Det e et fantastisk sumar vær ute, eg trur eg leste tjueåtte grader i bilen, når eg kjørte heim. Men, istedet for å sitta på terrassen å nyta solå, så har eg parkert lukst i sofaen, like under varmepumpå. Ei varmepumpa som dure på kjøling for full maskin …

Eg e drittlei sol idag, itte ein skremmande varm dag på jobb, kor svetten til tider rant som ei elv …

T-skjortå kunne eg nærmast vri fukten ut av, for den va fanken meg dassvåt. Slike dager, så har eg et sterkt ambivalent forhold te varmen, for eg både elskar og hater den. Spesielt når det e så travelt på jobb, som det e akkurat nå.

Eg trur nesten eg har et ambivalent forhold te jobben og, når eg tenkje meg om, for det e verdens beste jobb. Men, akkurat idag var det på kanten te å vær verdens verste.

Nåke seie meg at eg muligens har ein ambivalent dag, idag …

Eg elskar Mini’en på sju år over alt på denne jord, men itte omtrent ti minutt heima idag, så holdt fjotten på å gå meg på nervene … Heldigvis, så stakk han avgårde te ein kompis, for det versta eg vett e når eg blir irritert på Flokken.

Spesielt når eg egentlig ikkje har grunn te det, men bare e trøtt, sliten og varm som ein nesten ferdigstekt grandiosa, oppe i topplokket …

Paradoksalt nok e Kånå blid som ei sol idag, her kor hu flyr lavt øve gulvet å styre heimen med jernhånd. Det e faktisk nesten irriterande å observera hennas livlige vesen, som liksom sprudle av livsglede og humør idag …

Det e då Fatter’n skjønne at han trenge ikkje ta ett par tabletter med solskinn, fordi han i ein rykande fart, langsomt blir smitta.

Og plutselig, så blir varmen mindre trykkande, augene hans våkna litt te liv igjen og kroppen får som ved magi, fornya kraft i seg … Av og te, så e Kånå sin godmodige trillande latter, bedre medisin enn nåken farmasøyt kan trylla frem …

Det e godt å ha kvarandre på både godt og vondt, ei skulder å lena seg inntil når man e sliten eller ei hånd å holda i når man e lei seg.

Idag, så trengte eg bare å høyra ein liten dose trillelatter, slik at eg rista av meg den ambivalente følelsen å kunne henga den vekk, på ein knagg liksom. Sjølsagt, så hjalp det jysla godt at Kånå kom å ga meg ein god klem også …

Før hu trylla frem ein fortryllande god kopp med iskaffe …

Eg e glad eg ikkje trenge piller for å føla meg bra, til og med når eg hadde så vondt i ryggen, at eg måtte bruka kjøkkenstolen som rullator, for å forflytta meg i stuå, for litt under en månad siden …

Så glemte eg smerten som skar gjennom marg og bein, når eg både såg og høyrte Kånå, som fikk knekken i knærna og akutt latterkrampe.

Når hu såg meg komma vraltande over gulvet, krokbøyd og forvridd, med kjøkkenstolen foran meg. Jauda, det gjorde litt vondt når eg måtte le med hu, for eg forstod jo at det måtte vær et urkomisk syn …

Men, herreguuud. Kor godt det føltes bare det å bli sett, om det så va fordi eg såg litt over gjennomsnittet morosam ut …

Somme ganger, så e bare ei geskjeftig fe av ei Kåna, både meir og kanskje bedre enn all verdens medisiner …

( Sånn Nina, fornøyd ?… Har du glemt innlegget om Solfrid nå ? … Slik at eg kan få komma ut av Bodå ? … Det e skremmande varmt her inne, og eg trur edderkoppane har løpetid, for de e ekstremt innpåslitne, altså … )

🙈🙈😱😱🤣🤣