Detta bildet ovanføre, fra ein Tyrkia tur for ein del år siden, det definere på ein måte oss. Familien Vandrende Kaos. Når endelig Litlajentå kikka flott inn i kamera, ja då e det full kaos med alle oss andre.

Og kaos, det e vel et begrep som lett kan befesta seg med oss, eg, Kånå og Flokken.

Bare for å nevna det, så regna fotografen med å bruka halv annen time på oppdraget. Eg trur ikkje eg lyge, når eg seie det minst gikk tre timer, og når me va ferdig sjangla fotografen komplett tullerusk avgårde.

Men, når me kom for å henta bildene neste dag, så lyste han opp som ei sol og sa …

– Ahh, there you are, the crazy family from Norway … I looove you guys ...

Eg trur han hadde hatt det kjekt han og, sjøl om tidsskjemaet sprakk …

 

Tidsskjema, rett plass te rett tid og avbalansert fremtoning, det e nok ikkje heilt oss.

 

F.eks. så skulle eg henta Eldstemann idag. Eg og Mini’en hadde vært innom jobb og vaska lastebilen min inni, og når me kom heim hadde guten ringt for å bli henta. Kånå skulle til å laga pizza, så Fatter’n fikk oppdraget.

Eg har ikkje bestandig et lika godt grep om virkeligheten, somme ganger høyre eg ting eg ikkje har høyrt, visstnok.

Derfor va eg sikker på at guten skulle hentas på Rema Kvala, det va jo der Kånå hadde sluppet han av igår, trudde eg. Det va det Kånå ikkje hadde sagt, eller det e eg trudde hu sa. Og allerede her, så e jo eg ute å kjøre.

Der eg suse mot byen og Rema Kvala, med musikken på full guffe og bedrive skamløs allsang …

 

– Ta å ring han rett før du e der. Sa Kånå, lika før eg kjørte.

Og når man komme fra et møblert hjem, så gjør man jo slik man får beskjed om. Problemet va bare at eg ikkje kunne ringa.

For Kånå ringte meg …

 

– Hallo, kor e du !? Fabian ringte og sa du hadde kjørt forbi han. Du må ringa han. Han har prøvd å ringa deg … Kvitra Kånå i lett fistel …

Eg holdt på å svara – You had me at hello. 

Men, til og med eg forstod at ein slik referanse sitat fra Jerry Mcguire filmen, ville muligens vært ein taktisk katastrofe manøver, akkurat nå.

Så eg beroliga heller Kånå, og lovte å ringa guten asap …

 

Eg lurte først litt på kossen eg hadde klart å kjøra forbi guten, når eg fanken meg ikkje hadde kommen frem ennå, ein gang. Men, livet e vanskelig nok som det e, om eg ikkje sko begynna å løysa slike uløyselige ligninger, her og nå.

Så eg ringte han heller …

 

– Hei, kor e du da, Pappa. ? Spør guten, når han svara.

– Øhh, egentlig nesten der eg skulle henta deg, trur eg. Svara eg, Litt usikker men mest skråsikker.

– Nei, det e du jo ikkje, for du kjørte jo forbi meg. Eg e på Rema Solvang. Repliserte guten kjapt.

– Og koffår svara du ikkje på telefonen. Fortsatte han, nåke oppgitt.

– Øh, eg høyrte på musikk og kan muligens ha blitt såpassa revet med, at eg sang “litt”. Svara eg, som sant va.

– Herreguuud Pappa, ja … Men, kom her og hent meg nå då. Svara han, meir eller mindre resignert …

 

Eg trur Kånå av og te lure litt på ka slags skapning eg e, og kim som løfta på steinen og slapp meg fri …

 

Bilen røyk hundre og åtti grader rundt i ein rundkjøring, guten blei plukka opp og me suste heimover. Det blei jo litt lått og løye i kupeen, når eg forstod at all min informasjon va heilt på jordet, og at hu mor hadde sluppet han av, på samme sted igår …

Kor Rema Kvala kom ifra, det e eg for så vidt litt usikker på, men eg har ikkje tenkt å la det ødelegga kvelden.

Oppdraget blei jo utført te slutt. Det e jo det viktigaste, sånn egentlig …

Men, sånn i bunn og grunn, så gikk jo alle de punktene eg nevnte ovanføre denne historien her, lukst te bloksberg. Så det va et godt eksempel eg fant frem …

Jaja … Eg va jo avbalansert heila tiden eg, skjønt Kånå va gjerna nåke oppskjørtet … Te dels Eldstemann og.

 

Alt e i hvert fall fortsatt som mot normalt her i heimen. Her hos Familien Vandrende Kaos …

Ha ein fortreffelig lørdagskveld, Folkens …