss alt han ønska seg te bursdagen. Se nærmast, va alt i butikken….
Utruligt nok, gjekk det unormalt smertelaust å ta farvel med lekebutikken denna gangen. Ingen hylande unger se holdt ei leka i fast grep, mens de låg i fosterstilling på golvet og nekte å gå før de hadde fått det de vil ha.
Ingen se går gråtande ut av butikken, fordi de ikkje har fått nåke og se for kvart skritt de tar, lar gråten auka i volum mens de slenge ut kor fæle foreldre de har, før gråten når crescendo.
Nei, alle gjekk fint ut av butikken, uten store protestene når de fekk beskjed om at me bare kikka idag. De va til og med innom Spillbutikken uten å forlanga nåkenting. Jaja, Han i Midten va nåke øve gjønåsnittet misfornøyd, med at han ikkje fekk bruka bursdagspenger, se han hadde igjen.
Men det roa seg, når me som belønning for strålande oppførsel, gjekk te innkjøp av McDonalds is. Te Mini’ens store begeistring.
Og herifra og ut, så starta det igjen. Alt se forsåvidt e årsaken te at denna bloggen eksistere. Kossen me har tenkt, når me sitte der i fullkommen harmoni og spise is med ungane. Det vett ikkje eg.
Men ikkje før me har spist opp isen, og starta ein liten kikkerunde te, så begynne sukker rushet og slå inn. På 4 allerede godt oppglødde rakkerar. Litlajentå begynne forsåvidt bare å babbla se ein foss, og knise og ler av alt, så hu e egentlig ikkje den værste av de. Når hu blir høge på sukker…
Men når dei andre, begynne å skapa seg, så e hennas oppførsel akkurat se ein akselerator. Ler hu, så skapa de seg bare meir, se mot normalt som oftast får hu te å le endå meir. Å så har me det gåande.
Nå starta Mini’en idag, me intervall trening i andre etasje. Han føyk se ein røyskatt fra butikk te butikk, og hylte av fryd og begeistring for sin frie tilværelse, uten vognå sine tvangs selar. Se fattern nå savna nåke infernalsk. For ikkje før Mini’en har sett igang, kasta dei to eldste seg med på leken.
Så pappa og mamma springe i vinkel, for og ha nåkenlunde kontroll på galskapen….
Nå har me altså ei bablesjuk, lettknisete Litlajenta, to spinnville eldstebrødre og ein røyskatt på frifot inne på Amanda.
Både eg og Kånå, finne synkront ut at nå, e vår tid på Amanda senteret over for idag.
På veien ut, rekke Røyskatten å lura seg te 2-3 turar i rulletrappå + 1 tur i heisen. Dei 2 eldste roa seg forholdsvis kjapt, når trusselen om å droppa påske egg jakten hos Mormor og Besse ittepå, kom fra Kånå.
Men Mini’en e fortsatt i “røyskatt” modus, og ikkje akkurat så lett og hanskast med. Eg har aldri angra meir, på at me droppa vognå, enn akkurat på denna famøse kjøpesenter turen idag. Men med litt kreative løysningar og lett avledning, klarte me å få med oss heile flokken ut i bilen, denna gangen også.
Og igjen vil eg tru det blir ei litå stund, te me besøke ett senter. Heile flokken og meg å Kånå, på ein gang.
Men, eg må faktisk bare få sei, at idag, på tross av at me fyrte de opp med is, så va de usannsynlig flinke og snille, i forhold te ka me e vante med, i fra den fronten. På ein måte….
Så alt i alt, va det jaggu meg ein kjekke tur, på Amanda senteret idag…
;D
Og vil du lesa om nåken av våre andre Handleturar ??
