Planen idag, den var egentlig ikkje spikra i stein, sånn egentlig. Eg tenkte i går at om eg stod tidlig nok opp, så fikk eg i hvert fall rigga te ein god frokost. Det var for så vidt at som stod på tapetet. Slik ble det ikkje.

Det sørga Frydenlund & co for, der en liten stor dose mildt ildvann gjorde underverker, for Fatter’n sitt sovehjerte.

Ikkje før klokka tippa halv ti begynte me å virka her i heimen idag. Men, då gjorde me det til gagns også. Kånå kjørte Litlajentå te ei venninna og tok seg ein velfortjent fridag, fra mann, barn og husarbeid.

Hu kosa seg på terrassen hos svigers, og ble nok behørlig oppvertet vil eg tru.

 

Eg kokte nåken egg te Mini’en, før eg fant ut at trampoline sesongen kunne avsluttes i dag. Eg begynte å demontere den her ein dag når det ble meldt heftig vind i nåken dager. Men, resten av demonteringen ble en slags fortsettelse som aldri kom.

Den stod der halvveis demontert og liksom blunka medtatt med augene te meg idag.

Den har blitt flittig brukt i løpet av året og så virkelig klar ut, for å bli lagt i opplag til vinteren. Eg tok ein sjefsavgjørelse når høvdingen har forlatt sin post, og satte i gang med resten av demonteringen.

Når alt var demontert, kom eg i hug nåke som svigerfar nevnte ein gang.

Noe om at det kunne vær smart å ta bilder av saker og ting. Før man tok det i fra hverandre. Da gikk det som oftest raskere, når man skulle sette det opp igjen.

 

Eg kikka ned på alle delene som lå der i hurlumhei.

Nå va den tanken egentlig ein heilt ubrukelig tanke. Av og te, så e det gjerna bedre å ikkje tenka så mye, etterpå. Når man for så vidt burde tenkt den tanken på forhånd.

Eg slo meg til ro med min genuint geniale logikk, og fant frem eskene delene skulle opp i.

Når man først har gått på ein liten smell, så e det viktig å late som om den aldri har hendt, og oppføre seg som om man har full kontroll. Forresten, så er det jo bare eg som vett ka eg hadde gjort, så i grunnen hadde eg jo ingen årsak te å vær bekymra.

Og når sant skal sies, så e det liten tvil om kim som ska sette den opp igjen til våren.

Om det da gjerna tar dobbelt så lang tid som det kanskje burde gjør, så er jo bare det en bonus. Det blir jo bare dobbelt så lang alenetid for Fatter’n ute i hagen. Vinn – vinn situasjon, liksom.

Herregud. Av og til så tenke eg for mye øve saker og ting. Alt for mye. Det e jo ingen vits å legge for mye i små bagateller.

 

Når trampolinen var nedpakket og stuet inn i garasjen. Så dukka nåke anna opp. Jaja, å si det dukket opp blir gjerna å ta hardt i, men der trampolinen hadde stått, var det litt mer av det, enn ellers. Nemlig barnåler og løv.

Og når eg kikka litt omkring meg her me bor, så hadde det vitterlig meg lagt seg et lite lag av begge deler, overalt.

Den grå steinen rundt huset, den var nesten blitt farga lysebrun av løv og barnåler. Dette er jo også et av livets store paradokser, det at man blir blind for det som ligger like foran seg. Men, eg har ein mistanke til at løv og barnål dekket, liksom har kommet snikende i all sin stillhet her i høst.

Plutselig, så har et dusin av begge sorter tidoblet seg i gården, nett som guppyer kan gjøre i et stort akvarium, om man glemmer seg litt ut.

 

 

 

Det va ikkje så mye anna å gjør enn å hoppa i det. Løvblåseren ble nappa ned fra plassen sin i garasjen og Fatter’n gikk amok i gården. Der eg vekselsvis blåste sammen dritten i hauger, før eg støvsugde det opp, med samme maskin.

En genial liten sak som eg virkelig har blitt glad i.

 

 

 

Før eg visste ordet av det så hadde nesten dagen løpt forbi. Nærmast uten at eg hadde lagt merke til at klokka hadde gått. Eg satte meg ned å kikka på ein løv og barnål fri gårdsplass, klappa nesten meg sjøl på skuldrene og var sånn måtelig fornøyd med egen innsats.

På ein lørdag kor eg egentlig ikkje hadde planlagt å gjør nåkenting.

Svarte, salte bananer … Eg hadde jo lova Kånå å rydda kjøkkenet også før hu kom heim. Det såg absolutt alt anna enn striglet ut. Eg skulle ta det i går, men då prioriterte me å kosa oss foran tv’en, mot at eg tok det i dag. Jøje meg. Det va ikkje anna enn å hoppa i det også.

 

 

Jaggu meg, så rakk eg jammen meg det også før heimens ubestridte herskerinne kom heim igjen, fra ein slabbedask dag etter ei hard arbeidsuka.

Eg satt regelrett gjennomvåt av svette i stolen, etter kjøkkenet var tatt.

– Slapp av nå, Frode. Sa plutselig ein godslig stemme te meg, langt inne fra hjernebarken. – Ok. Svara eg og tenkte at det sikkert var et meget godt råd etter dagens strabaser.

Det å slappa av.

– Ka då “ok” ? … Spør Mini’en. Som står i kjøkkendørå å kikka lattermildt på meg.

– Snakka du med deg sjøl eller, oldings ? Fortsette fjotten, før han løpe inn i stugo igjen, med et latterbrøl hengande etter seg.

 

Tjera vena meg.

Oldings ? … E det slik han ser meg  ???

 

Jaja, han har vel kanskje litt rett i det … Eg følte meg faktisk litt “oldings” der eg satt.

Matt og forkommen etter lørdagens utskeielser her i heimen …

Det blei i hvert fall ein meget effektiv lørdag. Det ska eg i hvert fall ha …

 

Ha ein strålande lørdags kveld, Folkens. Det ska eg ha …

Enkelt og greit …