Igår, like etter frokosten ble det tilløp te litt panikk her i bobilen, og heilt ærlig så trudde eg me nærmast hadde blitt bobilfast, her på Sjøsanden Feriesenter …

Hev/senk sengen over cockpiten ville nemlig ikkje opp …

For mens Kånå dansa rundt inne i bobilen som en geskjeftig fe, der hu rydda frokosten bort, fikk ikkje eg hev senk senga te å fungera. Den stod bom fast i nedre posisjon.

Det einaste som skjedde når eg trykka på knappen, var at det kom et lite pip og to fra under madrassen …

 

 

Alle som kjører bobil og sikkert de som ikkje gjør det også, forstår nok rimelig raskt at med senga i en slik posisjon, vil det bli vanskelig å komme seg videre …

Eg tenkte eg ikkje skulle sei nåke te Kånå med ein gang, og se på saken når eg muligens va aleina i bilen, for å ikkje skapa unødvendig panikk, heilt med ein gang.

Men, Kånå hadde allerede oppdaga ka eg holdt på med, å sendte meg et djervt og mystisk blikk før hu spurte.

 

– E det nåke galt Frode ??! …

 

Og kvar gang Kånå kikka slik på meg, så føle eg meg som ein fasitt full av feil svar …

Uansett ka eg svare nå, så e eg liksom dømt te å bli avslørt …

 

– Eh, neeei … Eg trur ikkje det. Øh, bare ein liten teknisk utfordring her, som sikkert lar seg ordna kjapt … Svarte eg, med et snev av panikk i stemmen …

Kånå sa ingenting og stillheten va skremmande effektiv.

Eg høyrte sjøl den hysteriske etterklangen i bobilen, av det eg nettopp hadde sagt …

 

Eg så mest sannsynlig ut som ein stakkar med problemer, noe eg jo for så vidt var …

 

– Det e sikkert ikkje nåke spesielt, bare slapp av du … Løy eg så vakkert at eg nærmast trudde på det sjøl, og blei samtidig nesten litt rørt øve prestasjonen min …

Kånå kikka mistenksomt på meg og ansiktsfargen min rant av som billig sminka i lett yr. Når Fatter’n ber Kånå “bare slappa av” e det som regel ein katastrofe i emning.

Det e liksom ein regel uten unntak, i ett forhold som har vart lika lenge som levetiden til vaskemaskiner produsert før åttitallet, altså omtrent tjue år …

 

Kånå slapp det hu hadde i nevane borte på bobil kjøkkenet og strente lukst i mot meg, nappa fjernkontrollen eg forsøkte å gjemma bak låret fra meg og trykka opp …

Piiip, sa det. Men ingenting skjedde. Kånå trykka igjen. Pip sa det forsyne meg ein gang te, men fortsatt uten bevegelse i sengå.

PIIIIP, sa det for tredje gang, nåke meir intenst nå og både pipet og blikket te Kånå skremte vettet av meg …

 

– Øh, virka ikkje sengå. Spør eg, muntert forbausa …

 

På uttrykket i Kånå sitt andletet, forstår eg kjapt at det spørsmålet va ein taktisk katastrofe. Nesten større katastrofe enn det at sengå ikkje virka …

Detta e jo et ritualet som for så vidt går inn i et større mønster. Der me fedre tumler gjennom livet i ein konstant frykt for å bli avslørt. Men, avslørt blir me allikevel.

Kvar einaste gang …

 

Et skred av tanker rulla frem fra operativsenteret, og satte hjernen igang i begge retninger.

Eg løfta på madrassen og lokaliserte boksen pipelydene kom ifra, Kånå stod med hendene i hoftefeste å forsøkte å festa blikket sitt i mitt, som med borrelås. Av erfaring, så vett eg at det aldri e smart å gjør, så eg kikka alle andre steder, enn inn i augene te Kånå …

Eg nappa ut nåken ledninger, og satte de inn igjen. Trykka på fjernkontrollen, men fortsatt null bevegelse …

Så leita eg itte andre årsaker som kunne ha utløyst denne katastrofen, men fant ingen åpenbare løysningar …

 

Kånå hadde gitt opp forsøket på å stirre sin kjære mann i senk, og begynte å fikle med fjernkontrollen igjen.

Hu hadde vel endelig forstått at stygge blikk ikkje ville fiksa sengå …

Eg rota frem bruksanvisningen til doningen og begynte å leita i innholdsfortegnelsen etter hev/senk seng, mens eg brant opp overskytende iq, så ikkje hovudet skulle eksplodere …

 

Så høyre eg et pip igjen før det nykka til i albuen som kvile på madrassen til sengå, før ein elektromotor bryte den lammende stillheten inne i bobilen.

Og sengå begynne mirakuløst å bevege seg oppover …

Eg snur meg å kikka forbløffa på Kånå som står med fjernkontrollen i håndå, med et triumferende flir om kjeften …

Et vaske ekta Jack Nicholson flir …

 

Kånå hadde trykka på begge knappene på fjernkontrollen samtidig. Og vipps så fløy senga opp helt til topps.

Med ein selvsikkerhet sjøl den mest velfødde Barracuda ville misunt hu, står Kånå der i bobilen å hovere, nett som ein pompøs pamp som nettopp har løst alle verdens problemer, bare med et lite knips …

 

Gudhjølpe meg, og Herrens trofaste Hærskare …

 

Nåke seie meg, at detta komme Fatter’n te å få høyra om, i lange tider fremover …

 

Den gangen Kånå fiksa ein teknisk sak som Fatter’n ikkje fikk til …

 

Herreguuuud …