Det har blitt noen kommentarer i det sista angående bloggen, når eg har farta rundt og levert varer på jobb.. Og sånn ellers i hverdagen.. Folk har lurt på om den hadde blitt lagt ner, eller nåke lignande.. Siden frekvensen på innleggsfronten nærmast har sunket te bunns.. Men.. Eg kan betrygga alle med at det ikkje e tilfelle i det heila tatt.. Ikkje i nærleiken eingang.. Bloggen går unna som aldri før.. Ja, om mulig, så har eg vel aldri hatt så mye på hjarta, som eg har nå for tiå.. Egentlig..
Utfordringen har rett og slett bare vært å finna ei litå luka te å tømma hjernebarken, i ein hverdag som går unna i et halsbrekkande tempo..
Skolen har begynt for fullt, fritidsaktiviteter på ittemiddagen e i gang igjen og me foreldre har virkelig fått ein utfordring.. Ein utfordring uten sidestykke i vår løpande historie som småbarnsfamilie.. Kidsa går på fotball, karate, trampett og Rg – lek.. Foruten besøk te kompisar og venninner, utover ittemiddagen.. Innimellom så ska man laga middag, gjør lekser med kidsa og gjerna prøva å holda ett nåkenlunde respektabelt nivå på ein heim i fullkommen kaos modus..
” Tjera vena meg.. For å sei det mildt, så har hverdagen virkelig kommen som ein løpsk dampveivals, midt i andletet på oss foreldre.. Itte ferien..
Og sjølsagt, når man meir eller mindre streva med å holda hovudet øve vannet, sånn i hverdagslivet.. Så har det jaggu meg eksplodert på jobb også.. Det formelig flomma over med varer på terminalen, kvar einaste dag.. Så stort trøkk har det blitt den sista ukå, at til og med Kånå har måtta slenga ut setene i vår tilårskomne 7-seter og hjulpet te med utkjøring av varer..
Nåke som sjølsagt ikkje har gått forbi uten artige episodar, humoristiske feilslag og irritasjon øve dører som gjerna ikkje åpna seg når de ska..
Som idag f.eks.. Når eg prøvde å forklara veien te Nedstrand Akt. og Omsorgsenter som ligge på Hindervåg, med stort hell.. Og fulgte opp med å sei at når hu sko te neste kunde, så va det bare å fortsetta innover te hu kom te ein ferjekai.. Då va butikken på venstra siå.. I farten, så hadde eg jo sjølsagt glemt å sei at hu måtte kjøra ner te rundkjøringå igjen, og ta te venstre mot Nedstrand.. Istedet hadde hu kjørt ut fra Omsorgssenteret, og fortsatt videre innover den veien hu allerede va på, som endte i Vassendvik..
Gudhjølpe meg.. Hadde eg ikkje ringt for å gi ein beskjed, hadde hu forsåvidt havna på ein kai te slutt.. Ein gudsforlatt kai istedet for ein ferjekai, 1,5 mil i heilt feil retning.. Den hadde eg garantert fått høyra ei stund..
” Heldigvis stogga eg hu itte nåken km.. Flaks..
Eller her ein anna dag, når hu hadde levert ei eska feil.. Det e jo forsåvidt nåke alle kan gjera, til og med eg.. Forskjellen på alle andre og Kånå e vel at hu leverte ei eska feil, hos ein kunde langt inne i gokk.. Meir eller mindre nesten inne i villaste granskauen.. Sjølsagt fant man ut detta når hu va kommen te byen igjen, så hu måtte kjøra heilt tebake te granskauen.. For å henta det hu hadde levert feil, og levera det på rett plass.. Eg hadde forsåvidt stussa litt øve det, når hu sa hu bare hadde eskene ta han inne på Sagbakken igjen.. For det va jo vitterlig bare ei eska..
Men eg rekna med at hu bare hadde forsnakka seg litt, så eg sa ikkje nåke.. Eg sa ikkje nåke om det ittepå heller.. At eg hadde stussa litt øve grammatikken hennas.. Når hu snakka i flertall, på ein måte.. Då hadde det jo blitt min feil, garantert..
Men det e jo sånn man lære av.. Hu har ivertfall vært skremmande nøyen når hu har levert i ittetid, og sjekka antallet opp mot fraktbrevet.. Mildt sagt.. Hu har nå forsåvidt potensiale som pakkesjåfør, hu her Kånå mi.. Hu gir ikkje opp når hu møte ein utfordring og finne nå fram rundtomkring, uten å telefonterrorisera meg om lokasjoner te bedriftene.. Og litt feil i starten må man jo bare rekna med.. Eg hadde nå mine små feilskjær eg og, i mi tid som fersk sjåfør..
Det viktigaste e jo å læra av feilene, så man ikkje gjør det for ofta.. Heilt feilfri blir man aldri, for når man endelig føle seg ovanpå og trur man har kontrollen.. Så går man stort sett på ein smell.. Det e ivertfall heilt sikkert..
” Sjøltilfredshet e som regel den største årsaken te at feil blir begått på ny.. Det kan eg nesten skriva unna på sjøl..
Eg huska ennå den eine smellen eg hadde 2-3 uker inn i min karriere som yrkessjåfør.. Ein flott vårdag i 1995.. Førsta ukå eg kjørte aleina itte 2 uker med opplæring.. Eg kjørte sentrum i Haugesund for Linjegods og kava på som om eg hadde fanden i hælane.. Eg hadde vel havna på itteskudd allerede fra morgens av, og gjorde ett ærligt forsøk på å komma ovanpå igjen.. Med meir eller mindre lite hell.. Jo meir eg stressa, jo meir på itteskudd havna eg..
Te slutt kom eg te Adolf Horneland i Haraldsgatå, så som oftast sko ha varene sine før klokkå ett.. Men nå hadde klokkå tippa kvart over to.. Og eg hadde fått kjeft allerede, fra andre kunder som syns eg va i øvekant seine med leveringane..
Så sjølsagt fikk eg høyra det der og, når eg trilla første pallen inn dørå.. Tjera vena meg.. Eg kunne jo eksplodert i ett anfall av avmakt og fortvilelse, fordi man ikkje mestra jobben sin.. Men eg tok det med godt mot, og prøvde heller å holda ein humoristisk tilnærming mot kanonaden av misytringar som møtte meg.. Han kunne væra nåke kvass, han Gunnar.. Så eg huska eg svara ett eller anna om at nå måtte ikkje han og kjefta på meg, eg hadde jo fått kjeft i heila dag..
Og me endte nå opp med ein slags småmunter samtale, kor eg meir eller mindre blei tilgitt.. Med grunnlag i min manglande erfaring og kompetanse..
Det gjekk ikkje mange ukene før eg va der før klokkå ett, kvar einaste gang.. Og kvar einaste gang møtte Gunnar meg i dørå, med den samme kommentaren..
” – E du blie idag da..??
Ein kommentar som blei ein slags signatur kvar gang me møttes, om det va på jobb eller fritid..
Det e viktigt med sånne småartige episodar.. Små vers i ein strabasiøs ferd mot evigheten, som bite seg fast i hjernebarken.. Sånne små ting som gjerna gjør forskjellen på om man klara å oppretta ett godt forhold te ein kunde, istedet for å skapa ein arena for surskap og irritasjon.. Når man komme med varer.. Man komme utrolig langt med ett smil og nåken gode ord, når man gjerna aller helst kunne tenkt seg å slippa eder og galle laus..
Eg trur Kånå og har gjort det samma, dei her dagane hu har hjulpet te.. Sjølsagt hjelper det nok på at hu e ett kvinnfolk.. Ei snurren geipa så vimsa rundt med sekkahjulet, varene og levera med ett smil..
Men kjekt med litt hjelp har det jaggu meg vært, dei her dagane kor det nærmast har skutt i været med varer.. Sjøl om man gjerna kan konkludera med at kommunikasjonen oss imellom, muligens har ett forbedringspotensiale.. Men, man kan jo sei at man kan dra sammenligningar te husarbeidet her i heimen, sånn kommunikasjonsmessig.. Når eg på ein måte tok for gitt at Kånå forstod hu måtte kjøra ner te rundkjøringå på Hindervåg, og ikkje bare kjøra videre innover i ødemarkå..
” Som nesten kan sammenlignast med når eg absolutt ikkje kan lesa tankane hennas, og forstå at sjølsagt ska eg setta inn i oppvaskmaskinen, når eg har tatt ut av den.. Eller skrua den på, når eg har fullt den opp..
Eit strålande bilde på at enkel og grei kommunikasjon, som oftast e det enklaste.. Gjerna heilt nere på teskjeikjerring nivå..
Heilt klart..
Og med det bombenedslaget av ett innlegg.. Eller Bombshell som han i Top Gear alltid seie.. Så må eg hoppa ut av Laptopen, og inn i leggetidland..
Småbarnsfabrikken ska snart stenga for dagen.. Juhu.. =D
